Selskap: Off The Record

Release: 13.09.19

Void King er et Stoner Doom-band fra Indianapolis, USA. De ble stiftet i 2014 og består av Jason Kindred (vokal), Chris Carroll (bass), Tommy Miller (gitar) og Derek Felix (trommer). Dette er deres andre skive.

Platen åpner med tungvekteren A Lucid Omega, som går rett på sak med buldrende og fuzzy stødighet. Klassisk Doom uten særlig særpreg, men det høres absolutt bra ut. Etter litt slår vokalen inn, og den helhetlige kvaliteten skrus ett hakk opp. Jeg synes vokalisten står for mye av identiteten til bandet, og slik er det sjeldent i denne sjangeren. Som oftest er det vokalisten som er det svakeste ledd. Jason Kindred høres for meg ut som en blanding Danzig og Igor (vokalisten i Stoned Jesus). Utover i sporet øker stonervibbene og det hele blir mer melodisk, noe som skaper en fin balanse.

Burnt At Both Ends begynner med et ganske så skittent riff. Trommene hamrer bestemt og sakte avgårde. Godt samspill. Vokalisten er helt klart i støtet, mannen gir alt han har, spesielt i låtens siste del. Da er det hovedsakelig trommer og vokal man hører. Og det er i det øyeblikket jeg virkelig skjønner hvor bra Jason Kindred faktisk synger, jeg hører ikke en eneste sur tone.

Void King@Facebook

Crippled Chameleon starter med isolert leken bass, før resten av bandet melder sin ankomst. Riffingen er fet, men relativt kjedelig. Trommingen er det lite å utsette på. Vokalmessig er det på plass, slik som forventet, men samtidig virker det noe uinspirert. Det er ikke dårlig, men de forrige sangene gir meg betraktelig mer.

Learning From The Ashes drar i gang med rolig og balladeaktig velbehag. Det går ikke lang tid før jeg blir tullet inn i et varmt teppe av fuzz. Det balladeaktige preget vedvarer gjennom hele låten, og det fungerer greit. Ikke et høydepunkt, men innenfor.

Leftover Savages løfter på mange måter kvaliteten opp igjen. Det er kanskje snakk om resterende barbarer, men de er likefullt stridsdyktige med brukbart musikalsk artilleri. Riffingen er tøff og tung, men den er også oppløftende. Stemningen er generelt lystigere. Her er det tydeligere lefling med Stoner. Det funker.

Of Whip And Seed smeller i gang med marsjerende trommer og økt tempo. Vokalen er på topp, og trommer like så. Resten av bandet gjør jobben sin, hverken mer eller mindre. Alt i alt en grei lått.

Temples Made Of Stone får meg til å synke rett ned i dommedagskjelleren. Logisk nok. Et tempel laget av stein pleier å være tungt, men for å være litt mer seriøs; dette er desidert den feteste låten på albumet sammen med åpningslåten. Det er også disse sporene som har mest innslag av Doom, så det kan jo være at jeg er litt forutinntatt. Det er jo Doomen som snakker best til en Doom-mann som meg. Riffingen baserer seg på god gammeldags tradisjonell Doom Metal. Helt i min gate. Vokalen kler det hele på særdeles smakfullt vis, kanskje bedre enn før.

Skiven avsluttes med The Longest Winter, og det er en tilfredsstillende avslutning. Den er seig, bass og gitar overlapper hverandre fint og trommisen har sitt beste øyeblikk på pplaten. Riffet som kommer 90 sekunder inn er veldig stilig, men det får meg til å ønske at jeg fikk servert mer av det. Det er for kortvarig. Etterhvert tones alt ned til et rolig og behagelig parti.

Dette dommedagsverket byr på mye knask selv om den har sine svakheter, men bortkastet tid kan man i hvert fall ikke kalle det.

6.8/10

Tekst: Martin Goatlord Hjortland

Tracklist:

1. A Lucid Omega
2. Burnt At Both Ends 
3. Crippled Chameleon
4. Learning From The Ashes 
5. Leftover Savages 
6. Of Whip And Steed 
7. Temples Made Of Bone 
8. The Longest Winter