Uten å helt vite hva som skjulte seg i konvolutten, var det med et lite smil jeg oppdaget at det var snakk om norsk, melodiøs doom. Det liker vi.

Amerikansk metal kan være både og, mye fordi det har gått litt trend i å spille Us-metal, uten at det er en plagsom tydelig trend.

I denne norsk-amerikanske konstellasjonen finner vi Anette Uvaas Gulbrandsen, som bør være et navn noen drar kjensel på, samt Chad Davis, fra blant annet Hour Of 13, og Joey Downs. Trioen har forent krefter for å meisle ut klassisk doom.

Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk når jeg så bandnavnet, men dette er streit og bra metal.

Dette var totalt fett, før jeg hadde hørt en tone, for hvor ofte får man skiver fra India?

På åpningssporet fikk jeg krisefølelse. Hva i all verden var dette for noe? Pomprock?

Jeg synes det er vanskelig å anmelde visuelle utgivelser, spesielt siden det krever en del mer enn å bare å lytte. Dette er i tillegg en dokumentar, og en ganske så bra en også.

Med en utgivelse som ser skikkelig proff ut, har Oslobandet i Vanora et bra utgangspunkt.

Jeg er litt avventende til denne supergruppen, og spesielt om man legger tittelen til grunn.

Jeg var stor fan av Stryper på bandets andre og tredje skive, stor fan. Men så dalte interessen, og jeg har kun sporadisk fulgt med amerikanernes bevegelser.