Full tittel: "It's Gettin' Groovy In Here!"

Selskap: Bloodblast

Release: 30.07.21

Groovemetal med innstikk av melodi.

Zerozonic@Facebook

Et variert album, mer variert enn jeg hadde forventet. Det er noen låter som ikke helt faller min vei, men det er også et par, tre som legger seg på godsiden. 

De åpner med å heller fylle opp med whiskey, og kjøre på. Det er, om det ligger en tanke bak hva som åpner skiva, et ønske om å lansere Panteragrooven rett i trynet på lytteren. Det er groovy og rett fram. Stor innovasjon er det ikke, men det er tung gitarproduksjon og kledelig rytmeseksjon, og den sedvanlige kvalitetssikrede groovmetalvokalen fra Arvid Tjelta. Er det noe den karen kan er det å lete langt nede i mageregionen for å finne Anselmoguffet.

På Against The Grain drar de det hele dypere ned, spesielt i vokalbiten. En veksling mellom noe som minner om Rage Against The Machine og noe dødsmetal. Denne svingte bra, og har i tillegg en anelse thrash i riffingen. Soloen her trekkes fram.

Bad Circles starter som en kjøkkenmaskin, totalt brutalt, men endrer seg og blir en litt typisk groover. Jeg liker hvordan dødsmetalvokalen dras inn her og der, det løfter skiva litt. På denne er refrenget kult, en snert melodi avhjelper samtidig som det svinger fett. Og det råtunge riffet som kommer 02:24 og frisker opp/tynger ned er kanon!

Daymare og Devils Seed er for meg litt run of the mill her, og det er knall når de fortsetter skiva med I Never Knew You, som viser bandet fra en sartere side. Kan vil kalle dette en powerballade? Eller Grooveballade? Oppskriften er ikke så langt unna Pantera kanskje, i å bruke cleangitar og endre fra rolig til hardt. Men låten her synes jeg fungerte godt. Man kan ikke leve på groove alene :), man trenger krydder i form av melodi og tempovariasjon. Og her ligger de godt nedpå og bare trøkker på. Soloen er også meget bra!

My Name Is Misery er mulig favoritten blant de hardere innslagene. Her er det en annen angrepsvinkel fra bandet, med thrash, litt dyster thrash, og fet koring. En blanding av groove og død.

Etter Road Tale, som havner litt der Daymare la seg, kommer avslutningen i form av Your Last Wish. På en måte er den litt i samme gate som de typiske Panteravisene Zerozonic ofte drar, men det var noe med denne. Noe som skilte den litt ut. Riffingen funker, og vokalen, som flørter med melodi. Takten på refrenget, og over til verset, meget kult. Og makan, ha-ha, soloen her er sprek!!! Litt Jarzombek? Måten soloen ender og hvor de drar rett i riffveggen er også et pluss.

Zerozonic leverer trøkk og låter som bør være mer enn nok til å hevde seg i sjangeren, men mest av alt er vel dette såpass livevennlig at gjengen her nok er blant de som var mest happy for at koronatiltakene tok slutt. Jeg vil tro at denne formen for metal har sin funksjon i å styrke et vorspiel, få med seg folk på konsert, skape bevegelse i forsamlingen. Og kanskje for de som liker en skarp en.

6,5/10

Tracklist:

1. Bad Circles
2. My Name Is Misery
3. Devil's Seed
4. Road Tale
5. Daymare
6. 2 Guys 1 Whiskey
7. I Never Knew You
8. Against The Grain
9. Your Last Wish