Selskap: Private

Release: 22.09.23

En passe dose progressiv sludge/core.

thefalls@Facebook

Det er en berg- og dalbane å henge med thefalls gjennom dette albumet. Det dras på med harde kår, og det dras ned i tungt terreng. Det er fortvilelse og håpløshet, det er aggressivitet og følelsen av å leve i nedgangstider. Og tekstmaterien tar ikke for seg blomstrende enger og høye, snøkledde fjell, her må vi falle dypt ned i den dype kløfta, og der må vi være i 36 minutter mens bandet desperat prøver å finne veien opp og ut.

Musikalsk er det spennende å henge med bandet. Det spriker en del i stil, fra behagelige og tunge øyeblikk til rasende løp med heseblesende skriking. Skivas tekster tar for seg den plutselige erkjennelsen av en manns egen utilstrekkelighet og selvbedrag og hvordan det påvirker hans videre eksistens, og om vi ser/hører låtenes helhet som en manns sfære, da har han det tøft. Det går i alle retninger, det går hardt for seg og det smoothes til. En bipolar form for opplevelse, uten at jeg på noen måte skal mene noe om diagnosen. Jeg fikk føle på opp- og nedturene i følelsesspekteret til bandet, og med det synes jeg de klarer å formidle desperasjonen bra. Avslutningen på siste spor, The Hardest Part Is Over, slår meg som alt annet en en god løsning, haha, det er ingen form for behagelig slutt for fyren som omhandles.

Noe kan minne om mathcore/mathmetal, og bits'n pieces synes jeg ligger litt der det sprø deathmetalbandet Blotted Science er, uten at det nødvendigvis er noe for fans av den gjengen. Det er kun ett av mange virkemidler thefalls bruker for å sy sammen pakken sin. Selv drar de inn Converge, Ion Dissonance og Between The Buried And Me som referanser, men det er band jeg ikke er kjenner av. 

Det er en god produksjon, og det krever nok en del skills det å skille og sammenføye disse bitene. Det er trøkk, driv, det er bra balanse i miksen, og det fungerer bra sammen. 

Man skal ha sansen for den skrikete brølevokalen, og den dominerer og styrer hele skiva. Men siden musikken er såpass kreativ og underholdende (i mangel av et bedre ord), er det ikke noe jeg tror vil plage så mange. Det er et snev av renvokal her og der, og alt av vokal synes jeg er bra lagt, men ingen av de er mer enn typiske for sjangeren, denne stilen.

Instrumentalt er det mye å ta tak i, det skjer mye, de vrir og vender på riff og rytmer, detaljene hagler, og man kjeder seg aldri. Og det er mange tøffe riff her!

7/10

Tracklist:

1. Patterns Emerge (I)
2. Patterns Emerge (II)
3. Nadir (I)
4. Nadir (II)
5. Nadir (III)
6. Seconds
7. The Hardest Part Is Over