Karmøygeddon 24

The Big Rip "Order of the Goatlord"

av yngve

The Big Rip 23Selskap: Private

Release: 05.05.23

Porsgrunnsbandet drar på med lekende tung stonerrock.

The Big Rip@Facebook

Hvorvidt bandet har gravd seg ned i image og estetikk vet jeg ikke, men det er nok mer vanlig å kle på seg de rette plaggene om man skal prøve seg innenfor for eksempel stonerrock. Bandet har ihvertfall trollmann på plass, litt typisk psych logo, og har flere karakteristiske trekk i musikken og i soundet som ikke framstår som nyskapende. Men de leverer bra. Det er vel som det meste, 90% av de som begynner i en lagt stil, vil bruke de bestanddelene som er der. Helt naturlig.

Jeg har spilt disse låtene mye, og flere ganger har jeg tatt meg i å synes de er litt, i mangel av et bedre ord, mainstream. Det er ganske ufarlig stonerrock, spiller du denne på en radiostasjon tror jeg ikke noen som ikke liker hard musikk vil løpe og slå av. For The Big Rip er akkurat i grenselandet, og på en måte er det bra om de vil vokse og favne bredere. En liten kommersiell faktor er også her, det er partier som svinger veldig bra slik sett. Litt Mastodon møter Queens Of The Stone Age kanskje? Og en smak av våre egne Kal-El og El Caco.

Goatlord er kanskje den hardeste låten, mens Nomad kan minne om en rolig Soundgardensak, fra Superunknown-tiden. Mons Meg likte jeg godt, spesielt vokalen fra starten og litt inn. Svinger godt av dette.

Det er god kvalitet her, de leverer en pakke som ikke har noen feil. Det gjelder både arrangering, låter og produksjon. Om de skal ut med en hel skive hadde det dog vært spennende med noen spor som drar på litt, for The Big Rip ligger litt låst i midtempolandskapet. Unntaket er vel Magus Magus.

Summert er det en bra utgivelse, de spiller stonerrock med tidvis metallisert edge, proft utført og framført, med radiovennlig uttrykk som et ekstra krydder. 

6,5/10

Tracklist:

  1. Nomad
  2. Goatlord
  3. Magus, Magus
  4. Mons Meg