Rockman Hm 2024 500x80

Tons Of Rock 2024, en betraktning, Del 2/2

av yngve

 Judas Priest Tons 24 Foto Boris Danielsen (2)

Bilde: Judas Priest

Siste del av min runde med tanker om Tons Of Rock, og torsdagen bød på et par virkelig bra konserter. Her får du kun utredninger om det musikalske i størst mulig grad, jeg er ikke ute etter hvem som var der, hva folk gikk med, avsnitt om trender og crowdsurfing, jeg piller rett ned i alt det andre. Kjøttkake- og poteter, ikke sushi og streetfood. Vi må ikke glemme husmannskosten selv om verden gjerne vil det :).

Alle bilder er knipset av Boris Danielsen, du finner hans Facebookside HER .

Etter en god frokost og nok søvn trasket vi gjennom sentrum, heiv oss på en shuttlebuss og endte opp i tide til å få med oss Orange Goblin. I dagene festivalen kjørte på, hørte jeg snutter og små biter av enkelte gigs, men jeg konsentrerer meg mest om de jeg så mye, nok, alt av. Det ble mange irritasjonsøyeblikk når man ble fanget mellom to konserter i teltet og Vampire, det var ganske forstyrrende.

Orange Goblin har jeg et for så vidt ok forhold til på skive, men konserten i teltet ble kjedelig for min del. Låtene gikk litt i ett, det var ganske ordinær stoner, vokalen var ordinær, og siden jeg ikke er blodfan havnet jeg ikke i hakeslepp-kategorien. Hadde jeg hatt et sterkt forhold til de, hadde jeg garantert fått mer ut av gigen. Jeg har jo selv band jeg elsker, som andre ikke er så fan av, og som jeg har sett herlige konserter av og hvor andre bare trekker på skuldrene. Orange Goblin ble en slik skulderopplevelse. 

De gjør jo ingen feil, de har holdt på lenge, jeg mener jeg først hørte de på slutten av 90-tallet, og fanskaren var tydelig til stede. Bandet så ut til å elske scenen, dagen, fansen, folka, applausen, og dette var nok bare et tilfelle av at det ikke traff meg. Jeg liker noen band i stilen, men akkurat når engelskmennene presenterte seg her, fikk jeg ikke ståpels av eller lyst til å grave dypere. Beklager dere som liker appelsinnissene.

Men hvor var de små platebutikkene som i alle år har spredt glede og kaffe til kundene? I alle dager!! Savnet etter Nordic Mission/Indie Recordings-teltet og Katakomben må jeg virkelig si var stort, og jeg håper virkelig det ligger en bra forklaring bak. Nå var det kun nisje og dyrt med Neseblod og en annen som solgte noe rocketøy og nagler etc. Sikkert kult, men det var godt med plass til at man kunne delt eller utvidet litt. Og jeg vet at Nordic ønsket seg inn, så neste år satser vi på at igjen blir tid for en kopp kaffe fra Pål og kompanjongene hans. Greia nå er jo at du kan snu deg og nesten få en øl eller mat i hånda hvor enn du står. Jeg hadde heller ønsket at Tons Of Rock hadde sett litt til de festivalene som setter av plass, bygger, et community på at folk kan selge skiver, boder, brukte ting, nye ting. 

I Am Morbid Tons 24 Foto Boris Danielsen

Bilde: I Am Morbid

Festivalen hadde trukket inn mange av de norske banda som jeg aldri har likt stort, Span, Go Go Gorilla, Gluecifer, så torsdagen satte kun spor etter seg hos meg i form av Orange Goblin når det gjaldt Moonlight Stage, teltet. Jeg er ikke Morbid Angel-fan, og ville heller sitte i solen uten solkrem enn å bruke tid på de, he-he, men vi hadde en overraskelse foran oss:

Uriah Heep Tons 24 Foto Boris Danielsen (2)

Bilde: Uriah Heep

Uriah møkkas Heep! Hvorfor de spiller 16ish og Saxon tidligere, hva er det? For en tullete plassering på begge to! Spesielt når man ser hva som spiller senere. Mulig det er en tanke bak (jeg ikke så Saxon, nettopp grunnet det dustete startpunktet), men når Saxon leverer i følge folk, og Heep flesket til med en knallgig, hva liksom!

