Bandet går visst i barndommen og har en del å si.
Kløktige gutter dette, hardcore med overvekt av melodisk føring er en fin oppskrift.
Blackout Dreams er noe så sjeldent som et norsk hardrockband, uten klør eller andre spisse gjenstander, bare ufarlig hardrock.
Her er det en liten skatt gjemt, om du liker melodiøs hardrock.
Det er litt rock'n roll i dette, men hardrocken, den drivende og feite, styrer skuta. Lyden sitter som et skudd.
Spansk progressiv metal, det er ikke blant det som kommer oftest i spilleren min.
Svenskene i Unfaithful spiller tøft, de låter tøft og har samtidig en melodisk føring, men er totalen verdt å bruke tid på?
Ok, la oss begynne med et par ting du som leser kan ha nytte av før du eventuelt bruker synet videre på denne anmeldelsen. Hvis du ikke tåler en god dose kastratvokal, og har problemer med heavyen som hører til i en epoke som gikk sin høye gang for 20++ år siden, da gir du balla beng i å lese videre.
Uten å helt vite hva som skjulte seg i konvolutten, var det med et lite smil jeg oppdaget at det var snakk om norsk, melodiøs doom. Det liker vi.
Amerikansk metal kan være både og, mye fordi det har gått litt trend i å spille Us-metal, uten at det er en plagsom tydelig trend.
I denne norsk-amerikanske konstellasjonen finner vi Anette Uvaas Gulbrandsen, som bør være et navn noen drar kjensel på, samt Chad Davis, fra blant annet Hour Of 13, og Joey Downs. Trioen har forent krefter for å meisle ut klassisk doom.