Karmøygeddon 24

The leather rebels, en subjektiv gjennomgang, del 2

av yngve

Judas Priest Oslo 050618 Boris (1)

Bilde, fotograf: Boris Danielsen

Del 1 av artikkelen finner du HER .

Fra Kiss beveger vi over til nok en av monstergruppene som har fulgt meg siden barnsbena, Judas Priest. Her er det mye uro i rekkene, fra min oppvekst med enkelte favoritter og skiver som ikke fant veien inn i hjerterota, til ungdomstid og voksenalder der noe henger igjen fortsatt, mens mye har blitt hørt og lagt i skuffen. Men jeg har aldri sluttet å være fan av bandet, hva de leverer av skiver har vært en annen ting. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg to überfavoritter, nemlig hardrock-Priest og 'Stained Class', samt metal-Priest med 'Defenders Of The Faith'. 

I tillegg til meg skal selveste Tarjei fra Lost At Last henge med, for å lage en ubalanse, eller være enig, hvem vet :). Han er en del av en podcast som spiller Priest opp mot Maiden, sjekk HER for å finne ut av hva det dreier seg om (Yngve).

Om Tarjei: 

"Eg og Judas Priest går langt tilbake, heavyinteressen starta på ungdomsskulen og då med Priest, Maiden, Sabbath m.m., sånt folk høyrde på på første halvdel av 80-talet. Det endte med eit band som heitte Heavy Duty (namnevalget var ikkje tilfeldig) som var svært Priest-inspirert der eg spelte saman med mellom anna (sjølvaste) Reidar aka Horgh og Tony (som no er bassist i Sahg), og brørne Kyrre og Rolf Knudsen som var dei som introduserte oss andre til katalogen til Priest. Tony og Reidar var med i neste band, Lost at Last, der ikkje Priesterferansene var så tydelege, og ettekvart vart det slutt på originale låtar føre ein del av dei same folka danna Heavy Metal Kings som har spelt heavy-covers dei siste 20+ åra. I det bandet får eg til og med leve ut Rob Halford-fantasien min! Det siste året har eg hatt podkasten Priest VS Maiden med Heavybård frå bandet Magic Touch, så eg har faktisk Priest-discografien ganske bra under huden for tida. Så då min gamle venn Yngve spurde om eg ville bidra inn i denne spalten trengte eg ikkje så lang tid på å svare ja!

(Og for å reklamere litt - heldt i desse dagar på å spele inn debutplata til eit nytt band med gamle kjenningar. Bandet heiter Masheena .)"

***

Reglene for Kissartikkelen vil jeg prøve å etterleve, som er tilpasset og ser slik ut:

a) Jeg har lyttet så objektivt som mulig, hver låt, ikke tatt nostalgien med som verktøy, så godt som det er mulig. Og med det har jeg faktisk fått et par overraskelser.

b) Noen har få skiver, ingen samleobjekter, noen kan ikke tekster og titler på rams, derfor vil jeg ikke høre på eventuell kritikk på at jeg ikke orket å høre på bandet når de var nede, når de spilte for tretten stykker på en eller annen klubb etc. Men, jeg er en ivrig følger av det å like bandet, ikke alle skivene. Jeg har vært fan siden ca. 1980, altså 42 år-ish.

c) Alt som er forfattet i denne artikkelen er skrevet der og da, ikke endret i ettertid. Jeg har basically lyttet et par ganger på hver skive, noen ganger mer, og notert underveis. Resultatet er under her.

d) Dette prosjektet tar tid da jeg har mye annet å holde på med, og tidsrammen kan fort bli måneder. Jeg legger til et par skiver når jeg har tid, så ender vi opp med å se hvor det havner. Jeg personlig er spent på hvordan perioden fra 87 og fram til siste utgivelse blir. Der har jeg et par skiver jeg nesten ikke har hørt, noen jeg misliker, men dette prosjektet skal være litt åpent sinn, så alt kan skje.

c) Jeg oppfordrer folk til å sende inn tanker på skivene, sine kommentarer, men siden vi er i en latskapstid med sosiale medier, og at folk ikke gidder stort, kommer det vel kommentarer på Facebook eller noe. Jeg er alltid åpent for å legge til, er du uenig eller ønsker å blande deg inn, er det bare å sende meg en mail, denne artikkelen vil jo henge med en tid. I forhold til det jeg skriver tar jeg ingen kritikk, overskriften sier subjektiv. Og er det faktiske feil, faktafeil, da vil jeg gjerne bli korrigert. 

