Full tittel: "Revelations of the Mother Harlot"

Selskap: Crime Records

Release: 13.05.22 (digitalt) - 01.06.22 (cd)

Oppfølgeren til fullpotteren fra 2020 er her.

Jeg var i ekstase når debuten til dette prosjektet, bandet, ramla ned i fanget mitt for et par år siden, og allerede året etter snek filene til dette nye slippet seg inn i min sfære. Jeg hørte mye på disse den gang, og har tatt opp igjen albumet nå når vi skriver 2022 og når releasedato nærmer seg. 

Det er etter mange runder ikke like hodespinnende galskap nå som på debuten, mye fordi man jo presenterte oppskriften og var ute med noe som bare knuste alt i sin vei. Med oppfølgeren er man etablert, man har ikke den samme overraskende effekten, og de som likte debuten vil nå ha to faktorer å sette opp mot hverandre. 

• Vil denne nye følge bra opp? 
• Vil den overgår sin forgjenger?
• Er det viktig?

Jeg var litt der i første omgang, at jeg tenkte mye på dette, men jeg har også lyttet en del isolert på denne nye, slik at den skal kunne få vist seg fram på egen hånd. Men sannheten er jo at et band som slipper flere skiver naturlig vil bli målt på utvikling. Og det er på en måte ikke så mye nytt som skjer her, men det er dynamikker som har blitt endret. Det er en god del mer rolig, mye som framstår som mer konseptbasert musikalsk, at skiva er som en lang affære. Soundtrackeffekten synes jeg er bra representert her på Revelations of the Mother Harlot.

De par poengene som vippet debuten fra en typisk sterk åtter til full pott, var mye følelser på førstegangsglede. Denne gangen har de naturligvis ikke alt slikt i verktøykassen, men det er allikevel en vakker, storslått og mektig utgivelse. Jeg klaget litt sist på for kort spilletid, og slikt sett er en lignende kommentar til dette nye verket på sin plass. Det er et musikalsk innhold som går hånd i hånd med The Self Aware Frequency, bare i en litt annen innpakning. Om dette burde ha vært en koloss på maks spilletid på en cd vet jeg ikke, det kunne blitt for mye å gape over, men jeg holder en knapp på at slik musikk hadde tålt en time i hvert fall. Denne klokker inn på 38ish minutter.

Lyden er knall, litt åpnere, og mindre vegger med musikk kontra tidligere. Det er gjort plass til et par tunge vegger med kraftige bjelker, som fungerer som en extrem kontrast til resten, litt extrem-metaliske innspill. Ikke helt min greie, men som i matlaging er det viktig å balansere smaker. 

På denne nye er det ett spor, rett over 38 minutter langt, og med det går de videre i terrenget Devil Doll har tråkket opp. På The Self Aware var de jo mer oppstykket følte jeg, men der var det også flere musikalske elementer som var dratt ut av DDs's univers. Her på Revelations of the Mother Harlot er det en helling mot noe som har større egenart i Vitams favør. Derfor er det med stoor spenning jeg ser fram mot et eventuelt neste trekk, om de går mot et mer nedtonet uttrykk, eller om de velger seg en mer metallisk flørt.

Det er dog ingen tvil om at begge disse skivene som utgjør diskografien til bandet er sterke, på hver sin måte. Vokalen er like bra, klimaksene og gitarsoloene (død så bra, så rene, så vakre de er!) er dandert like bra, og den filmatiske undertonen ligger hele tiden der og strekker bandets musikk utover å bare være et musikkstykke. Etter hvert, etter noen runder, vil du oppleve at de partiene som kan virke å være noe monotone og langdryge, bygger og jobber, og utgjør en avgjørende del av musikkstykket. Samspillet mellom disse og det som er hardere og mer rytmisk, er noe av det jeg liker best, man blir tatt med på en reise. 

Et par elementer traff meg ikke helt, denne italienske folketonen som dukker opp, og hvordan en del rytmikk låter noe digital. Dette er garantert med overlegg, og selv om det har sin misjon, hadde jeg mye heller ønsket en akustisk følelse. 

Det er fortsatt teatralsk, det er en flott levetid, og det er levetiden jeg tror sikret i hvert fall et par poeng for min del. Jeg har spilt og spilt, jeg har hatt denne superlenge, og når jeg ikke kom i mål etter måneder og mye lytting, slo det meg at jeg fortsatt hørte skiva, gang på gang, uten at det svekket seg. Det å knekke en slik skive, det er enten umiddelbart eller ikke, men jeg har altså falt ned på det faktum at jeg enda sitter og hører gjennom uten at det å la repeaten slå inn eller å trykke på play igjen, er et problem. Ikke i det hele tatt.

Jeg vil legge meg opp på en nier, for det er spektakulært bra når man først bruker nok tid på det. Umiddelbart, om man ikke har hørt noe annet fra bandet, kan det være man tenker som meg på debuten og gir full pott (som den fortjente!), men når jeg skreller bort en topp i forhold til dette, legger jeg meg ned ett poeng, og det er pinadø ikke verst det heller. Mulig det vil være en del som hører Vitam for første gang med denne, jeg er spent på hvordan dere vil vurdere disse to slippene opp mot hverandre :).

Vitam Aeternam, fortsatt et superspennende prosjekt, og som utgjør et flott alternativ til alt annet som ramler av samlebåndene rundt omkring. De hører til en liten elite, som dessverre vil gå klar av de store mulighetene til å gjøre dette til et levebrød. Men valget er nok tatt med dette i betraktning. 

Det er kult høre likheter mellom dette og noe av det Manes lekte seg med på sitt kanonalbum fra 2003, Vilospophe. 

9/10

Tracklist:

1. Veil of Isis
2. Redemption
3. Sick & Pious
4. Bardo Thodol
5. Promethea
6. Finis Gloriae Mund