Hex A.D. "Netherworld Triumphant"

av yngve

Hex A.D. 18Selskap: Freshtea

Release. 09.11.18

Norges doomkong(l)er er tilbake, og med et slipp som virkelig har levetid.

Denne skiva fikk jeg tilsendt veldig tidlig, og har hatt gleden av å virkelig kunnelytte over en durabelig periode. Vi snakker sikkert 40 runder pluss, og det er her nøkkelen ligger; den tåler fortsatt å spilles, og jeg ønsker fortsatt å spille den. Det er i seg selv såpass kraftig kompliment at bandet bør si seg fornøyd.

Hex A.D.@Facebook

Om denne forbi- eller overgår forgjengeren er jeg usikker på, de er på en måte litt like, som en fortsettelse. Låtene er ikke umiddelbare, bare det litt odde refrenget på Skeleton Key (som etter en tid fungerte bedre enn i starten) er vel det som ikke forsvinner inn i denne episke og flytende doomen til bandet. Så slikt sett er denne utgivelsen slik jeg ønsket; kommersielle hooks og arrangeringer etter boka blir tilsidesatt til fordel for stemninger, tyngde og ikke minst, en flott helhet.

Den kledelige akustiske introen som går over i Skeleton Key elsker jeg. Der Hammondet nesten brekker seg for å la låten komme igang.

Bestill skiva rett fra selskapet HER , da kommer spenna i størst mulig grad til de riktige folka :).

Det todelte tittelkuttet er enormt fett! Etter noen runder satt jeg mer og mer pris på vekslingen mellom det tunge, det ultratunge og de partiene som fungerte som kontrast med en uptempobeat.

I enkelte partier går de Candlemass i næringa, et par ganger får jeg skikkelig vibber til Anathemas mid-90-tallsperiode, og man har alltid denne eimen av klassisk hardrock når Hex A.D. kjører på. Henrik, gitarist og vokalist, er nok et tilfelle av en gammel sjel fanget i en ung kropp :). Det er mange referanser, men lite kopiering, synes jeg.

War Child, med den tidligere Dio-gitaristen Rowan som gjest, holder bra nivå. Det som slo meg med den var at etter en tid med en litt lavere status enn de andre, klatret den oppover, og plutselig, uten av det blå, åpnet den seg.

Boars Of Spear er en rolig sak, som flørter litt med folkrock, litt progressiv rock. Denne er bra for variasjonen, og er vakker. Disse lengtende tonene som noen ganger kan minne om David Gilmour - og en knall harmonisolo som dukker opp 5:47, som krydrer fantastisk bra.

Sistelåten, Ladders To The Fire, er tempomessig veldig langt nede, tyngre enn dette blir det vel ikke på skiva. Men kontrollert tyngde, og en solo som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Rett etter knekker låten over i en totalt annen feel, og dette er virkelig en genistrek, før de avslutter med den sedvanlige kvalitetsfylte tyngden. Man blir ivaretatt som lytter, for fokuserer man skikkelig og lever seg inn i musikken, er denne låten en skikkelig engasjerende sak.

På en måte er dette som nevnt en fortsettelse av forgjengeren, Last Nail In The Coffin Lid , som oppnådde samme karakter. På en annen måte har Netherworld Triumphant en sterkere kraft i å leve over tid. Jeg ville nok ha valgt denne nye over Last Nail de fleste gangene, selv om jeg har spilt den ihjel. Vi får se hva en fysisk utgivelse har å by på, jeg har levd med filene og tror nok at en komplett pakke vil løfte musikken til en annet nivå; når man får det visuelle på plass.

Vi snakker kjøttkake- og potetdoom, husmannskost, ingen fancy grønnsaker eller vasne pommes frites - dette er kostholdet du ikke går lei av.

8,5/10 (som sist, sterk!)

Tracklist:

  1. Himmelskare
  2. Skeleton Key, Skeleton Hand
  3. Netherworld Triumphant, part I
  4. Netherworld Triumphant, part II
  5. WarChild
  6. Boars On Spears
  7. Ladder To The Fire