Priest Jugulator

Jugulator (1997)

Denne plata har eg høyrd lite på, og det er ei av få Priest-plater eg ikkje har kjøpt. Denne måtte eg grave fram frå 50 years of Metal-settet mitt. Då denne plata kom ut hadde eg gitt opp Judas Priest, og høyrde meir på andre band som Soundgarden og Faith No More.

Jugulator startar med metall-lydar som seg hør og bør. Det er punch i lyden, men det let ikkje typisk Priest. Det høyres ut som dei nærmar seg Slayer i både lydbilde og låtskriving. Låta i seg sjølv er ikkje verst, og den passar godt med Ripper sin vokal. Ein god start på plata. 

Blood Stained startar med ein grunge-aktig gitarintro. Riffet svingar bra, og er skikkelig metal må eg seie. Growlete vokal på refrenget, funkar bra det og. Det svingar! Det verkar tydeleg for meg at Priest er all in på den nye vokalisten, trur ikkje dette er skreve med tanke på at Rob skal tilbake. Det synes eg er positivt. Eit litt unødvendig Alice-In-Chainsk mellomtema og avslutning, men samtidig så var jo dette eit band som ville overleve i marknaden så det får gå at dei tilpassar seg litt. Neste låt er Dead Meat. Er låta daudkjøtt på plata? Neida, det let friskt det her! Men Ripper har ikkje samme gudegåve som Rob når det gjeldt låtskriving. Ikkje lett å bryte opp eit klassisk låtskrivarteam som Downing/Halford/Tipton! Men som sagt, det svingar av denne låta. 

Ein positiv ting er at det ikkje handlar så mykje om metal i tekstene lenger. Men tekstane (til Glenn) er ikkje bedre av den grunn. Etter enno ein (ikkje så kul) lyd-intro kjem Death Row. Etter ein litt for lang og rotete intro, kjem vi inn i ei ok, men ganske så ordinær låt. Soloane er litt uninspirerte. Snakkinga her funkar heller ikkje så godt. Men eg hatar det ikkje. 

Neste låt er Decapitated. Tekstmessig har vi altså gått frå metal til død. Hm, kanskje eg likar metal-tekstene bedre når alt kjem til alt. Låta er ok, seig men på grensa til sidrompa. Problemet her er at det ikkje høyrest så veldig Priest ut. Det kunne vore kva som helst band som er inspirert av Priest. Og så er det snakking igjen. Ei låt som det er lett å gløyme. 

Priest blir ofte litt kritisert for å ikkje dra fram låtar frå Ripper-perioden på konsertar. Men eg forstår dei godt. Så langt er det ingen låtar her eg kunne tenkt meg å høyre med Rob på vokal. Vokalen på Burn in Hell er litt fantasilaus, høyres mest ut som Blackened av Metallica. Litt døllt, sjølv om det svingar jo litt. Skjønar at dei prøver å fange tidsånden litt på dei låtane her, men det har dei klart mykje bedre før, for eksempel på Turbo. Ny lydintro, og Brain Dead er i gang. Sidrumpa med litt kjedelig grunge-vokal. Litt hjernedødt faktisk. Kjempar litt med meg sjølv, har ikkje lyst til å vera så negativ, men igjen, eg kjenner ikkje igjen mykje Priest i denne låta heller. Til forskjell er Blaze-æra Maiden umiskjennelig Maiden, sjølv om dei ikkje gjorde det lett for Blaze Bailey å synge låtane. 