Heep leverte. 

I motsetning til sine yngre kollegaer i Metallica og pensjonistene i ZZ Top, fyrte Heep av en solid gig, ledet av knallvokalisten Bernie Shaw, sølvreven på tangenter Phil Lanzon og selveste Mick Box. Låtvalget var sprekt, men man fikk hitsene, og når de svingte som best var det like kult, kanskje kulere, enn når Deep Purple overrasket med godgig på Tons i 2022.

Om det var July Morning, Gypsy (en litt svak versjon), Stealin' (husker denne også som litt svak, men her må jeg nesten ha litt betenkningstid), Lady In Black eller Easy Livin', eller de litt mer ukjente Free'n Easy (rå låt live!), Rainbow Demon, det var herlig! Å åpne med nylåten Save Me Tonight er vågalt, men jeg elsker når band brekker inn slikt mellom hitsene. Og Heep leverte uansett en rekke med godlåter som mange kjente til. Avslutningen med Lady In Black var magisk, en så spesiell låt som ikke etterlater et smell men ettertanke blant alle de frammøtte. De gamle er eldst!

Uriah Heep Tons 24 Foto Boris Danielsen (1)

Bilde: Uriah Heep

Og man fikk ikke besøkt Metalheads Against Bullying i år, som jeg alltid pleier. De var skviset litt nede ved kanten ved teltscenen. Før hadde de spotten i et krysningspunkt, og der raste det inn folk. Siden jeg ikke var så mye der nede, og at det var så inni gamperæva med folk langs spiseplassene der, så jeg ikke teltet før det hadde gått et par dager, og jeg fikk aldri motivert meg til å labbe gjennom havet. Muligens det viktigste innslaget på hele festivalen, de bør løftes fram!

Abbath Tons 24 Foto Boris Danielsen (1)

Bilde: Abbath

Abbath? Nah. Sist var det litt bedre, denne gangen var det visstnok Immortallåter som ble spilt, og de har jeg ikke et forhold til. Jeg var mye mer imponert over riffene og det soloartisten Abbath stod for. Trommeslageren, uten å mene noe feil, så veldig lei seg ut, bekymret. Sminken der synes jeg ikke helt klaffet. Gitaristen dog, der fikk man et bedre inntrykk. Abbath selv, vel, fyren har jo et så gedigent Gene Simmons-kompleks at man nesten humrer litt. Tunga, det er han, Gene og Ulrich som driver med det der, for meg blir det litt humoristiske og standup-imaget noe i overkant. Og var det ikke et riff som minnet om I Was Made-åpningen også?

Dette framstår jo som rent teater mange ganger, og det er kanskje det som er tilfelle? Jeg vil tro det som skjedde på scenen gjorde godt fra seg for mange, men jeg hadde altså større uttelling på riffene sist. Men, jeg likte vokalen bedre nå. Mørkere, ikke så gurglete , det var for meg en opptur. Men du verden, de er tighte og spiller bra.

Og etter myyyye vann og ståing, labbing, det å føle seg helt lost i folkehavet, valgte meg og synsemakker Lars å ta turen til hovedscenen og se Turnstile. Aldri hørt om. Men siden de fikk spille så sent på hovedscenen, ville man jo sjekke hva i alle dager dette var. 

