Banner Heavymetalno 23september2022 Summermetalfest Update

Wartex 'When It All Fades To Black"

av yngve

Wartex (1)Selskap: Private

Release: 20.05.14

Bandet ligger mellom en ganske hard hardrock og en anelse rølp. Det pleier å bety Motörhead-land, men det er allikevel noe med Wartex som holder de litt tøylet.

Vokalen er renrøff, en ren vokal med litt gruff. Selv liker jeg mange band som opererer med slik vokal, som skrangler litt samtidig som det benyttes melodi og styrke mellom slagene, men jeg tror muligens dette elementet kan være et aber for noen. For dere som liker bra framført hardrock med baller, med en thrasha nerve, er nok WarteX spiselig.

Jeg holder en knapp på at dette er for kjennere, for de som liker litt uptempo, hard thrasha hardrock. Det er nok en del der ute som havner i denne kategorien, så Wartex har garantert et potensialet publikum utover de som allerede kjenner bandet. 

I tillegg til å minne om Motörhead, er det spedd på med noe jeg mener å kunne koble til Wasp. Ikke vokal eller sangene, men enkle ideer og bruk av instrumenter. Begynnelsen på Deathroll for eksempel, og noe litt ut i sangen, kunne gjerne vært noe Lawless hadde satt sammen i perioden etter Crimson og noen år fram. Dette er ikke for Wasp-fans nødvendigvis, men så har du et hint om hvor Wartex befinner seg.

Skiva har gått mellom ti og femten runder før anmeldelse, og jeg føler ikke at den vokste på meg mer enn tilfelle var etter de tre-fire første. Der den havna, der ble den. Er du fan av denne typen metal kan det godt være du ville ha dratt opp karakteren eller sagt meg midt imot, men jeg hører begrensinger i levetiden, pluss at sangene ikke gjør så veldig mye annet enn å legge igjen svartrøyk under avspillingen.

Siden Wartex minner om Motörhead, er det ikke veldig sjokkerende at det også er smak av Tank, et band jeg elsker. Men det som skiller Wartex og Tank (da snakker jeg om gamle Tank) er at engelskmennene hadde mange svært sterke sanger med identitet og sykt fengende refrenger. Skrur Wartex litt i denne avdelingen, at de ikke bare vrir om tenninga, girer og kjører på, kan det absolutt være et band som vil øke i interesse for meg med tiden, men her er det nok mest et band jeg ser for meg funker best på scenen hvor publikumet er type Mc og rølpete Lemmy-kloner. 

I flere av sangene vil jeg trekke fram soloene som et pluss hos bandet, de er tett opp til Phil Campell, tenk soloarbeidet i Killed By Death, i lyd og stil.

Selv om noen helt sikkert ville gått ned, eller opp, i forhold til mitt karaktervalg, tviholder jeg på at dette ikke er en femmer (det begrunner jeg med en objektiv vektlegging og kvalitet i framføringen ) eller syver - valget var da såre enkelt:

6,5/10

Tracklist:

  1. When It All Fades to Black 
  2. Caged Anger 
  3. The Ugly 
  4. Deathroll 
  5. Rejected 
  6. Crossroad Blues 
  7. 666 
  8. Every Drop of Blood 
  9. Dirty Little Secret 
  10. Enough 
  11. Ride with the Devil
  12. Born to Suffer