Kanskje fordi eg har skrudd opp positiviteten, men eg synes Abductors startar riktig så bra. Men det høyres ikkje ut som Priest no heller. Kanskje som eit litt polert Slayer med ein kar frå eit Priest-coverband på vokal. Iallefall er det stort sett ok driv i denne låta. Generelt sett kunne denne plata tjent på å kutte litt i låtane, dei er alt for lange. Så skal vi over i transportsektoren med ein ny intro. Synes plata tar seg litt opp på slutten, for eg nikkar med hovudet til opninga på Bullet Train. Kul låt egentlig! Til tider veldig Slayer, men det funkar for dei her.
Siste låta, Cathedral Spires er det mange som trekkjer fram som eit høgdepunkt på denne plata. Det kan eg forstå. Ok roleg parti i starten, eit enkelt og heavy riff som driv låta godt fram, og eit overraskande episk keltisk-klingande refreng. Kunne eg høyrd for meg Rob synge denne? Kanskje. Ei god avslutning på ei ujamn plate.

Coveret: Egentlig ein kul illustrasjon frå Mark Wilkinson, som eg faktisk likar bedre enn Painkiller-illustrasjonen hans, men kven i alle dagar var det som bestemte at dei skulle bruke eit lite utsnitt av illustrasjonen? Ser ut som eit monster frå barne-tv. Dei har endra ganske mykje på den klassiske logoen, det synes eg og er heilt greit for eit band som har blitt tvunge til å resette seg.

Konklusjon: eit hederlig forsøk, men det høyres ikkje veldig ut som Priest.

Tekst: Tarjei A. Heggernes

Det skulle gå en del år før bandet kom ut med ny skive, og jeg kjøpte den jeg. På lp. Den står dog nær uspilt i hylla. Når jeg skulle høre gjennom noen av gangene var det nødvendig å lytte online, og da husket jeg at skiva ikke var å finne på bandets offisielle Youtubekanal. Jeg mener å ha lest teorier på at det gjaldt selskapet som slapp denne og Demolition, at det var Halford som ikke ville inkludere de i de offisielle kanalene, og noe på lisensiering/rettigheter/royalties. Uansett ser det ut som om denne nå er på Spotify om ikke annet. Og på Youtube ligger jo alt.

Skiva er definitivt en jeg sliter med i form av at det er en Priestskive. Isolert fra navnet er det noe å hente. Siste der er burde jo være fasiten, men det er noe ved å høre Jugulator, se Priestlogoen, man vektlegger automatisk hele bandets historikk. 

Jeg har lest intervjuer rundt tiden denne kom, og var det ikke KK eller Glenn som ble inspirert av sine barns musikksmak? At de likte noe moderne, litt Slipknot etc.? Og så ble dette dratt inn i hvordan Judas Priest ble låtende i 1997? Og hvorfor ikke, inspirasjoner kan jo gå i begge retninger, det fete er jo at Priest inspirerte mange, og nå ble det altså at disse gjelgjaldt tjenesten.

Vel, jeg er ikke helt fornøyd med dette. Et par av låtene fungerer, og når jeg klarer å lytte litt uten å tenke på at det er Priest, er det noe mer som kryper oppover. Men dette er jo en Priestartikkel, og slikt sett skjønner jeg hvorfor disse 90-tallsutskeielsene havner litt i grøfta for mange, som de to skivene med Blaze og Maiden. Men kanskje vinner Priest konkurransen om denne midtperioden? I min bok er det fasit.

Det er mye Slayer her, og litt thrash/power. En låt som Braindead har mye av Slayer, men jeg føler ikke at denne låten er veldig kvalitetssikret. Det er noe som mangler, kanskje lyden, kanskje det instrumentale, vet ikke. Oppfølgeren, Abductors, står som en tung og bra motpol til Braindead. Her leker Ripper seg litt i Rob-land, og hadde det ikke vært for den litt annerledes gitarlyden hadde den muligens kunne blitt klemt inn på Painkiller? Det skal sies at den punkterer litt mot slutten.

