The Ocean + Årabrot + Sâver + Herod (Drammen, 04.04.19).

av heavymetal.no

Herod Drammen 040419  Anniken Oline G BrandalTekst: Mariuuz

Foto: Anniken Oline G. Brandal (flere bilder HER ).

Bilde til høyre: Herod

Det er ikke for ofte at Drammen får storfint besøk, eller i det minste det som regnes for storfint besøk i postmetal-verdenen. I sine glansdager sørget Drammenshallen for at flere artister la turen innom Drammen, enten som et alternativ til Oslo, eller som et tillegg i reiseruten. Undertegnede er gammel nok til å ha opplevd at artister som Iron Maiden og Bon Jovi har vært innom byen, men da snakker vi jo tross alt om et litt annet kaliber - for ikke å snakke om genre.

Uansett, nok om det.

Union Scene har alltid vært et arnested for store musikkopplevelser av den tyngre sorten, og har med tid og stunder også blitt en veldig fin arena for gode konsertopplevelser generelt. At det da så altfor ofte spilles fantastiske konserter for kun en håndfull mennesker synes dessverre å være en gjentakende affære. Årsakene til det skal jeg ikke bruke noe særlig energi på å debattere her, men la oss nøye oss med å si at både lokalet og bandene fortjener bedre - så også denne vårkvelden i april.

Vel, vel... Vi som var tilstede mistenkte vi hadde en veldig fin kveld i vente, og salen dirret av forventningsfull energi.

Grunnet at undertegnede hadde ansvar for å underholde overnattingsbesøk som hadde kommet for å overvære konserten, ankom vi lokalet noen minutter ut i settet til første band. Herod var for meg et ubeskrevet blad, men jeg var hektet fra første akkord jeg overvar. Det tok faktisk opp i mot en hel sang før jeg registrerte at bandet ikke hadde bassist, så tung og massiv var lyden. Dette skyldes nok at bandet ellers var bestykket med tre gitarister, som henholdsvis trakterte 6, 7 og 8 strenger på en måte som gjorde at man i grunnen ikke savnet de helt dypeste frekvensene. Om det var fraværet av bass som gjorde at lyden generelt var utrolig crisp og klar er jeg usikker på, men dette er trolig noe av det beste jeg har hørt det første bandet på en 4 bands billing låte. 

Det var jo også litt trivelig å se at bandet benyttet gode, gamle forsterkere og kabinetter. Jeg er hverken forkjemper for det ene eller det andre når det kommer til kampen mellom det ekte og det simulerte, bare utstyrsnerd nok til å totalt kunne geeke ut og sette pris på begge deler. Ellers skal det nevne at vokalen låt rå og mektig, men samtidig merkelig kjent - og sannelig dro man da kjensel på fyren også, uten helt å kunne plassere ham i farten. Mer om det senere. 

Saver Drammen 040419  Anniken Oline G Brandal

Bilde: Sâver

Er du fan av dronende og knusende post-sludge, litt som om noen hadde slengt The Ocean i en blender med Red Harvest og en klype Crowbar, kan du gjøre langt verre enn å sjekke ut Herod. Undertegnede endte opp med å gjøre akkurat det dagen etter konserten, og hadde brått hørt gjennom hele diskografien.

Under omrigg til neste band, Sâver, ble det klart at man nå hadde noe litt annet i vente. For det første, det skulle spilles bass - Rickenbacker sådan - og for en basslyd man hadde i vente! Fantastisk skitten og tung, med et herlig vintage preg, der den dronet avgårde og bygget opp introen på et vis som dro tankene mot primale grunnvoller.

Visuelt ble det primale inntrykket forsterket av at bassisten og gitaristen var lange, slanke skikkelser som ruvet fremoverbøyd i scenelyset - mens de holdt oppmerksomheten festet på trommisen, lik en stamme som venter på signal fra høvdingen før de bryter ut i strid. Dog, da signalet kom, fikk man ikke helt den forløsningen som man forventet.

Intensiteten falt litt i overgangen mellom intro og første låt, og selv om den senere tok seg opp igjen, var på en måte magien litt tapt. Det virket brått litt som om bandet tok fokus litt vekk fra den tunge suggesjonen de hadde startet med å bygge opp, og heller fortapte seg litt i grensene for hva de kunne klare å presse ut av hvert instrument - enten det nå var bass, synth eller gitar. Selv om akkurat dette kom seg litt utover i settet, klarte jeg allikevel ikke helt å slippe følelsen av at der potensialet lå til grunn for å ubønnhørlig kunne male deg til grunne i en kvern av tunge grooves, så ble dette mer bare den plagsomme følelsen av konstant trykk. Misforstå meg rett; bandet spiller bra, og er på sitt beste som om Massive Attack hadde lært seg å spille metall, men... For meg ble det dessverre ikke full klaff - selv om stemningen i salen tilsa at jeg kanskje var en smule alene i min  mangel på nesegrus begeistring.

