Selskap: Dusktone

Release: 25.10.23

På sitt andre album låter Flukt som seg selv, og den enkle konklusjonen er at dersom man synes godt om debuten, vil oppfølgeren falle i smak. Black metal er altså fortsatt stilen, så vel musikalsk som estetisk. Bookleten prydes av naturfotografier, liksminke og dystre illustrasjoner i svart/hvitt.

Flukt@www  

Omen Of Darkness er 38 minutter med aggressiv black metal. Melodier? Ja, selvsagt, men musikken er slettes ikke utpreget melodiøs. Dette låter kontant og sinna som pokker! Snerrevokalen gjør sitt i så måte, og den kjappe riffinga likeså. Uttrykket understøttes av en produksjon som tilfører massevis av trøkk samtidig som den yter detaljer rettferdighet. Null necro her i gården, men absolutt ikke silkemykt og pent heller.

Låtene har jobbet seg gradvis på plass i hodet mitt, og jeg har beveget meg fra skuldertrekk, som har vært konklusjonen i tidligere møter med Flukt, til å like det jeg hører. Nøyaktig hva som gjør materialet på denne skiva bedre enn debuten er jeg usikker på, men bandet treffer nå i hvert fall med en god del riff her, og temposkifter og overganger blåser liv i materialet. Knappe 2 minutter inn i The Idol In Bronze viser dette tydelig.

Så er det på ingen måte en moderne klassiker. Det er fortsatt en god del anonymt å spore, men et fint steg i riktig retning er dette definitivt. 

6,5/10

Tracklist:

1.  Blodveien 
2.  Mirrors
3.  Falt fra himmelen
4.  Walls Within Walls (The Pallbearer)
5.  Walls Within Walls (The Burial
6.  Siste utvei
7.  The Idol in Bronze
8.  He Who Must Not Be Named