Karmøygeddon 24 Paradogmata Ad Hmno 500x80

Karmøygeddon 2023, fredagen

av yngve

Sorcerer 23 Karmøygeddon 23 Foto Gunnlaug Broshaug

Bilde: Sorcerer, foto: Gunnlaug Broshaug

Vel, dag to ble røff, vi snakker ganske mange timer med band, selv om jeg la inn pauser på de banda jeg ikke skulle se, snakker vi tretten timer på festivalområdet. Nå pleier ikke jeg å kjøre rundt på Karmøy og i nærområdet veldig ofte, men jeg har lært meg veien til det jeg trenger å vite. Når festivalen fikk stenge Havnegata, gikk det som det måtte gå, vi ble greit kjent i nabolaget rundt området der festivalen ligger :).

Jeg vet ikke alle synes kjøttkake- og potetmetal er spennende, og et band som Sinsid tilbyr nettopp det, inkludert tyttebær og godt med saus. Jeg tenkte litt på dette, og når man ser alle som blander stiler, tidsperioder og vanner ut den klassiske metallen er Karmøygeddon relativt fri for skikkelig oldschool metal, slik det var, ikke som mange tror det var. Bandet kjørte på, og om noe vil jeg ha snudd start og slutt på setlisten, for sistelåten var en som gjerne kunne etablert konserten og satt energinivået på plass. De har flere låter som er tunge, midtempo, og når de er et ukjent band for mange, er det viktig å gå hardt ut. Og man kan nok vri seg litt av Metalheads-teksten, som er rett i Manowargata, og låten er litt for typisk powermetal for meg, det var vel den eneste låten jeg ikke nødvendigvis ble helt med på. Terje har en ok stemme, han har en blanding av ropende vokal og med en form for monton melodisk føring. Om man hører en del på skivene de har gitt ut, merker man at det er mer enn man kanskje hører i første runde. Jeg vil også trekke fram flere av soloene, som virkelig er på et høyt nivå, og ikke minst trommisen. Der snakker vi ikke overspill eller minimalisme, her er det stort sett kledelig og stødig føring. Eneste jeg savnet var at skarpslagene bør smelle hardere, det hadde faktisk løftet konserten mer.

Ereb Altor ble en ok opplevelse, jeg mener jeg har sett de før, men husker lite. De har en veldig bra vokalist, men en særegen ren stemme, som koblet med den grove til en av de andre blir velfungerende. Bandet er litt av den andelen band som for meg blir litt like av de som bookes til festivalen. Jeg må kanskje si at jeg synes det er litt i overkant med slike mørke, litt extreme band som flørter med folketoner og dualvokal. Men isolert var det en grei konsert, jeg fikk med meg hele gigen og har et bedre inntrykk av de nå kontra sist. 

Sorcerer var jeg spent på, men jeg har aldri vært storfan. Bra vokalist, tøff trommis. For meg var konserten litt 50/50, for jeg er ikke så stor fan av det nyere materialet, der de blander det litt eldre med hardrock og melodiske elementer. Bandet er jo ett av de som kjørte reuinon etter mange års pause, og gjør det vel greit i dag, selv om jeg ikke mistenker at de lever av det. Medlemmene har vært aktive siden demoslippene tilbake på 90-tallet, i tidsrommet mellom splitten og reuinonen, og i dag er det fortsatt ca. halve besetningen som henger igjen, som jo er uvanlig for slike reunionbands. Det var et tydelig skille mellom de nyere og de gamle sangene, der man kan bruke avslutningslåten The Sorcerer som eksempel, en demosang fra andredemoen fant jeg ut. Der er riffingen mer i fokus, og de var litt mer thrasha i bunnen. Som de fleste svenske banda har de altså blitt snillere, litt mer powermetal blandet med oldschool, heldigvis har Sorcerer også doomaspektet godt representert. Noe er jo helt i gata til Candlemass, og når vokalisten har en stemme som kan minne litt om Messiah tidvis, gjetter man at Candlemass har vært en viktig kilde til inspirasjon. Kanskje mer kultband, men samtidig er det kun basert på to demoer, og hvor de har etablert seg som band igjen med debutskiva i 2015.

Omnium Gathering gikk jeg glipp av, vet ikke hvorfor. Det er uansett litt i den bookinggata jeg nevnte, band som kanskje er større på Haugalandet enn ellers? Jeg husker jeg har sett de et par ganger før på festivalen, uten at det har vært noe større favoritt. Sakis, hm, siden jeg ikke bruker tid på Rotting Christ, overlot jeg dette til andre å sjekke ut. Jeg er som jeg er :).

Bilde, Crashdïet, fotograf: Svein Frydnes

Crashdiet 23 Fotograf Svein Frydnes

Crashdïet leverte varene. En overivrig vokalist, låter som virkelig bar preg av at bandet har hørt på Mötley Crüe, på godt og vondt, og flinke og scenevante musikere. Alle fire synes jeg dro opp nivået. Vokalisten manglet litt på å være en kanonflink vokalist, det var litt som om han ville mer enn han klarte, men basert på aktivitetsnivået på scenen og det han leverte er det mer enn godkjent. Gitaristen riffet fett, han var nok den som virket mest utilpass av de tre i front. Trommisen showet og klarer det mange ikke fikser, å få fokus på seg som trommis. Jeg synes dog første halvdel av settet var bedre når det gjaldt låter, det punkterte litt utover. Men som en sa til meg, lyden ble bedre og bedre etter hvert som spilletiden skred framover. Proffe og trygge på scenen, og det kule var at det var basically tomt når de begynte, men hvor folk seg inn i salen når de hørte leveransen. Livevennlig hardrock med både doser av glam og goth i imaget.

