Skinflint "Iklwa "

Publisert mandag 22. jun, 2015

av yngve

Selskap: Pure Steel Records

Release: 10.01.15

Metal fra Botswana, slå den!

Trioen har ikke ren vokal, det er en litt thrasha sak ikke ulik en lysere Tom Warrior. Eller Coroner om vi skal forsøke å peke vei. Men det er langt på vei så bra som de to. Musikken er enkel, men det er en del detaljerte bass- og gitarløp som kan spores tilbake til Maiden.

Skinflint@Facebook

Skiva under ett er nok ikke helt der oppe, men siden presseskrivet tagger de som en blanding av heavy metal, obskur og episk metal, kan man jo forsvare det litt merkverdige utfallet med dette. Det er absolutt ikke et band jeg anbefaler til alle, til det er vi nok for godt vant. Dere som elsker obskure saker, hvorfor ikke? Låtene har sin sjarm, og selv om det går litt i samma tralten, gror de litt på deg etterhvert.

4,5/10

***

Vår anmelder Arni poengterte at han faktisk hadde levert denne tidligere, skiver kommer av og til dobbelt med jevne mellomrom - her er hva han hadde å si:

Eheey, og litt hurra for de rariteter man kommer over som del av Heavymetal.no-teamet. Heavy metal fra laaangt vekke ifra, jepp,

Skinflint er fra Botswana! En trio med røtter fra Afrika i sjelen, men masse Nwobhm, og tradisjonell britisk heavy i sitt musikalske uttrykk. Å ja, nevnte jeg at de har fått ny trommis siden denne platen kom? En flott dame styrer stikkene pr. dags dato, men på Iklwa, som er er re-utgivelse fra 2010, der er det mannlig stikkefører. De har sluppet en ep, og en fullengder, Dipoko, siden den gang, samt fullengderen Massive Destruction i 2009, et aktivt band med andre ord.

Rent musikalsk er de som nevnt, på Iklwa, godt inni tradisjonell heavy metal. Det hele begynner med en lang intro, litt dramatisk gitar og en fortelling fortalt med ekte afrikansk engelsk aksent. Koselig og litt kult, men drøyt lang dog, man blir automatisk lytter, en eventyrstund kan man vel kalle det. Når musikken kjøres i gang blir jeg litt forundret, for førsteinntrykket viste seg å stemme etter mang en gjennomlytting, dette er kjipe greier! Man hører hele tiden hvor de vil, hva som er ideen, men også at de ikke når opp.

Hvis man har hørt sin Maiden opp gjennom tidene, hører man mye inspirasjon derfra både på instrumentalisering og låtoppbygging, men det spilles såpass stakkato og kjipt at det er totalt nerveløst. At lyden minner om 4-spors demoene man laget selv midt 90-tallet kunne gjort det litt sjarmerende hvis det musikalske satt, men her blir det bare en faktor i feil ende, dessverre. Vokalen til Giuseppe er av den litt røffe sorten, ikke så melodiøs, og kunne nok passet bedre i et Motörhead-coverband.

Nå har jeg ikke sjekket siste slippet, et slipp de promoterer med gode anmeldelser på sin FB-side , så kanskje de har løftet seg noen hakk med ny trommis? Uansett, her er det Iklwa som er under lupen, og den greier ikke å overbevise meg på noen som helst måte.

3,5/10