Selskap: Private

Release: 24.09.18

Hedmarkingene leverer igjen sin hardrock upolert.

Og det er vel strengt tatt ikke en ulempe, selv liker jeg godt når band ikke smører på i produksjonen, men lar låtene og en ærlig slør hvile over musikken. Men det er noe i lydbildet som med fordel kunne ha løftet bandet en del. Det er en litt lett produksjon kanskje? 

Shadowland@Facebook

Vokalen er ikke så ulik Danzig, uten denne voldsomme svingen i tonene, og det vokalist John gjør bra, er å holde balansen akkurat rett før det skjærer seg. Hører du på skiva skjønner du hva jeg mener. Han legger seg ofte rett under eller over der jeg føler han burde være, og det er øyeblikk der jeg venter på en knekk, men han tøyler det godt. For å backe opp denne typen vokal, hadde bandet tjent på en tyngre gitarlyd og saftigere trommer/bass. John har en liten growlgreie på slutten av sistelåten, det viser at han har en del å gå på, en del mer å gi.

De første par låtene løsnet ikke helt for meg, men på Legions Of Shadows dro de litt i skjegget mitt og traff med tempo og en del på toner. En enkel og kledelig solo er også et pluss. Det svingte litt av denne. Det var litt Cream-feel på denne faktisk :). Også et band som Masters Of Reality kan brukes som referanse, som et band som også velger seg en enkel produksjon, og hvor låtene gjerne må jobbes litt med før de sitter.

Dragonfire kom, i motsetning til de to første, ikke i mål. Et eller annet ved denne låten klarte ikke å kile seg fast. Ellers er låtene av en slik karakter at de bygges etter hver runde. Man kan nok avfeie noe om man bare spiller gjennom, eller kanskje ikke fanger det vokale, men Trinity har noe som ligger og bobler. Jeg ville kanskje vurdert å forsterke lydbiten neste gang, og valgt bort den litt demoaktige/selvproduserte feelen, med litt smør i sausen er deler av denne utgivelsen der oppe.

Summert er dette absolutt noe å jobbe med, og de låter kurant. Destroyer Of Worlds var kanskje den som kom best ut, den og Legions Of Shadows. Åpningssporet var det som jeg tror fester seg best, grunnet de små hookene på vokalen og rytmikken. 

Det er uvant å høre et band i 2018 som velger å legge seg her, i skjæringspunktet hardrock, 70-talls, og gjøre innpakningen slik. Elementer her er veldig bra, noe kan trekkes opp, men om de i neste runde ender opp med å jevne ut forskjellene på lyd, og kanskje trøkker litt mer, er Shadowland et band jeg mer enn gjerne følger med på videre.

6,5/10

Tracklist:

1. Malleus Maleficarum
2. Dantes Inferno
3. Legions Of Shadows
4. Crystallomancy
5. Dragonfire
6. Destroyer Of Worlds