Selskap: Nuclear War Now!

Release: 31.03.16

Gråsvarte toner i gravferdstempo.

Jeg har ikke stålkontroll på musikken til dette australske enmannsbandet, men mon tro om ikke dette er den mest enhetlige utgivelsen så langt? Selv om enhetsvisjonen nok har vært gjeldende siden starten, når sant skal sies. Lydmessig syns jeg bandet har hatt litt å gå på tidligere, men nå matcher sound og produksjon musikken i større grad. Stikkord jeg har notert når det gjelder det lydestetiske er «stort», «hult», «diskant», «rumlende» og «grottepreget». Honnørord for alle som liker undergrunnsmusikk der altså.

Ill Omen sogner til Black Metal-genren, men da er det i så fall en særdeles slepende og dunkel avart man får på Æ.Thy.Rift. Tempomessig er det selvfølgelig noen få unntak, men i 95 prosent av tiden er det seigere takter som blir servert. I notatblokka mi noterte jeg tidlig «Funeral Doom forkledd som Black Metal» og etter tyve-femogtyve runder med skiva (litt ute av telling, selv om jeg egentlig fører sirlig statistikk må vite) er jeg fortsatt enig med meg selv i den beskrivelsen. Vokalen ligger også nærmere et toneleie jeg forbinder med Death Metal og Funeral Doom – altså mer surklete og mørkere growling – enn den lyse(re) raspestemmen man vanligvis finner i Black Metal.

Sjøl om bandet lydmessig sett sorterer inn under det man forbinder med «nekro», er det mye bass (både instrumentet og frekvensspekteret) her, og det er ingen problem å høre samtlige instrumenter, all den tiden lydbildet må sies å være stort og åpent. Inkluderingen av synth og a-kor bidrar til å gi musikken et sakralt og rituelt preg, og jeg hadde gjerne hørt disse virkemidlene bli brukt i enda større grad. Stemningsmessig får jeg vibber til Leviathan (tidlig), Catacombs (EP-en) og Elysian Blaze. Personen bak Ill Omen residerer også i bandene Nazxul og Temple Nightside, men i skrivende stund hører jeg ikke noen større musikalsk likhet mellom disse bandene, med forbehold om at jeg ikke har musikken til de to sistnevnte band veldig friskt i minne.

Lyttermessig sett har skiva – natulig nok ville noen kanskje sagt – vært en seig og jævlig slowgrower. Den har aldri fremkalt de helt store ovasjoner, ei heller har den hatt noe ekstremt voksepotensial å snakke om siden jeg startet å høre på skiva i slutten av februar (disse ord skrives i slutten av august), men den slår meg som en arbeidshest som tåler jævlig mye juling og som gjør jobben sin uten for mye om og men.

6,5/10

Tracklist:

1. I. Æ.Thy.Rift
2.  II. Æ.Thy.Rift
3.  III. Æ.Thy.Rift
4.  IV. Æ.Thy.Rift