Da var siste dag av festivalen ankommet, og jeg har lært en del i årenes løp i hvordan fungere best mulig. Fredagen var lang, da fikk jeg med meg første band rundt tolv, og var til headliner var slutt. Det er for drøyt to dager på rad, så vi bestemte oss for å sove litt ekstra, dra nedover til Haguesund for å shoppe musikk, og stille til første band på hovedscenen.

Vel, dag to ble røff, vi snakker ganske mange timer med band, selv om jeg la inn pauser på de banda jeg ikke skulle se, snakker vi tretten timer på festivalområdet. Nå pleier ikke jeg å kjøre rundt på Karmøy og i nærområdet veldig ofte, men jeg har lært meg veien til det jeg trenger å vite. Når festivalen fikk stenge Havnegata, gikk det som det måtte gå, vi ble greit kjent i nabolaget rundt området der festivalen ligger :).

Helgen er over, musikk er fordøyd, musikk i overdose, overdose med mennesker, inntrykk, og man innser at det fortsatt er like hardt å stå i timevis og se band. Hva som gjør at man gang på gang utsetter kroppen for dette? For de som fester, våkner dagen derpå, hvor man sliter seg ut, de som jobber med opp- og nedrigg, de som serverer, smiler, tømmer søppel, selger merch, bærer utstyr, assisterer artistene, alle gjør dette enten i regi av å være ildsjeler som ikke tjener noe, eller man bruker masse penger på en helg med musikk og fest.

Det går mot vår, og for mange er det like naturlig å tenke Karmøygeddon som den første hvitveisen og andre vårtegn. Det handler om en festival som har funnet sin størrelse, nisje, og som har klart å overleve i mange år, og hvor det heller ikke fungerte med en pandemi for å stagge innsatsen. Johnny stiller som vanlig opp for å promotere og svare på mine spørsmål.

Da er alle band på plass, med tider og dagfordeling.

Mange innen metalmiljøet vet at man da tenker på Karmøygeddon, festivalen i Kopervik som for 'nte gang skal dra publikummet inn i den lille byen på vestkysten av vårt flotte land. Og deretter hive bøtter av band på scenen, og bare trykke på startknappen. Sånn har det vært i alle år, og de som er faste gjester der vet hva jeg snakker om når det er få om noen arrangementer som kan matche Karmøygeddon. Jeg tok som vanlig tak i festivalgeneral Johnny for å belyse litt av det man har i vente.

Da kom siste band på plass til neste års festival.

Det skjer masse på livefronten i Kopervik.

Headliner på fredagen er:

Mens alle vi som ikke er påvirket av smittesituasjonen driver på med jobbing og andre aktiviteter som vanlig, er det mange som sliter, som jobber mye for lite, og som ennå ikke vet hvordan utfallet blir, når det vil ordne seg. Johnny og Karmøygeddon er fast inventar her, det har de vært i over 15 år, det er da naturlig å sjekke status til gjengen i vest.