Selskap: Private

Release: 21.12.19

Argh, hyl, dask!

Hüsmänsköst har levert en del utgivelser nå, og Solstice II kom ut rett før jul i fjor. Om det er store endringer siden de par før det er jeg ikke i stand til å høre her og nå, men det driver i samme gate; totalt panikkbefengt extremmetal. 

Hüsmänsköst@Bandcamp

Jeg begynner å miste litt oversikten på låter og innhold, det er ikke de store forskjellene, men en fellesnevner er det, og det er at man må klare å lytte litt under vokalen. John, som jeg meldte sluttet for under en måned siden, hadde en vokal som jeg tror er et hinder for mange. Bandet er uansett kompromissløst, og jeg har ingen tanker rundt at de velger seg noe mer tilgjengelig. De liker å høres ut som om Mille i Kreator får et sinneanfall i ungdommen. 

Om man faller for det totale uttrykket, med vokal og alt, er dette noe som fort kan bli spennende. Sliter du å høre forbi dette elementet vil du gå glipp av ganske mye tøff extremmetal. Existentiality er for eksempel fylt med tøffe riff og trommer som imponerer. Og starten av Control? Virkelig bra, thrash på høygir.

Trommisen er nok en gang der oppe, og i forhold til de mer tekniske og teknikkbefengte der ute, tror jeg denne karen jobber så hardt, men hele kroppen, at de færreste ville ha klart å følge opp. Ikke bare håndleddteknikker her gitt, her er det bruk av alle ledd og muskler på samme tid, ha-ha.

Hva som skjer framover vet jeg ikke, det eneste jeg har fått beskjed om er at de to medlemmene som vel er igjen deler litt på vokaljobben, og at det har vært interesse fra aktuelle vokalister. 

Fortsatt et band jeg ikke er helt komfortabel med, men det er også et band som fortsatt pirrer. Og det er fortsatt musikk som jeg må være i sonen for, flere ganger har jeg vært litt feil der, og prøvd å lytte, og hvor jeg måtte slå av ;).

Panikkbefengt extremmetal, opposisjon, opprør, trassalder = Hüsmänsköst!

6,5/10

Tracklist:

1. Existentiality 
2. Stagnation
3. Control
4. Scavengers
5. Pain 
6. Hubris