Evergrey drar på med nytt album i juni.
Amerikanerne i Fear Factory spiller for et ganske fullt gulv på Vulkan Arena når de tar med seg en hard og til tider melodiøs fest på en mandag, sammen med amerikanere i Butcher Babies og ukrainske Ignea.
Boka om bandet HAT fra Steinkjer kom meg i hende fra forfatter Jo Kristian, og det skal sies at jeg ikke er vant til å anmelde bøker. Jeg leser en del, men det er noe helt annet å forholde seg til musikk. Og når man ikke hadde hørt bandet, verken den gang eller nå, og skulle lese en bok om et fenomen som dette, blir prosessen enda merkeligere.
"Det er en berg- og dalbane å henge med thefalls gjennom dette albumet. Det dras på med harde kår, og det dras ned i tungt terreng. Det er fortvilelse og håpløshet, det er aggressivitet og følelsen av å leve i nedgangstider. Og tekstmaterien tar ikke for seg blomstrende enger og høye, snøkledde fjell, her må vi falle dypt ned i den dype kløfta, og der må vi være i 36 minutter mens bandet desperat prøver å finne veien opp og ut."
Fra Kiss beveger vi over til nok en av monstergruppene som har fulgt meg siden barnsbena, Judas Priest. Her er det mye uro i rekkene, fra min oppvekst med enkelte favoritter og skiver som ikke fant veien inn i hjerterota, til ungdomstid og voksenalder der noe henger igjen fortsatt, mens mye har blitt hørt og lagt i skuffen. Men jeg har aldri sluttet å være fan av bandet, hva de leverer av skiver har vært en annen ting. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden.
Yngve og Tarjei A Heggernes vandrer gjennom bandets diskografi. Så langt er 15 skiver publisert.
Med debutskive ute og greit med konserter under beltet, bygger Arctic Heart fra Kristiansand opp cv og erfaring. De spiller klassisk metal med referanser til både de eldre klassiske metalbanda så vel som den nyere bølgen vi så komme på slutten av 90-tallet. Jeg tok en prat med bandet for å lodde stemningen.
En mandagskveld i Oslo stopper ikke det Lzzy Hale og gutta hennes i det amerikanske rockebandet Halestorm fra å fylle Sentrum Scene til randen med en konsert som var utsolgt flere måneder i forveien.
Vi fikk et nytt doomband i den norske metalscenen for en tid tilbake, Death Of Giants, og når man slipper skive, og har en så sterk backstory for det hele, og er superhyggelig og åpen, da må man bare trekke inn Morten for en prat.
Man fikk sett tre av fire band, og hadde en flott kveld i hovedstaden.
Om kort tid finner dette arrangementet sted, og i år er det engelske Wytch Hazel som står som headliner, et band som leverer glimrende hardrock med melodier og en touch av både 70- og 80-tallet. I tillegg stiller norske Zebulon, nystartet doomband, sveitsiske Morgarten (folk-black metal) og Crimson Moonlight, svensk svartmetal.
Oslobandet har med sitt nye album gravd seg dypere ned i den mørke materien som er mennesket, menneskets sinn, menneskets følelser, omgivelser. Kommer de til å klare å stå i det? Jeg ble gradvis tom selv etter noen runder med albumet, og jeg hintet i anmeldelsen at det kanskje ikke er så lurt å dra på med dette om man er langt nede, å forsterke noe som allerede er mørkt. Musikk er mer enn underholdning, det gjenspeiler og formidler mørke og lys, og kan være verktøy til forebygging og positivitet så vel som nedbrytning, mental medisinering og ødeleggelse.