Bullett Train? Låter mer som Testament. Og her slår det meg at kanskje gitarene er litt lave når hele bandet tråkker på? Trommer og vokal skal i hvert fall ikke klage. Sangen er midtempo og thrasha, med elementer som Priest har brukt før dette, denne er også en jeg kunne hørt for meg Rob levere på. Og også denne har likheter med Painkiller-tiden. Så på en måte er denne kanskje en helt naturlig oppfølger? En stor forskjell er jo at riffingen og låtstrukturene er annerledes, man tenker mindre etter boka-metal, og slikt sett er faktisk Jugulator et spennende album. Hadde det vært et slipp fra et semikjent thrashband, eller et band som lå i grenselandet mellom metal og thrash, hadde kanskje dette blitt behandlet bedre av folk generelt. 

Har man gitt den nok velvilje, nok mulighet til å vise seg fram? Jeg er usikker, og selv vil jeg nok si at jeg ga den alt for få runder, og har hatt den litt på avstand i årene siden den kom. Men det er mye tøft her. Det er bare at det er Priest som tar sjanser, og DET skal jo ikke et klassisk metalband gjøre, ha-ha. Det står mye mer respekt av det enn å bare slippe musikk basert på samme mal hele tiden. 

Cathedral Spires er fortjent en låt mange trekker inn, og selv om det er Priest, låter det mer som et band som kom i kjølevannet av Priest

Jugulator er for meg, pr i dag, etter denne lyttingen, et mye mer spenstig album enn flere av Priest-skivene før, dette utfordrer, og har låter som jeg tenker våger, tør. Men mageplasket mange stemplet dette albumet med tror jeg er litt tuftet på at bandet beveget seg for langt bort fra boka. Samtidig, det er altså flere låter her som ligger greit opp til det Painkiller handlet om. Har du virkelig gitt skiva en sjanse?

Coveret er helt ok, men i likhet med flere andre fra bandet er det ikke så lurt å se for lenge på det :). Det finnes et alternativt cover der bildet er større, hvor figuren er hel og det er flere elementer, der skulle de gått med en gang.

Summert? Som skive, helt ok, bra, også noe som er bedre. Som Priestalbum? Helt ok der også, selv om jeg skjønner at mange synes det fraviker for mye. Turbo var jo i sin tid også et album som utfordret, dro i andre retninger. Men tenk dere litt om, vokalen er ikke såååå far fetched fra Rob.

Tekst: Yngve

***

Demolition

Demolition (2001)

Det tok faktisk litt tid mellom 'Jugulator' og denne, selv om jeg minnes det som en kortere periode. Jeg var definitivt ikke dypt inne i Priestverdenen når 'Demolition' kom, og jeg har til og med solgt lp-en min i senere år. 

Nå, var den altså så ille at jeg ikke orket å ha den i hus? Nja, nei, egentlig ikke, men som med forgjengeren er det liksom ikke et Priestalbum. Samtidig, når jeg hører den i dag, om man skreller bort litt av den moderne edgen, er det mye som passer inn med det jeg har hørt fra bandet på skivene etter denne. 

Ripper synger mørkere på mye her, mulig det var med vilje at det ikke florerte med skriking, mulig de ville lage litt avstand til det klassiske og prøve noe nytt. Riffene går for ofte på litt repeat, mange ligger for likt i terrenget. 

Enkelte unntak er det, Close To You er en flott semiballade, Bloodsucker litt uptempo og i tråd med noe av det tidligere materialet fra Halfordtiden, men ellers er det mye som bare ligger der og jokker. Trommene er kanskje litt kjedelige i lengden, riffene likeså, vokalen med. Men isolert på et par låter er alle disse bestanddelene helt grei, og tidvis tøffe. Men det er kanskje litt lite variasjon.

Et annet unntak er In Between, som blander tyngde og litt alternativ tankegang, ihvertfall om vi legger Demolition-oppskriften til grunn. Her leker de seg, vokalen får lov å snirkle seg og generelt er det en sang jeg synes bærer preg av å gå litt utenfor malen.

