Full tittel: "Shades ... of Black Won't Bring Her Back"

Selskap: Selvfinansiert

Release: 10.10.2015

Bøs og moderne ekstremmetallhybrid fra Drammen som sparker godt fra seg.

Norske Atena er et lite stykke utenfor de musikalske farvannene jeg vanligvis plasker rundt i, men en forespørsel om anmeldelse ble gjort; låter ble sjekka ut og førsteinntrykket fristet til mersmak, så da ble det til at jeg dykket dypere inn i denne skiva. Og for å ha sagt det med en gang: jeg har ikke angret på den avgjørelsen. Det er selvfølgelig noe småplukk som trekker en del ned i mine ører, og som jeg godt kunne vært foruten, men det er også massive mengder med vanvittig rå og intense partier og intrikate detaljer i komposisjonene som virkelig bringer frem gliset.

Spor tre, Firstborn, er et perfekt eksempel på hva bandet dreier seg om. Her får man kul «chugging» (som vi kalte det i min ungdom og som jeg har forstått er blitt erstattet av «djent» som lydord) og stakkato synkoperytmer, men i et temmelig komplekst arrangement med masse små deltaljer som lurker i bakgrunnen. Så selv om lyd og produksjon er punchy som effen og sørger for en barsk kosestund foran stereoanlegget, er det faktisk vel verdt å ta skiva inn via hodetelefoner også.

Overgangene fra parti til parti er også en kvalitet som bandet må berømmes for, og tidvis fremstår de som et kreativt overflødighetshorn av riff- og låtidéer. Det skal av den grunn godt gjøres å rekke å kjede seg i løpet av platas spilletid. Dette er generelt en ting som er meget positiv i mine øyne, men den kan også slå litt uheldig ut. La meg fortsette å skrutinisere og eksemplifisere ved hjelp av låta Firstborn for å vise hva jeg mener: Fra 2:40 roer de helt ned og legger seg i et post-rock-landskap og bygger opp ved hjelp av drønnende trommer og renvokal (som etterhvert vrenges). Her er jeg så jævlig klar for å virkelig bare synke inn i den utrolig behagelige stemningen de maner frem, men de tar seg altså ikke tid til å holde fast ved dette partiet og gi det den tiden det fortjener. Så de bryter det av lenge (og hold den første vokalen et sekund eller to for å få en vibb på hvor lenge jeg mener) før jeg har rukket å gå lei. Hvis det er mulig å gå lei da. Joda, bandet er først og fremst et amalgam av diverse ekstreme stilarter, men i mine ører har de nå en såpass variert palett og med så mange impulser i musikken sin at de fint hadde kommet unna med å dvele lenger på denne berømmelige partiet (som jeg ikke skal gnåle mer om nå). Altså ikke egentlig negativ kritikk.

Men generelt syns jeg altså at låtene holder et jevnt høyt nivå både på mikro og makronivå. De har som nevnt lesset på med vanvittige mengder sonisk info per låt, men kommer unna med æren i behold og vel så det. Jeg har nevnt at det dog er noe som trekker i negativ favør og for å peke helt konkret på ting som ikke faller i smak – vokalmessig for eksempel – kan jeg blant annet nevne «spoken word»-vokalen i Child Support og den «ertevrælinga» (i mangel av et bedre beskrivende ord) i Molly (kan bl.a. høres fra 0:40-1:00). Men slapp av; generelt sett er vokalprestasjonen meget bra og variert, så fremt du takler den moderne og mer core-inspirerte growlingen.

Produksjonmessig er det meste på plass, og det kan godt være at soundet innenfor den musikalske sfæren de opererer i skal være sånn, men jeg savner litt rund fylde i bunn som hadde gitt skiva en noe varmere vibb, og kanskje enda saftigere trøkk? Obs. Ta høyde for at jeg er på bærtur her eller forklarer meg dårlig.

Lyttemessig sett har det gode førsteinntrykket holdt seg, og jeg tror ikke det bare er fordi skiva er et «frisk pust» som skiller seg fra det jeg vanligvis tar inn, men fordi Atena har hamret sammen et spenstig og vitalt album hvor de har mikset det moderne med det tøffe og brutale, samtidig som de ikke er redd for å lage komplekse og intrikate låter.

Atena@Facebook

7,5/10

Tracklist:

1. Affair
2. Divorce
3. Firstborn
4. Child Support
5. Violet
6. Molly
7. Viole(n)t
8. Black Lungs
9. Black Heart
10. Exorcist (single)
11. Exorcist (acoustic version)