Karmøygeddon 24 Paradogmata Ad Hmno 500x80

Karmøygeddon 2023, lørdagen

av yngve

Metalelite Karmøygeddon 23 Foto Gunnlaug BroshaugDa var siste dag av festivalen ankommet, og jeg har lært en del i årenes løp i hvordan fungere best mulig. Fredagen var lang, da fikk jeg med meg første band rundt tolv, og var til headliner var slutt. Det er for drøyt to dager på rad, så vi bestemte oss for å sove litt ekstra, dra nedover til Haguesund for å shoppe musikk, og stille til første band på hovedscenen.

Ambush, ok, vi burde fått med oss de, men de ble ofret for litt søvn, og strengt tatt er jeg ikke så fantastisk på svenske metalband med stramme bukser og bart, he-he. Men ja, det er typisk et band jeg vil sjekke ut neste gang anledningen byr seg. Og jeg prøvde å komme meg til Backstreet Girls, men bare diehardsene fyller jo opp lillescenen lenge før, så om man ikke er der tidlig-tidlig, vanker det kjipe greier med utenforskap og å kaaanskje kunne høre fra bakerst og ikke se. Da vil jeg si som jeg pleier når de spiller her; siden de alltid velger å spille på den lille scenen må de rett og slett si seg fornøyd med det og leve med avgjørelsen at mange ikke får sett de. På godt og vondt.

Alle bilder: Gunnlaug Broshaug

Bilde, Metalelite

Og det var jammen meg et skue å se svenskene i Metalite ankomme scenen. Det var relativt lite folk i starten, men bra lyd og en frontdame som nok trigga mange til å bli stående, og som spilte greit på sex. Ikke dirty, men det var mye her som gjorde at de fleste ikke hadde brydd seg om hun ikke er den hun er. Musikken er så som så, de er proffe, grei sceneopptreden, og jeg synes nok kanskje det ikke helt havnet i mål. Men det er absolutt mange fans av stilen, som ligger i dette pompøse metallandskapet som blander inn mye kommersielle toner. Hardere enn Amaranthe, og litt mer metal, men jeg vil kanskje ikke være fremmed for å hive de i samme kurv. Det positive var at de hadde et par låter som var ganske harde, me like.

Sveitsiske Dreamshade var neste punkt på scenen, og de skilte seg relativt mye ut med sin moderne metal. Men det er, om man klarer å dra av seg skylapper og fordommer, mye til felles med de banda mange liker, om man er der at man rynker litt på nesen av band som Dreamshade. Imaget til vokalisten, en eller annen sportsskjorte og bandanda, kort hår og en numetal-aktig attitude, hvor teit er det kontra å gå med svarte kapper og krasje rundt i en sminkeskrin? Jeg vet ikke, men jeg opplevde i hvert fall en solid konsert, proffe til fingerspissene, dette var et band som virkelig hadde alt på stell i musikalsk logistikk. Vokalisten hadde noen problemer med inear-systemt, som han viste misnøye til ofte, men utover det var det et solid liveband. Deler av musikken er ikke for meg, men om jeg vurderer hele konserten, og hvordan folk sakte ble mer og mer med, hvordan kontakten med bandet og publikum forsterket seg, er det lite å utsette på dette. Ett av banda som fungerte som en bra kontrast til mye av det mørke og dystre på festivalen.

Bilde, Dreamshade

Dreamshade Karmøygeddon 23 Foto Gunnlaug Broshaug

Scar Symmetry fungerte dårlig for meg. Rotete og ujevn konsert, med for mye digital følelse. To vokalister som ikke helt jobbet så godt sammen, dødsmetalfyren var malplassert da han høres ut som om han heller burde vært med i et ... dødsmetalband (sjekket litt, og han har jo vært med i hundre og ørti band). Rå growl dog. Gitaristene leverte, høyt nivå av teknisk briljering, et par av låtene kunne jeg skimte litt nynnefaktor, men stort sett skjønte jeg ikke helt hva det var som var så bra. Mulig det faktum at de ikke har spilt her så ofte, at det var et band som (de startet i 2004) har en del år på baken og har status innenfor den melodiske svenske exctremmetallen gjør at mange ble trigga? For meg personlig var det ikke et vinnerkort, men de trakk folk, og jeg vet flere kjøpte billett i stor grad for å se dette bandet. Det er vel et par medlemmer, i hvert fall den eldre gitaristene, som har vært med siden starten, og det er også et hull i cv-en på ti år før de i år kom tilbake. Og hvorfor bass på tape? Kunne de ikke klart å rote med seg en bassist? Og jeg har sett de en gang før tror jeg.

Bilde: Scar Symmetry

Scar Symmetry 23 Karmøygeddon 23 Foto Gunnlaug Broshaug

Moonsorrow falt bort da jeg måtte omgruppere litt og forflytte meg ut av hovedsalen. Det er ikke et band jeg liker og som jeg har sett før. De er populære nok til å trekke mange folk her, og med det havner vi igjen på mitt evige mantra, hvorfor ser folk band om og om igjen når det er alternativ å sjekke ut nye? På lillescenen stod tyske Oceans, og selv om det ikke er et band jeg følger eller liker, var det en av de opplevelsene som står igjen som et pluss. Det var virkelig hjertevarmende å høre hvordan vokalisten satte pris på å bli tatt imot så godt, og han var et par ganger på vippen til å slippe en tåre tror jeg. De ble tatt på senga slik sett, og leverte sin extremmetal i jevnt over god groove. Noe falt litt av i grøfta, men mye var svært spennende, og de blandet inn mye stemningsfullt og annerledes mellom de kjappe og tekniske bitene. De hadde også hatt utrolig uflaks i at alt utstyret, eller i hvert fall det meste, var kidnappet og sendt til et uvisst sted av flyselskapet, og med det i tankene er det uhorvelig imponerende at de fikset å være så dedikerte og med en slik ståpåvilje. Om de fikk sympati litt fordi de fortalte det? Helt klart, men det holdt folk i salen, og musikken overbeviste mange sakte men sikkert. Og når de var ferdige var folk sultne på mer. Det er i seg selv en seier.

