Selskap: Private

Release: 21.02.21

Alternativ rock fra Kobayashi.

Kobayashi@Facebook

Nå skal jeg medgi at sjangeren alternativ rock ikke får huden min til å stramme seg, eller at samlingen her hjemme inneholder stort med slikt. Men jeg overga meg i Kobayashis grep og lot meg synke ned i sfæren. 

Tidligere har jeg meldt inn at bandet selv mener at de spiller "...alternativ rock", at andre hører "...Deftones møter Mogwai. Noen låter beveger seg mot progrock a la Porcupine Tree", og at "...Tool og Perfect Circle var referanser." 

Mind og Relapse speiler dette litt, mens det på Relapse avsløres en litt svak vokal og en låt som ikke står seg opp mot forgjengerne. Også Leap svikter der, koringer og vokal føles ikke helt der de skal være. Den litt eksperimentelle C.O.T.U. falt greit i smak, her låt de litt upandcoming med ambisjoner, en relativt sprek låt som jeg fant en del kult i. 

Bandet ligger i et ganske liktlåtende landskap gjennom denne skiva, som jeg mener må bestå av forskjellige studiobesøk...? Et litt grunga ytre, og med en touch av lett progpop/-rock. På litt over halvparten av innholdet på bandets selvtitulerte album synes jeg de gjør det bra, mens det er spor som ikke ga meg så mye. 

Når alt stemte fikk jeg godfeel, og vice versa. Jeg følger mer enn gjerne med om bandet, spesielt om man tør å trekke inn litt røffere kanter på noe, og at vokalen sparker litt mer fra. Men i sin stil, sin sjanger, hører jeg jo en del tøft, det er nok mer hvor jeg personlig er plassert i musikkens verden. Jeg holder dog en knapp på at vokalen tidvis hadde litt å gå på, og at tempovariasjon, og litt mer trøkk, hadde gjort deg. Mind under her, var skivas beste. 

6/10 (svak) 

Tracklist:

1. Mind
2. Relapse
3. Waiting
4. Drowning
5. Re:Mind
6. Leap
7. C.O.T.U.
8. Too Late