Selskap: Gymnocal Industries/Apollon Records

Release: 17.02.23

Bergensbandet er solid, leverer bra og .... mulig litt lite egenart. Det er mange ganger jeg tar meg i å tenke på Opeth, men samtidig, det er noe her som holder alt litt på avstand fra å bli for kopi også. 

66crusher@Facebook

Skiva er velprodusert, det er faktisk svært høy kvalitet i alle ledd. Ikke er det for snilt, og at det låter for Evergrey, og ikke er det for hardt slik at de mister den balansen mellom progmetallen og det litt snille sløret de har over det hele. Nå er ikke Evergrey for snille de heller, men det er noe der som er hakket for koselig, det slipper 66crusher unna. Og det er bra.

For fans av...hm. Generelt bra og velspilt progmetal? Som kan appellere til både fans av Opeth, Dream Theater og band i dette nabolaget? Det er mye å smake på av detaljer her, samtidig som de ofte penser inn på spor der det er rolig, flytende, det blir aldri en følelse av at turen er kjedelig. Men det er en ørliten trang for meg til å klippe neglene litt sjeldnere, for selv om de har litt skitt under neglene, er det nok et band som går til pedikyr av og til. 

Det som slo meg er hvor proft det låter, hvorfor er ikke dette mer kjent? Svaret er selvsagt promotering, mulighet, tid til å jobbe opp bandet etc., men det håper jeg løser seg nå. Produktet står ihvertfall bra på egne bein, uansett hvor de havner på karrierestigen. Det lurer et intervju i systemet, vi tar opp tråden når det er klart.

Låtene som røsker litt er favorittene, som det ofte er hos meg. Distrust har en variasjon jeg liker, fra det harde og tekniske til det vakre, flytende og mektige. Tittelkuttet også, det over ti minutter lange sporet. Mulig er det et par minutter for langt for min del, men en kul reise.

Også Retribution og Descent har trøkk, da er vi i havn med en grei mengde favorittlåter. De andre er ikke kontraster, det er bra låter det også, det er bare snakk om hva man favoriserer. Men uten de hadde jo ikke favorittene mine skilt seg ut :). 

Flott cover! Hvordan tittel og bilde samsvarer vet jeg ikke, men det er ihvertfall et reddende lys som loser i trygg havn. Limbo er jo klemt i mellom noe, i en stillstand mellom to punkter. Kanskje er skipet der? I limbo mellom det utrygge havet og det å bli guidet i havn?

Et behagelig album, det er Limbo absolutt. De utfordrer meg som liker det litt røft tidvis, men det er mye her som burde appellere til de som liker progmetallen litt polert også. 

7,5/10

Tracklist:

1. Retribution
2. Strife
3. Phantom
4. Descent
5. Distrust
6. Unscarred
7. Limbo