Apocalyptica + Epica (Oslo, 23.01.23)

av heavymetal.no

Epica Oslo 230123 B Foto Boris Danielsen

Bilde over, Epica

Alle bilder: Boris Danielsen, du ser flere på Flickr HER .

Tekst: Christoffer Dreyer

På tross av at det er mandag, sørger de symfoniske nederlenderne i Epica og finnene i Apocalyptica å nesten fylle Sentrum Scene til randen. Med seg har de det finske progmetalbandet Wheel.

Vi fikk dessverre med oss for lite av Wheel til å gi en helhetlig anmeldelse, men det var god progressiv og galopperende driv over det hele. Bandet avslutta hele settet sitt med den 10 minutter lange sangen 'Wheel', som så ut til å slå an hos de få som kjente til bandet fra før av i salen.

Alt går i svart, og introen Alpha – Anteludium starter. Epica går på med et smell med Abyss of Time – Countdown to Singularity, og skjermene bak viser flotte virtuelle effekter som passer med bandets stil. Lyden er klar og fin, om noe ubalansert og lav, så det mangler litt trykk i starten.

Vi går så inn i en trio av sanger fra The Quantum Enigma, med Essence of Silence som har kule effekter på skjermene fra skiva. Brutale Victims of Contingency får kanskje ikke pyroen den så sårt fortjener, men Epica gjør opp for det med å sette bakgrunnen i flammer hvor bandet ofte ender opp som silhuetter, denne sangen sparker skikkelig ifra seg. Samtidig slår Coen Janssen seg løs med et bærbart keyboard som han løper rundt scenen med. Sist i trioen er Unchain Utopia,som er et stykke nydelig satt sammen sang med noen rolige deler og noen harde partier. Dessverre er det skikkelig mandagstemning i salen, så det er ikke så mange som hiver seg med på noe.

Bilde under, Epica

Epica Oslo 230123 Foto Boris Danielsen

Under The Final Lullaby får sanger Simone Simons og bandet ut Jørgen Munkeby fra det Oslobaserte bandet Shining, som også synger på denne sangen på Epicas nyeste utgivelse, The Alchemy Project. Sangen byr på noe litt annerledes enn det typiske Epica, det er en mer oppløftende melodi, med innslag av saksofon på slutten, spilt av Munkeby selv. De visuelle effektene må også nevnes da det er mye giftsymboler blandet med neonfarger av forskjellige innslag, eyecandy så det holder.

Endelig er det litt liv i publikum. Fools of Damnations begynner med østeninspirerte toner, og går virkelig over hele spekteret. Dessverre var Janssen litt lav på keyboardsoloen sin, noe som er synd da han virkelig går inn for spotlighten. I stedet er det Mark Jansens og Isaac Delahayes gitarer som tar mest plass.

Igjen får vi en trio av sanger fra et album, denne gangen Omega. Skeleton Key med visuelle bilder som er passelig urovekkende. Rivers er derimot veldig harmonisk, og salen lyses opp av mobiltelefoner som setter stemningen. Code of Life bringer tilbake det østeninspirerte lydbildet og effektene.

Før Cry for The Moon starter gjør bandet det klart at her vil dem ha publikum med på sang, og selv om det er litt tamt fra publikums side, gjør Epica opp for det med at de er så aktive på scenen. Settet avsluttes med den oppløftende Beyond the Matrix og den store Consign to Oblivion, som i kjent stil skaper en wall of death.

Epica leverer et veldig solid sett med god variasjon av både nye og eldre sanger, lyden er i starten veldig ujevn, men det blir bedre i løpet av showet. Men hvorfor bandet plasseres i midten i denne sammensettingen er totalt uforstående. Det er utrolige dyktige musikere som lager mye stemning. Feil dag å spille mandag og feil plassering, Epica fortjener bedre.

Bilde under, Apocalyptica

Apocalyptica Oslo 230123 Foto Boris Danielsen

Etter litt omrigg er hele scenen til Epica borte, blir erstattet med seks lystårn, og etter en kort episk intro kommer Apocalyptica på scenen med sine tre celloer og starter 'Ashes of the Modern World' fra deres nyeste utgivelse 'Cell-0'.

Lystårnene blinker i takt med de hardeste trommeslagene, mens celloene tar en dyster melodi med dystre bilder i bakgrunnen. Bandet er flinke til å bevege seg på scenen under 'Grace', og får publikum med seg.

Under I’m not Jesus får de med seg Franky Perez, som gjør en god jobb med å bryte opp med litt vokaler, med Eicca Toppinen som backing. Perez passer godt inn i lydbildet selv om balansen mellom musikken og vokalen ikke sitter helt bra. Det ordner seg heldigvis innen roligere Not Strong Enough starter. Bandet fortsetter med to låter fra sisteskiva, Rise, som bydde på en dyster melodi med urovekkende bilder i bakgrunnen, og En Route to Mayhem, som fortsetter det melankolske, men er mer upbeat. Det blir et veldig stillestående publikum på tross av et livlig band.

Franky Perez kommer ut igjen for Shadowmaker, som viser et lekent band og den mest interessante sangen til nå. Her er det mange elementer og forskjellig tempo, og på tross av at lekingen deres går ut over vokalen, er det bare gøy for alle i salen, inkludert bandet. Perez tar til og med over trommene mens trommis Mikko Sirén spiller ande slagverk, før Perez går tilbake til mikrofonen mot slutten.

Publikum spiser dette lett, og det er god kok i salen. I Don’t Care byr på en roligere sang med en gammel video i bakgrunnen. Vi blir så servert tre coverlåter, hvor først ut er Metallicas Nothing Else Matters, med et publikum som synger sånn halvveis med. Sepulturas Inqusition Symphony er det mye driv i, og man kan la seg imponere over hvilke lyder en cello kan lage. Etter en kort introduksjon av bandet slutter Apocalyptica hovedsetet sitt med enda en Metallicalåt, Seek and Destroy, som får litt driv i publikum.

Avslutningsvis får vi rolige Farewell og helt til slutt Hall of the Mountain King, eller I Dovregubbens Hall som den heter på norsk. Passende avslutning å covre Edvard Grieg i Norge, det blir i alle fall tatt godt imot av salen.

Apocalyptica leverer et solid show, men etter å ha mistet en del av salen før showstart, og et mandagspublikum, slo det dårligere an enn det Epica gjorde. Bandet er dyktige og bruker sceneplassen, så det blir ikke kjedelig å se på, men de klarer ikke helt å skape livet alene. Det ble bevist av at en sanger hjalp på å få publikum litt mer med på sangene. Definitivt verdt å se, da det er imponerende med metall spilt på cello, men at rekkefølgen på band burde vært snudd er det vel lite tvil om.

Bilde under, Apocalyptica 

 Apocalyptica Oslo 230123 Bfoto Boris Danielsen