Karmøygeddon 24 Paradogmata Ad Hmno 500x80

Nocturnal Breed "Carry The Beast"

av steinar selstø

Nocturnal Breed 23Selskap: Dark Essence

Release: 23.06.23

Nocturnal Breed-album tas alltid imot med takk her i huset. Om fansen generelt vil være fornøyde med resultatet denne gangen, tviler jeg dog litt på. Bandet tester nemlig lytterne her. 

Spilletida har vært lang også tidligere i diskografien, men denne gangen gruser man til med mer enn 70 minutter. (På CD-versjonen, vel å merke. Vinylen har ikke de tre siste sporene.) 70 minutter føles i overkant, det gjør det. Ikke fordi dette blir så intenst og heftig, men fordi enkelte ideer overdrives.

Det er nemlig langt ifra pur thrash som serveres på bandets syvende album. En solid porsjon av låter eller låtpartier er snarere atmosfæriske lydpassasjer som normalt ikke er forbundet med sjangeren. Det funker for så vidt i starten og midt i, men mot slutten velter følelsen av nok er nok ubønnhørlig inn. 

Carry The Beast og Atomic Cruiser er slike sanger. De fremstår som intro og intermezzo, men har samtidig tekst på lik linje med de regulære låtene. Vokalen er lav og snakkende og ikke lett hørbar. Begge fungerer mest som stemningsskapere. De er apokalyptiske og lett messende. Kult, men spilletiden er for lang. Begge er på rundt 5 minutter.

Nocturnal Breed@Facebook

Nosferata er noe av det samme. Pussig nok beskrives den som intro i bookleten, plasseringa på albumet til tross. Denne er dog vesentlig kortere, og litt annerledes vokalt i tillegg. Så kommer man med tid og stunder til slutten av skiva og I Felt Nothing smeller i gang. Eller, det gjør den ikke. Den smeller aldri. Det er nok engang dystre lydlandskaper og snakkevokal, i drøye 5 minutter. Trench Fever byr på det samme, selv om låta våkner til liv med litt standardthrash og noen partier med gitar langt framme i lydbildet. Bortsett fra gitarene, føles det litt som ting man ble servert fra Cold Meat Industry tilbake i gamle dager. 

Ved siden av denne voldsomme mengden atmosfære får man en miks av sterke og helt ok låter. Gutta er ikke redd for å la inspirasjonskilder skinne gjennom, ikke minst i den regelrette Motörhead-hyllesten I Ain't Marching No More. For øvrig kan man ane eimen av Judas Priest i Knights of Denim.

Dette her er definitivt en kul greie Nocturnal Breed gjør. De pakker klassisk metal lekende lett inn i sin sinnathrash med hvesende og ond vokal og ender opp med veldig fengende saker på sitt beste, som i sistnevnte låt. I denne låta har man også herlige melodiøse partier der leadgitaren ligger foran og synth ligger som et behagelig teppe i bakgrunnen. Låta overrasker med en uventet vending, og det funker som F! Her beviser Nocturnal Breed at de absolutt er kapable til å skrive 9-minutterslåter. Påfølgende Salt the Wounds viser tydeligere et annet karakteristika, nemlig å være catchy. Refrenget er enkelt, men bør treffe bra i en livesetting. (Totalt sett er catchy et mindre treffende adjektiv på denne skiva sammenliknet med eldre materiale for øvrig.) Lady Vampire har et herlig hovedriff og inneholder kule melodiøse ting. Et av skivas beste spor. Allerede nevnte I Ain't Marching No More er et annet høydepunkt. Her har man blant annet Lemmyfisert vokalen for riktig å vise at dette er en hyllest. Plenty med gode riff og et herlig driv kan låta i tillegg by på. 

Nocturnal Breed presterer å være både old school og samtidig høres friske og annerledes ut på Carry The Beast. Hvis man ikke lar seg irritere av tilnærmet endeløse lydlandskaper, er dette absolutt en skive verdt å skaffe seg. For min del trekkes totalinntrykket klart ned av dette elementet.

6,5/10

Tracklist:

  1. Carry the Beast
  2. Thrash Metal Hate Saw
  3. Knights of Denim
  4. Salt the Wounds
  5. Atomic Cruiser
  6. Raise the Flag.. and the Hordes Will Follow
  7. Nosferata
  8. Lady Vampire
  9. I Ain't Marching Anymore
  10. I Felt Nothing
  11. Trench Fever
  12. Blitzhammer