Tranqidiots "Positive Mental Attitude"

Publisert søndag 31. des, 2017

av yngve

Selskap: Privat

Release: 07.12.17

Kristiansandsbandet slår skikkelig hardt fra seg, dette er genuin aggresjon.

Og alt er tuftet på en kvartett som lever og ånder det de sliter med, det de liker, det som gir glede, det som gjør de sinna. Det er her mange, mange band svikter; at musikken ikke er basert på ekthet.

Tranqidiots@Facebook

Jeg har nå rundet 16-17 ganger tror jeg, og skiva vokser, låter forsterkes, noen blir litt svakere, noen slår like hardt hver gang, mens skiva som helhet rett og slett er en kraftplugg.

Det er en variasjon i vokalen til Nils, en variasjon som jeg tror på en måte redder i land bandet og skiva. Musikken er også godt justert i å flyte med endringene til Nils, men det at fyren både låter som en halvkommersiell amerikansk pønker til å vrenge lungene og vise fram svevestøvet, det er en god porsjon av den energien som framvises på Postive Mental Attitude. Vanligvis har slike band to vokalister, men her holder det med en :). Jeg har sett bandet live, og det er enda mer råskap der.

Men, skiva er proppfull av rebelskhet, og produksjonen de har fått i Krutt Studios er fenomenal! Mange band fikser ikke å fange livefeelen samtidig som lyden er prima, her har Tranqidiots rett og slett scoret mål (beklager for sportsreferanse, det skal ikke gjenta seg :)).

De har ikke bare en allsidig og sterk vokalist, resten av gjengen er også der at de ikke er støttehjul, alle tjener slaget som kommer. Gitarist Roger er superflink, han har bakgrunn i prog, og har soloer som virkelig gnistrer!! Dere som forbinder pønk, og som her, deathpunk, med haltende instrumentalister, dere bør tenke om igjen.

Trommeslager Fritz dytter bandet framover, det er helt utrolig av og til. Mange trommiser i slike band ligger på eller litt etter, her er det Fritz zom akkurat kommer over balansepunktet. Bassist Josh forbinder jeg mest med Leafy, et stonerband her fra sør, men du verden, det bor mye ukrutt i den karen ;). Det er ikke han som spiller på skiva, bassinga er det Roy fra Flying Crap som står for. Josh, slik jeg så på øving og live, tilfører noe utrolige fete bassganger til bandet, som er veldig annerledes enn det folk forventer. Neste skive med dette bandet gleder jeg meg til, og jeg vet at de har et ønske om å spille inn denne snart.

Fantastisk greie de driver på med, hardt, kompromissløst og like deler metal og pønk, deathpunk altså.

Intervju kommer.

Og favorittlåt? Den under er fabelaktig.

8/10