Og uten å omfavne storparten av det de leverte var det en gig jeg stod gjennom uten problemer. Mye fordi de var så utrolig flinke scenepersonligheter, de så også ut til å vinne over en del folk som heller ikke hadde hørt de. Stilen lå mellom det altfor snille, der jeg faktisk var på vei bort fra konserten et par ganger, he-he, til ganske hardhauseri, og referansen jeg kom på var Rage Against The Machine. Absolutt ikke mye som lå der, men de var som sagt all over the place. Flinke musikere, litt odd vokalist, men han vokste på meg. Fascinerende å oppleve at man ikke vet noe, egentlig ikke liker alt, men blir stående gjennom hele gigen og finne lytte- og visuell verdi. Imponerende. 

Imaget var schizo som musikken, og vokalisten så ut som han spilte i et britpopband, mens de andre fordelte seg greit på det som er. En fantastisk fet bassist styrte mye av skuta. Så, ikke et band jeg sjekker ut, men der og da var det helt klart en gig som fungerte, og en av de øyeblikkene jeg liker på en festival, sjekke ut band jeg ikke har hørt om eller hørt før.

 Judas Priest Tons 24 Foto Boris Danielsen (1)

Bilde: Judas Priest

Da var det pause fram til Priest, og dette hadde jeg gledet meg til! Bandet har blitt veldig polert, anabolt, veldig moderne, glatt, men det er Judas Priest! Jeg har sett bandet ikke så bra, jeg har fulgt de lenge, har sett en god del livegigs på nett med vekslende utfall - men ryktene om at de leverte så det svinger for tiden, de stemte.

Rob har funnet formen, ikke at han matcher der han var, men i flere øyeblikk var han jammen der eller nesten der. Helt utrolig. Den merkverdige kappen hans til side, de skal han ikke lastes for, for en vokalist? Han virker mer i attityden han hadde i Fight kanskje, at han har funnet litt godformen og er litt på edge.

Låtvalget var bedre enn fryktet, men det er fortsatt får mye av dette fokuset på de utspilte sviskene. Få nå inn noen andre! De har nok bare malt seg inn i et hjørne og MÅ spille enkelte spor. Men de er som Heep, de spiller nye låter også - men slik jeg husker det, ikke noe fra noen nye skiver etter Painkiller og til den nye - det er jo flere gode låter å velge i som folk ikke har hørt. De åpnet vel med Panic Attack? Oppstarten av gigen var rotete, og de klarte definitivt ikke å skape et moment som headliner og å gå på med full uttelling.

Devil's Child falt jeg ikke helt for, Rapid Fire var ok, er det vanlig at de spiller den?, Sinner var enormt fet!

Men Victims of Changes må til, den dro de bra fra med. Hvorfor de ikke spilte en dritt fra den fantastiske Defenders Of The Faith slo meg som veldig rart - ikke bare viste de skiva på skjermen, og brukte skallen derfra i en eller annen kollasj, men den fyller faktisk 40 år i år, i januar, så 40 og et halvt :).  Så av de 10 sporene fikk vi nada. Skam dere!

Utover at Rob imponerte, vil jeg trekke fram gitarist Faulkner. Her har de en trygg, klassisk, knallbra, sceneflink og stødig gitarist! Han spiller så rent og bra at man må sjekke om man hører på et album noen ganger. Bassist Hill også, ikke at han utmerker seg så mye teknisk, men så mange år han har holdt bandets grunnmur, og fyren er vel greit over 70, bare å ta av seg hatten jeg ikke har.

En psycho bra headliner, og med en leveransen som overgikk Metallica. Respekt! Nå må de bare finne ut at de ikke trenger å tilfredsstilte alle rockerne som bare ser opp og løfter nevene når de evinnelige klisjevalgene kommer. Uten å huske alle, mener jeg det var ihvertfall 3, 4 de snart kan bytte ut. Så får heller folk som krever disse ta seg en bolle. 

Jeg måtte resignere litt på lørdagen, fjerdedagen var ny for meg, og jeg hadde som mål å holde kroppens tempo, ikke det absurde som jeg har styrt etter tidligere. Vampire og hovedscenen ble åstedene, og lørdagen var vel kanskje den svakeste dagen for min del. Jeg fikk med meg Kreator, Avantasia, Cavalera og ZZ Top, eller Z Top som jeg kaller de når som de dessverre mistet Dusty på bass tilbake i 2021.