Iotunn må jeg si imponerte, det var en spennende booking. Og fra lyset og godfølelsen i hovedsalen med Crashdïet til den mørke kjelleren med dette, her får huet kjørt seg med kontraster. De danske /færøyske karene holdt meg engasjert hele veien, og extremmetallen de spilte var såpass variert at det var lett å ikke forlate salen. Uansett skulle jeg ikke se Batushka eller Marduk. Iotunn framstod som en progressivt extremmetalband, der jeg fikk sterke vibber til hvordan In The Woods… hadde hørt ut i dag om Janki hadde fortsatt med de, og at de hadde utviklet seg i metalretning heller enn prog og pscyh. Likheter med stemme og sceneopptreden med Janki var også der, men vokkisen i Iotunn hadde valgt å ikle seg en hette som aldri viste ansiktet. Jeg som ikke liker hetteband, ha-ha. En av overraskelsene for meg under festivalen. Extrem metal med growl og en flott renvokal, sterk renvokal, der musikkpaletten bidro til at det ikke ble ensartet. Det er jeg ikke fan av når det gjelder slike band.

Bilde: Pain, fotograf: Gunnlaug Broshaug

Pain 23 Karmøygeddon 23 Foto Gunnlaug BroshaugJeg hadde ikke trodde jeg skulle se Nightfall, jeg har ikke noe forhold til de, men valgte å bli på lillescenen da det ikke var noe for meg ellers. Og med en maskekledt frontfiugr, en flott og flink bassist, og en trommis som varierte på en aldeles kanon måte, dro de i land et show som luktet 90-tall. Mange prøver å gjenskape, men skal man ha noe som fikser det skikkelig, må man se på de originale. Og her var det valuta for pengene slikt sett. Fan ble jeg ikke, men gigen isolert ble stående med pluss i margen. Litt teatralsk, litt musikalsk suppe med extremmetal, goth og thrash, joda, de som kom for å se bandet vil jeg gjette på ble happy.

Da var kvelden på lillescenen over, for jeg hadde plottet Pain og Udo som siste opplevelser. Pain kunne jeg spart meg, for det der er bare, i min verden, trist. Funker som gull for folk som begynner å bli litt på skeiva, og lyden var veldig bra, der de framstår som en blanding av Ace Of Base og Rammstein. Nei, selv om de har fengende refrenger og enkle låter som det er lett å like, klarte jeg 7 låter. Og da var salen så full at jeg virkelig slet med å komme meg fra fronten av salen til ut i luftegården. Et band for de festglade, og de som liker popmusikk forkledt som metal.

Udo leverte skikkelig bra. Sist gang jeg så den lett sammentrykte tyskeren var det litt sliten stemme og litt tungskodde bevegelser som hersket, nå virket det som om han hadde blitt bedre, humøret var der, han sang bra, og vi fikk den sedvanlige uforståelige snakkingen, ha-ha.

Minus er den fryktelig trigga og unaturlige trommelyden. Det kler ikke låtene i min verden. Det er jo Udos sønn som spiller, og han gjør en formidabel jobb, selv om jeg som gammel fan av Accept la merke til enkelte detaljer som var endret.

Gitaristene skinte om hverandre, og lekte, showet og briljerte, men mangler den lille snerten som gjorde Wolf og Fischer så bra. Nerven. Men de er superflinke. Og bass? Haha, makan, for et opplegg! Peter Baltes låter jo helt freaking dødsfet, med en basslyd man ikke hører mye i dag. En stor, dyp og tydelig basslyd, slik bassen skal være. Og spillegleden var til å ta og føle på. Man så også at det var gøy for Udo og Peter spille de gamle låtene sammen. Og ja, det var kun Accept-låter, er vel det Dirckschneider-bandet driver med, er det ikke? Sist var det jo Udo som spilte Acceptlåter for siste gang, da er det forstyrrende passelig at det er et annet band som kan fortsette.

Setlisten var skuffende lik det vi har sett før, litt rutine, for når de har en så utrolig rik katalog å plukke av, er det irriterende at de må spille de samme og igjen og om igjen. 

Samlet er det en bra dag, jeg prøvde nye band, ga noen nye sjanser og var som vanlig åpen til sinns. Det er i år ikke så mange band jeg personlig ville valgt, men totalen av opplevelsen, festivalen, den sitter som et skudd. Det er også vanskelig å tenke nytt på booking når man bare kan trekke så mye folk, men jeg synes kanskje enkelte av artistene kunne fått en pause snart. 

Iotunn og Udo ble kveldens vinner, Sinsid leverte metallen bra, og Pain fikk meg til å innse at jeg ikke er som de fleste andre. Og det var høyt på Pain! Neste år skal jeg for første gang huske å bruke ørepropper.

Bilde: Udo, fotograf: Gunnlaug Broshaug

Udo Karmøygeddon 23 Foto Gunnlaug Broshaug