191116 Heavymetal No Bannerannonse Kg2019 80x500px

Helevorn "Aamamata"

av steinar selstø

Helevorn 18Selskap: BadMoonMan Music

Release: 23.01.2019 

Helevorn har gitt ut skiver i jevnt tempo siden 2005, men dette er første møte for mitt vedkommende. Kort og brutalt, jeg er overhodet ikke lysten på å gå spanjolene nærmere etter i sømmene.

Helevorn@Facebook

Stilmessig befinner man seg innen doom/death, og da av den svært melodiøse sorten. Mer enn en gang tenker jeg Paradise Lost. Ikke britenes herlige tidlige periode, men heller ikke den mest poppa, altså Host. Det er snarere snakk om noen melodier jevnt og trutt, og på sitt beste er Helevorn utvilsomt melodisk sterke. Man har en tristesse og melankoli i den nokså seige musikken som er tiltalende. Problemet er derimot altoverskyggende i form av en vokal som veldig snart irriterer langt, langt mer enn den behager.

Fyren med stemmeprakten har et solid register og kan dra til med growls. Da funker dette langt, langt bedre. Han kan synge ganske dypt og neddempet. Da funker det. Det funker derimot ikke når han synger bortimot sukkersøtt, gjerne i refrengene, selvsagt. Dessuten er han lagt så forbasket langt framme i miksen at det er umulig å se forbi dette elementet. Dette faktumet gir skiva et altfor snilt preg, og i mine øyne er dette et ypperlig eksempel på en vokalist som er dyktig, men som ikke kler musikken. Jeg innser at mange nok vil være uenig her. Som sagt, fyren har utvilsomt evner ...

Låtmessig og kompositorisk er dette helt på det jevne. Styrken er melodiene, som nevnt. Selve låtene er heller lettfattelige og den tamme bakgrunnssynthen er som snytt ut av nesa på 90-tallet, og i denne anledningen er det ikke et kompliment. Den tilfører rett og slett lite. 

3/10

Tracklist:

  • A Sail to Sanity
  • Goodbye, Hope
  • Blackened Waves
  • Aurora
  • Forgotten Fields
  • Nostrum Mare (Et deixo un pont de mar blava)
  • Once upon a War
  • The Path to Puya
  • La Sibil·la