ZZ Top først. 

All ære til dere som likte konserten. Nå snakker jeg ikke om folk som har vokst opp med, liker det gamle, og er fans av bandet, men jeg sikter til de som likte gigen. Gøy for dere, så bra! :). Enkelte høydepunkter i form av gitarsoloer, gitarpartier, joda, noe var det. Men, tempoet, det baktunge, de låt for meg som et slitent pub-band, uten den spruten de har hatt. Flere jeg snakket med, som hadde sett de tidligere, kommenterte dette, og det var en ofte hørt tilbakemelding i tiden etter konserten at jeg ikke var alene om å kjede meg. Visst svingte det her og der, men her melder jeg pass - jeg skjønner at har et stort navn, det er vel det de selger på nå.

Vokalen har jeg aldri likt, fyren synger ikke veldig bra, men han synger med den stemmen han har. Tatt i betraktning at han og trommeslager Frank (altså, de har holdt det gående siden 1969! :)) er såpass gamle, er det naturlig å konkludere med at objektivt dette var en jobb framført av et band på vei til å pensjonere seg. De spiller en stil som kanskje kan spilles greit i en alder av mid-70's, men for meg var det dessverre totalt skivebom. Jeg så jo også at stemningen som lå over publikum ikke var den samme som de andre artistene, så helt feil har jeg nok ikke. Crowdsurfing fikk de dog, så appellen til de unge er der, eller, kanskje surfet de fordi de de kjedet seg? Jeg var kanskje litt slem, men jeg står for konklusjonen. Cred for mye, men Tons Of Rock 24 er ikke blant det.

Cavalera Tons 24 Foto Boris Danielsen (2)

Bilde: Cavalera

Cavalera ble dagens første band for meg på lørdagen, klokka var rundt 15:00, og etter vannpåfyll bar det til midtscenen. Og vi snakker forventinger. Jeg er ikke fan av de to første utgivelsene, langt i fra, jeg hørte de første gang når Schizophrenia kom, men kun i form av et par, tre låter. Og man så annonser i blader som Metal Hammer og Metal Forces. Jeg glemte bandet litt faktisk, før de dukket opp som et nytt band etter min forflytting til Kristiansand, der Beneath The Remains kom, og de hadde løftet det hele opp til et nivå jeg omfavnet. Jeg husker at når de holdt på i årene før Beneath, de bare var for en svært liten krets. I Trondheim var det et lite miljø for ekstremmetal, og der var heller ikke dette veldig tungt inne på menyen. At mange liker det i dag er kanskje fordi bandet var tidlig ute, at de var med og startet scenen, var en del av den tidlige extremmetallen, og at de er et band man skal søke opp og eventuelt like? Jeg har ikke noe personlig forhold til perioden fram til 1987 når det gjelder sanntid.

Litt påtatt følte jeg jo det hele var, for dette er jo snakk om å trekke på seg gamle nagler og prøve å gjenoppleve det som var. Og greit nok, det er jo det som ofte bookes og selger live for tiden. Nå sikter jeg mest til promobildene foran turneen, det var vel i hovedsak Max som var oldschool på imagebiten live her i Oslo. 

Låtvalget var jo da sentrert rundt den tidlige trioen utgivelser, og dette er låter noen har et forhold til, noen så ut til å like de når de fikk de servert live for første gang, noen så ut til å klikke i vinkel bare bandet spilte, de kunne altså ikke gjøre så mye galt. De spilte en god del av Schizophrenia, men dro også ørlite i Arise. Men når de blandet inn Refuse/Resist stusset jeg litt, siden dette var en oldschoolturne. Men ikke noe feil med det, mange er jo ikke eldre enn at de opplevde denne perioden med bandet som første møte, og man så veldig mange våkne til live når denne sangen ankom sfæren.