Jeg liker ikke Insomium så godt, men innser jo at de er store og populære. De spiller en majestetisk form for, hm, melodisk dødsmetal? Konserten er langt bedre enn det jeg har sett før av de, og de varierer bra, bedre enn mange andre. Dog så er det litt for meg som med Amorphis, det løsner ikke helt. Dette kan det være fungerer bedre på skive, men som sagt, denne konserten var bra, og jeg satt gjennom hele og så hver tone. Bra lyd, kraftig lyd, ikke så voldsomt spennende scenebevegelser på folka, men det følger vel med når man spiller melankolsk finsk dø(d)smetal :).

Bilde, Insomnium

Insomium 23 Karmøygeddon 23 Foto Gunnlaug Broshaug

Wormwood har jeg sett før, jeg så ikke hele gigen, men slo fast at det er et band som ikke helt fanger meg. Hedensk extremmetal med folketoner og stort sett brutalitet i fokus. Tidvis svinger det godt, og tidvis klarer vokallinjene å skape noe som pirrer, men det er nok litt utenfor mine preferanser, og det blir fort litt kjedelig – litt inn det ene og ut det andre. Men makan til trommis! Det jeg dog så var at de hadde god og stram kustus på de frammøtte, og vil kanskje være et band festivalen trekker inn ved en senere anledning. God lyd og mye trøkk, og jeg så ca. 45 minutter før jeg skulle opp og sjekke ut Danko.

Danko var ok, litt skuffende etter en tid, flinke folk, tighte som buksene til Maiden på mid-80tall, og trioen viste hvor bra man kan rocke som tre mann. De fleste sangene jeg så hadde kapasitet til å vinne over lytteren, de har allsangfaktor, og de som ikke hadde hørt Danko før vil jeg tro ble vunnet over. Om ikke helt til himmels, et ganske godt stykke opp. Jeg valgte å lufte meg litt ca. halvveis, og møtte på en fyr ute som fanget meg i en samtale, og slik gikk de siste låtene dessverre kun inn i øret blandet i en dialog som garantert handlet om musikk.

Bilde, Danko Jones

Danko Jones 23 Karmøygeddon 23 Foto Gunnlaug Broshaug

Om Danko hadde oppskriften, har danskene i Dad mesterlaget i musikalsk kokkekunst. Jeg er en av de som har fulgt litt med også på de skivene som kom etter storhetstiden, og det er et band som jevnt over viser at de kan lage fengende melodisk rock/hardrock på samlebånd.

Showete, scenevante, innøvde dialoger internt og i sampsill med publikum, som var tidvis morsomt. Lyden var sykt bra, og disse middelaldrende mennene vet å sy sammen en full pakke. Alt er innøvd, eller basert på mange års erfaring, og jeg sier som jeg sa til festivalgeneral Johnny når han tenkte på å booke disse, det er liten tvil at disse fungerer hos deg. Med så mange hits, med et publikum som var i feststemning og klare for allsang, det er jo en vinnende oppskrift. Jeg som alltid er edru koste meg også, og når låtene er så fengende som hitsene fra tidlige år, blir det vanskelig å ikke banke takten og bevege kroppen. Det er plagsomt når mange begynte å seile inn i bunnen av glasset, og man blir forstyrret av snakking og påfunn, men sånn er det på fest, og Dad er definitivt en booking som forsvarte seg.

Så ble det halvannen time med prating med folk, hvor vi traff på et par brødre fra Singapore, og hvor meg og reisemakker Lars skysset de til byen til hotellet ettterpå. Samtalen med de får meg til å tenke på hvor heldige vi er i Norge; med mange festivaler, tilbudene står i kø, de fleste har greit med midler til å ta del i noe, og der de fleste nordmenn allikevel har noe å klage over. Man fikk et perspektiv etter samtalen med disse to, og man begynner å lure på om vi begynner å bli for bortskjemte, at vi ikke vet å sette pris på alt vi kan gjøre?  Det er gjennomgangstonen til Johnny hvert år, han vet å framsnakke sitt publikum og crew, og med forsterkes det faktum at vi er så heldige i å ha en festival der i vest som tilbyr flotte opplevelser, både musikalsk og sosialt. Etter at de vokste seg store ute på Karmøy, har det jo blitt en voksende mengde folk som trekker ut fest- i festival, men om alle hadde vært som meg, hadde man ikke tjent kroner :). Dessuten, når jeg synes Karmøygeddon kanskje har vokst seg litt for stort, er det allikevel en lang vei til de virkelig store, og der vet jeg at Karmøygeddon ikke går. Taket og grensen på festivalen slik det er nå er helt ypperlig, forsvarlig økonomisk og hvor de samtidig har et lokalt næringsliv som virkelig er med og bygger opp musikkmiljøet.

Og selv om lillescenen fortsatt er litt kjeklete å se band på, om man ikke er så heldig å stå foran, var det god lyd der, bedre enn jeg husker tidligere. Tommel opp til lydfolka.

Bilde: D.A.D.

Dad Karmøygeddon 23 Foto Gunnlaug Broshaug