Så var det på tide med nok et antiklimaks. Årabrot hadde jeg hørt om, om ikke hørt på, og ut i fra beskrivelsen fra folk jeg kjenner som har hørt de, antatt ikke er helt for meg. Imidlertid forsto jeg det slik at vi denne kvelden skulle få en ganske spesiell utgave av bandet; at de ville opptre som en duo, med nytt materiale, så jeg var fast bestemt på å gi det en sjanse, med alt av eventuelle fordommer skrudd til -1.

Det jeg endte opp med å overvære, var dessverre mer som et vekkelsesmøte, men ikke på den gode måten, der du lar deg rive med i følelser du øyeblikket før ikke var klar over at du hadde, og kommer ut på den andre siden som et annet menneske - på godt og vondt. Nei, dette var mer som et ja vel, hvem er denne rare sekten, og hvorfor holder ikke alle seg for ørene og løper i panikk?. Vel... Den siste setningen virket kanskje litt vel bombastisk, all den tid at det faktisk er musikalske elementer jeg kunne sette pris på, det var mer et språklig bilde med henblikk på vekkelsesmøtet.

Tillat meg å utdype; på scenen sto en duo. Denne duoen er tydeligvis et nedskåret band. Jeg mener at selve nedskjæringen ikke er gjort drastisk nok - for her kunne man redusert videre med hele 50% til. Igjen, for å utdype. Det er snakk om en kvinne, som spiller synth, diverse blåseinstrumenter og synger. Det er den delen som fungerer, og som på det aller beste fungerer veldig bra, der du dras med i cinematiske landskap langs øde landeveier i et dystopisk katastrofeområde. Det høres kanskje ikke så galt ut, men... Om man så legger på en herremann som stort sett klimprer usammenhengende på en gitar mens han prøver å synge kult Tom Waits-skakt, men ender mest opp med å høres ut som en kråke som har hatt for god tilgang på gjæret nedfallsfrukt, så får man det som dessverre blir hele bildet.

På sitt beste fungerer duoen på tross av sistnevnte, på sitt verste virker det mer som om tanken bak er om vi bare hiver sammen denne haugen med elementer, så fremstår vi sikkert som mystiske. Noe som er synd, for som sagt - jeg hører absolutt potensiale i konseptet - det er bare et typisk eksempel på noe som burde vært et soloprosjekt.

Så var det på tide med hovedattraksjonen, det fantastiske - og i min mening altfor lite genierklærte, The Ocean. Sist jeg så de live var i Oslo for omtrent ti år siden. Siden den tid har store deler av besetningen blitt skiftet ut, men musikken har alltid stått seg.

Det er en ting du kan være sikker på når du setter på The Ocean - det kommer til å være utrolig bra. Det kan være det må lyttes til, fordøyes og behandles, men det ender alltid opp som særdeles fine musikalske opplevelser. Da jeg så at de skulle ut på veien med sitt siste album Phanerozoic I: Palaeozoic, vurderte jeg å reise utenlands for å få det med meg. I stedet skulle jeg altså få oppleve ett av fjorårets beste album som konsert ved å knapt nok bevege meg over min egen dørstokk. Det var med andre ord litt skuffelse som måtte svelges da vi fikk beskjed om at vokalisten dessverre var syk, og bandet måtte fremføre kveldens konsert instrumentalt. 

Nettopp vokalen har alltid vært et høydepunkt ved The Ocean, og i særdeleshet så på det siste verket, hvor vokalisten ikke gjør mindre enn en helt fantastisk innsats. Imidlertid kunne man jo da se frem i mot en helt spesiell konsertopplevelse, og bandet spiller jo faktisk en musikk som er særdeles meningsbærende selv uten vokal. I tillegg ble det annonsert at mot slutten av konserten ville vokalisten fra Herod gjøre en gjesteopptreden - og her kom også oppklaringen på hvorfor både skikkelsen og vokalen virket kjent. Det viste seg nemlig at sist man så
bandet live, da de turnerte for mesterverket Precambrian, var det han som var vokalist i The Ocean. Skuffelse ble umiddelbart snudd til glede og forventning, og etter dette skal jeg innrømme at jeg rett og slett gled inn i noe som best kan beskrives som en transelignende tilstand. Fra første tone lokket oss inn i universet slik The Ocean beskriver det, og til siste akkord drønnet ut til gjenklang i veggene på Union Scene, var jeg fanget. Fanget, ekstatisk, engasjert og fullkomment lykkelig. 

Det er vanskelig å se hva som kunne ha toppet denne opplevelsen. Det måtte i tilfellet ha vært om jeg hadde gjort som mitt før nevnte overnattingsbesøk, og reist til Hamar for å se showet dagen etter. Da var nemlig vokalisten på benene igjen."

Bilder: Årabrot t.v., så The Ocean

Årabrot Drammen 040419  Anniken Oline G BrandalThe Ocean Drammen 040419  Anniken Oline G Brandal (2)