Det ble litt for rått og brutalt for min del, men de skal ha for disse nyinnspillingene. Det jeg har hørt har vært bra, jeg føler de har klart å bevare spiriten og modernisere på en brutal måte. Jeg har vel ikke opplevd et band få så lite motstand på et slikt prosjekt. At det er under Cavaleranavnet tyder vel på at de vil ha tilgang til å tjene litt gryn på sangene, hvorvidt det kler bandet å endre logoen slik og modifisere albumcoverne, det mener jeg mitt om i det stille.

Jeg så gjengen i Oslo før pandemien, da var det bedre - og som i Oslo utmerket bassisten seg på Tons, denne tynne 70's-groovy karen som har sett på Cliff Burton-opptak en del ganger. Og Igorr har virkelig dratt på seg kledelig slagferdighet, jeg synes han takler dette bra, og ser fram til hva som skjer bak trommene når de (kanskje?) fortsetter turen med Beneath neste gang :).

Cavalera Tons 24 Foto Boris Danielsen (1)

Bilde: Cavalera

Avantasia Tons 24 Foto Boris Danielsen (1)

Bilde: Avantasia

Avantasia, der ble jeg litt som på Turnstile. Jeg er ikke kjenner av dette prosjektet, og har aldri likt Tobias som vokalist. 

Sånn, der var det sagt. jeg mener jeg kalte ham powermetallens Vince Neil underveis, men Tobias er selvsagt flere hakk flinkere. Det er bare litt av det samme nasale og litt gnålete. Men han ledet showet bra, og holdt historiefortellingen i tøyler. Han fungerte bra sammen med de gjestene som vekselvis kom på scenen. 

Avantasia Tons 24 Foto Boris Danielsen (2)

Bilde: Avantasia

Kulissene var veldig kule, de gjorde seg - og lyden var prima. Ihvertfall der jeg havnet, selv om vinden lekte litt med enkelte partier. 

Bassisten, plutselig kom jeg jo på at jeg hadde sett ham før, i Gamma Ray. Ellers vet jeg lite om hva de andre har gjort. Vokalistene flo(o)rerer det jo med, og når jeg sjekket alle som hadde vært med må man jo si at Tobias har støvsugd en ganske stor del av metalscenen. Jeg kjente jo igjen herremannen fra Pretty Maids, damene visste jeg ikke stort om (de sang begge bra), og fyren fra Heat kunne jeg nada om. Men en veldig spillekåt fyr som likte seg på scenen. Men det store øyeblikket for meg, selv om han ikke sang teknisk best denne kvelden, var Bob fra Magnum. Magnum er et stort band for meg, og Bob har noe veldig mange ikke har, også de på scenen denne kvelden; varme og personlighet. Og identitet. Og han er 76 år gammel!

Joda, jeg så hele konserten, og uten at jeg ble fan var det kult å ha sett prosjektet. Det blir altfor søtt for meg, men jeg har forståelse for at folk har dette som favoritt om man lefler med symfonisk powermetal. Jeg så faktisk Edguy live når de supportet Hammerfall John Dee i starten av svenskenes karriere.

Avantasia Tons 24 Foto Boris Danielsen (3)

Bilde: Avantasia

Og et band jeg vokste opp med, fra debutskiva til jeg hoppet av i 2001, Kreator, der ble det ikke uttelling denne gangen heller. Jeg har sett de flere ganger i ny drakt, og siden jeg ikke er så fan av den nye stilen, der melodiene ofte styrer, og at de driter i gamlefansen, har jeg klart å leve med å bli litt blasert i forhold til tyskerne. Jeg fikk aldri sett de live på tidlig 80-tall dessverre.

Mille er fortsatt sint, men nå synes jeg det bare er litt slitsomt å forholde seg til ham. Og at alt skal være så ondt og slemt. Jeg likte bedre tekstene på Extreme Aggression, og delvis på oppfølgeren, der han virkelig fikk fram viktige saker med god penn. Nå virker det nesten litt pubertalt, godt voksne menn som brøler og skriker mot det de er sinna på. Fungerer ikke helt på meg ihvertfall, men de har jo blitt et myyye større band etter at de kopierte de som kopierte Kreator, og la om til denne melodiske varianten.

