Karmøygeddon 23 B

Under The Oak "Rattus Norvegicus"

av yngve

Under The Oak 22Selskap: Wormhole Death

Release: 02.09.22

Det vanker mer oldschool thrash fra kvartetten.

Under The Oak@Facebook

Debuten tjente de grovt på. Fra å være et tributeband til å snike inn et par egne låter, til å bygge eget album, det var en vellykket affære for bandet. Når de nå melder inn andreskiva kreves det litt mer etter min mening, og spørsmålet om det holder fortsatt, om det er nok å få disse nostalgiske rykningene og riffene de har lånt fra ungdomstiden vår?

Jeg har vært litt i ubalanse på hvor jeg synes skiva var slikt sett, og har prøvd å høre på den isolert, uten å tenke så mye på at de hedrer sine oppvekstvillkår. Og noen av låtene er definitivt litt mer der at de har en mer genuin substans enn å kun rocke med nevene til fortiden.

En sang som Inner Demon var en skrue, men den har en annerledes tilnærming. Det er noe her, en dybde, også i vokalen. Jostein har jo fått for seg at han liker å skrike en del, type Exciter-style, men det glimter til med variasjon av og til. Jeg likte denne mer og mer etterhvert som rundene gikk unna.

Running With Scissors var første låt jeg bemerket meg om vi vektlegger de som skiller seg litt ut. Jeg er ikke så stor fan av Total Thrash Metal, som er mer enn livesak med allsang. Ved et par anledninger er det en liten fotnote på engelskuttalen, det bør kanskje være noe som lukes bort neste gang.

Etter en litt rotete Walls Of Pain kommer nok en allsangvennlig thrashsviske, Loyal To The Core. Disse blir satt til side når Bangkok Haircut kommer, her snakker vi trøkk! Hva det betyr vet jeg ikke, men det er garantert noe dirty, haha. Denne har denne groovy riffingen som bare gynger så fett (edit: Sitter og lytter her mens jeg editerer intervjuet, og det er mye tøft i Walls altså, så den endret seg etter litt pause).

Og jeg vil trekke fra en god del av trommingen her, det er mye tøft fra Marius, men den som frekker seg mest er gitarist Thomas. Det er svært mye imponerende riffing, både tungt og kjapt, og soloer, melodiske og fresende. Her har vi en gitarist som nok bør gis mer cred enn jeg har sett.

Jeg var ikke helt der med Everything Became Nothing, disse skiftene mellom det kjappe og tunge. Det er nok kun snakk om smak og behag. Pandemic følger opp, og er en av de låtene jeg synes fanger denne litt egenarten jeg var innom. Denne er arrangert veldig kult, og det driver og flyter flott.

Tittelkuttet åpner med en knall bassgang, med litt hardcoreattityde, litt grindcore i tyngre utgave. Jeg likte veldig godt hvordan de markerte og bygget seg inn fram til vokalen. Og soloen her må fram og opp, virkelig en perle! Melodisk, lekende, ikke så thrasha kanskje, men veldig kledelig. Litt Testament om vi skal prøve å henge den på thrashknaggen. 

Jeg vil mene at denne og debuten er ganske like, med et par av disse hymnene, noen tyngre og noen kjappe. Og jeg synes de finner litt mer av seg selv, at de bygger bandet bra, med coveret og låtene har de funnet sin nisje. Det blandes mer med stiler også, derfor blir det gøy å se hvor de havner i neste runde. 

Produksjonen er bra, den er gammelskole men med en imponerende fornying. 

Coverlåtene (Tank og Destruction) vet jeg ikke hvorfor de valgte å ta med, de gjorde det sist også, men da var de jo mer et tributeband som ble et ordentlig band. Tank er jeg så stor fan av at det blir vanskelig å mene noe her. Det som funket best var gitarlyden og måten riffet drev på, det er ikke nødvendigvis den letteste stilen å fange. Destruction har jeg aldri likt, der blir det bare feil å ytre seg. Men det er jo denne av de to som er nærmest stilen til Under The Oak

Når røyken la seg etter debuten, som jo tjente greit sjokkeffekten, faller de et hakk ned med denne. Det er fortsatt en høy karakter, og holder vi oss til thrashstilen, og med denne eimen av patronbelter og patcher, gjør de ikke så mye feil. Er du ikke der vil du kanskje lure på hvorfor den får en åtter. Jeg vokste opp med mye av det Under The Oak spiste til sine musikalske måltider, og er i stor grad med på notene her. Kanskje hadde et par spor mindre fungert bedre, for stilen er litt heseblesende til å fungere maks og ikke slite ut folk når det nærmer seg timen.

Jeg er alltid ærlig i mine anmeldelser, og i motsetning til mange anmeldelser jeg leser er nok min mer plusser og minuser, og så legger jeg sammen. Jeg satser på at det fungerer greit. 

8/10

Tracklist:

  1. Total Trash Metal
  2. Running With Scissors
  3. Our Own Choice
  4. Inner Demon
  5. Walls of Pain
  6. Loyal to the Core
  7. Bangkok Haircut 
  8. Everything Became Nothing
  9. Pandemic
  10. Rattus Norvegicus
  11. Echoes of a Distant Battle (Tank-cover)
  12. Mad Butcher/Bestial Invasion (Destruction-cover)