Selskap: Private

Release: 18.05.18

Britiske The Miser legger seg opp mot et retro-sound.

Det er såpass mange band som gjør dette for tiden, og det er lett å gå lei, og å finne de virkelig bra banda. Eller, de fleste har noe ved seg, men siden mengden øker er det også litt avgjørende at banda stikker seg litt ut.

The Miser@Facebook

The Miser har mye på stell, og har både hardrock og litt stonerdoom ala Trouble på menyen. Det er en lett form for doomrock isåfall, og det er mer sommerlig enn høstlig, om den analogien funker :).

Det The Miser gjør er å ikke bli for etter-boka, de er ikke redde for å også flørte litt med en 60-tallsånd, og låter ofte som en syrepopversjon av Sabbath. Dette er ikke hele skiva, det er deler. Det er en rød tråd, selv om de blander litt, og det er en skiva man kan bli veldig glad i. Jeg har dessverre ikke alltid tid til å bli glad i skiver, og The Miser er nok et offer for meg som lytte en del, skrive og slette filene-anmelder. Siden jeg ikke holder på med et nisjemagazin blir det slik, men jeg har lest anmeldelser på litt mer spissede medier, som dykker litt mer ned i sjangerne, og de er svært fornøyd med engelskmennene.

Jeg klatret fort opp noen trinn på stigen, holdt meg litt på sekseren, våget meg til syveren, ombestemte meg litt og klatret ned. Gjennom skiva var det der den havnet - for selv om det nok er en utgivelse som vil glede fans av slikt, ble det for meg en skive som ikke var midtsjikt eller topp. Jeg legger syveren i kurva og noterer den som litt svak.

I denne skuffen finner vi våre egne Kal-El, og lytter man på for eksempel Whiskey Tears, er det ikke så langt før våre venner på vestkysten er på besøk. Kal-El er tyngre, det savner jeg litt med The Miser. Spesielt produksjonen, som gjorde bandets musikk litt lettere enn de ofte spilte.

7/10

Tracklist:

1. Lady Death
2. Where The Evil Things Dwell
3. Lightning Don Babbage
4. Stroll On
5. Full Mental Breakdown 
6. Junkie
7. Whiskey Tears
8. Mean Man
9. Lightning Don Babbage Pt.2
10. Jack The Riffer