Veislakt "Sandnes ..."

Publisert søndag 26. aug, 2018

av yngve

Veislakt 18 Full tittel: "Veislakt Presenterer Sandes Undergrunn Cirkus & Kabaret"

Selskap: Rob Mules Records

Release: 07.09.18

Sandnesbandet har tatt flere skritt i riktig retning.

Fortsatt sitter jeg igjen med følelsen av å bli overkjørt, og blir sliten i for mange runder sammen med metalpunkerne, så de har oppnådd det om det var på listen. Plage gamle menn, hvor fett er det liksom?

René skriker litt mindre, men det er like energisk og lukter like mye hardcore som før. Den store forskjellen denne gangen, som gjelder hele albumet, er produksjonen. Den sitter myyye bedre, den pakker låtene veldig bra inn og tøyler dette in your face-greiene som preget deler av det eldre soundet. For lytteren er dette positivt, og for bandets mulighet til å komme inn i varmen til et større publikum er det også et kløktig move.

Sakset fra et presseskriv (skrevet av Sølve Friestad): "Sandnes Undergrunn Circus & Kabaret en konseptplate ispedd mer metal enn tidligere, men allikevel mer eksperimentell enn det Veislakt har gitt ut før. Her får du servert den musikalske historien om sirkuset som har en menneskeetende løve, tre alkoholiserte russiske klovner, hvor to av dem kjemper om gunsten til en en stor, skjeggete dame. Her finnes elefanter i lenker, voldelig slapstickhumor og et ellers sinnsforvirret ensemble."

Det er ikke så lett å lese tekstene og bli klok på hva de vil formidle, litt fordi det er på dialekt :), men også det å få et innblikk utover den historien som er nevnt over her. Det er dog tydelig at bandet har jobbet mye med helheten denne gang, låtene, disse små lydklippene mellom sangene og det konseptuelle.

"Kall det gjerne en krysning av Backstreet Girls og Ingenting på høyoktan, et upolert, dog melodiøst band med forkjærlighet for både Dead Kennedys og Sex Pistols. Kall dem aldri pop, men heller en energisk gjeng som vet å gi publikum full valuta for pengene på en livescene."

Jeg har aldri vært fan av Ingenting, eller den punkrock-rocken, men jeg har sansen for Veislakt. De gjør litt mer, de faller litt inn i metallen, de er ikke bare fire flate og streit bråkebøtterock. De er mer metall enn mange metalband.

Det som er godt gjort av bandet er å bevege seg innenfor den rammen de oppholder seg innenfor. Forrige skive, Fumar Mata, var en form for klimaks i det de har gjort fra starten og dit - Sandes Undergrunn Cirkus & Kabaret forflytter bandet i en litt mer tilgjengelig form uten at de mister særpreget sitt.

Veislakt er fortsatt kompromissløse og banker deg like hardt som før, men nå koser de deg litt mellom slagene. Og jeg synes de fortjener åtteren nå. De har ligget og vaket på en syver herfra på et par skiver, men når de utvikler seg og samtidig klarer å sparke greit fra seg, er det lov å sparke de tilbake, oppover.

Favoritten ble muligens Skammen. Og cudos for å få meg til å gå bort til vinduet og se hvem det var som banka på i Blod I Manesjen ;).

8/10

Tracklist (på lp-utgaven er det spor 1-5 som utgjør side A):