Det de skal ha for, er at de ikke bryr seg stort om hva vi gamlinger, vi som likte de i de første 15 årene, mener. De kjører på med nye skiver, cover og titler som skal slåss med de yngre og enda skumlere banda, de hevder seg nok litt, og for meg blir det bare litt off. Greit at meg og Mille er enig i at det finnes en satan, men når man lager en låt som heter Satan Is Real, og brøler et heller kjedelig refreng ut, kunne man ikke løst det annerledes liksom? Ha-ha.

Kreator Tons 24 Foto Boris Danielsen

Bilde: Kreator

Milles energiske og skrikete vokal fra yngre år har blitt gammel, og nå, på flere av låtene, høres han litt sliten ut. Men han har god lungekapasitet ennå - det skal han ha.

Vi ankom festivalen til Seigmen denne siste dagen, og en låt her og en låt der fra andre aktører blir liksom litt spredt til å mene noe. Satyricon bryr meg midt i nøtta, og det gjør vel de om meg også, ha-ha. Greta Van Fleet ble kø til shuttlebuss-konsert, og jeg var faktisk overrasket over hvor mange som forlot festivalen når de skulle på. Var det at det lå litt regn i luften? Var det fordi man var sliten etter fire dager med festivalliv? For meg, det jeg har hørt, har ikke vært helt optimalt. De var litt kule helt i starten, når de var unge og litt naive, og kom unna med å låne vel mye fra mastodontene. Men jeg håper du koste deg om du så hele konserten. Jeg var litt avventende om de ville fungerer som headliner, og det vet jeg jo ikke, men småprat i tiden fra de ble sluppet og fram til lørdagen tyder på at noen ikke helt skjønte det. Men de er store, men headliner i Norge-store?

Greta Van Fleet Tons 24 Foto Boris Danielsen

Bilde: Greta Van Fleet

Og for å ta det helt til slutt, FOR en festival? Det er, som nevnt i del en av anmeldelsen, helt utrolig å se hva festivalen får til. Jeg er personlig ikke enig med alt, og har jo varierte opplevelser på det artistene leverer, og det pryder jeg meg selv i å være ærlig med. Jeg suger ikke noe eller noen og lovpriser når det ikke stemmer. Jeg er der for musikken alene, og med det vil elementer her bli en liten hemsko. Derfor blir det stort sett like mye fokus på det som ikke fungerer og det som fungerer greit, som det som river bra. Jeg skal nok til neste år også, overnatting er allerede booket :). 

Og et personlig stikk til at Humanetisk Forbund får lov å ha telt og informasjon der, fyttikatta! Hva om Den Norske Kirke eller andre menigheter, eller en moske, eller et politisk parti, hadde fått lov? Hva hadde folk sagt da? Jo, man hadde reagert som meg. Synes at alle eller ingen slike kan søke om å få stand, men med første alternativ hadde man fått et helt annet engasjement enn musikken. Kanskje jeg skal søke inn et telt for avholdsbevegelsen? Ha-ha. Blir jo Arendalsuka og Tons i ett. Det teltet kunne jo huset en av de platebutikkene jeg snakket om! Argh!

Takk til festivalgeneral Jarle, pressesjef Lars, Boris på foto, alle dere som smiler og hilser, dere som stelte i stand i presseteltet, tømte dassene, stod vakt, passet på helsa til folk, dere som sender meldinger med feedback med plusser og minuser min vei etter disse anmeldelsene!! Og husk, dette er MIN mening, ubesudlet av påvirkning, frykt for represalier, så håper jeg alle bruker muligheten til å sende in sine anmeldelser av banda de liker og som jeg ikke så, eller anmeldte til din irritasjon. Her er det ubegrenset med spalteplass!!!!