Feed On Me kunne vært en Diolåt fra Angry Machines, eller rundt de nyere skivene der, og her låter Ripper veldig Dio :). En grei rocker, men også helt uten innovasjon. Selv om det ikke er en nødvendighet fra et slikt band, er alternativet, å bare lage likt og litt kjedelig, ikke å foretrekke. 

Subterfuge har en litt industriell undertone over seg, gitarlyden, trommene og vokalen kunne minne litt om NIN kanskje? Med et snev av Ministry? Vi vet jo at det dryppet enkelte oppdaterte inspirasjoner hos gitaristene på denne og forgjengeren. Som jeg applauderer, for uansett om man hater skivene eller ikke, er det enda verre å bare legge seg ned passivt på en kopimaskin og levere nok et Priestalbum. Men ikke en stor låt, bare helt grei, selv om den her fungerer som litt krydder.

Lost And Found lukter det grunge lang vei, og hvor Ripper virkelig ligner på Halford, bare at musikken er mer Alice In Chains enn noe annet. En fin ballade, med en del tøft i seg. 

Cyberface, en låt som har både greier jeg misliker og liker i seg, men på det jevne er dette bare en baktung greie med en del kjipe løsninger på...alt. Og når de slutter med rappmetallblandingen på Metal Messiah lukker jeg denne døren uten å planlegge å se meg tilbake for ofte. 

Det er absolutt låter her som holder mål, og er bra, og som med Jugulator føler jeg at de har fått for mye tyn. Kanskje uten at folk har gitt de en fair sjanse? Men det er vanskelig å trøkke inn noe slikt i diskografirekken til et slikt band uten at det får konsekvenser. 

Summert: Litt kjip produksjon, men også en del tyngde i lydbildet her og der. Det er kult at bassen får såpass bra innpass i miksen på en del av låtene. Med fire, fem låter på plussiden i margen, og med hele tretten totalt, sier det seg at for meg ble det en halvveistur. Man må lete litt i slike album for å finne det som fungerer, men jeg mistenker jo at mange (meg inkludert) har avfeid dette uten mye innsats. Og hakket bedre enn Jugulator kanskje?

Coveret er krise.

Tekst: Yngve

***

Her må eg berre seie meg lei for at gjennomlyttingane mine fekk seg ein pause, og at eg p.t. er langt etter Yngve. Å starte nytt band (Masheena) er altoppslukande, men er kjem iallefall tankane mine rundt albumet.

Trur ikkje eg høyrde albumet då det kom ut, og då eg såg Priest med RipperDemolition-turnéen vart eg berre trist, og sakna Rob. Eg angra på at eg gjekk på konserten, eg ville heller hatt minnet frå Painkiller-turéen som det siste minnet frå favorittbandet mitt. Men heldigvis slapp eg det iallefall!

Bråkete start, og ein trommeintro som vil vera litt Painkiller og litt Exciter. Det let jo tight og tungt, men veldig inne i alternativ-metalen her, refrenget minner om Devil Man (Super-Charger Heaven) av White Zombie. Eg likar vokalen av og til, men ofte mislikar eg den. Med Machine Man er dei tekstmessig inne i den kjende maskin-tematikken. Litt Megadethsk på breakdownet på slutten der. Ankepunktet er ikkje at det ikkje høyrest Priest ut, men at det har lite særpreg generelt. Men eit bra driv er det jo.

God seig start på One On One, og med eit maskinelt driv som kan minne om Ram It Down-plata. Ellers ei lite engasjerande låt. Synes å minnes at eg var meir positiv då eg høyrde plata for første gong, men her humpar låt avgårde utan at eg vert engasjert. Av ein eller annan grunn er og KK mindre engasjert, tekstane er det nok Glenn som skriv, han produserer og tek over låtskrivinga meir og meir.

Hell Is Home grungar seg avgårde, med eit par litt fine melodiske vendingar i starten. Gyngar litt finare enn den forrige, men det vert litt anonymt her og. For-refrenget minner litt om Alice in Chains. Neste låt er Jekyll And Hyde, her får dei opp tempoet med litt orkestrering i starten. Her prøver dei nok på ein lage ein slags ny Ripper, og får delvis til ein kontrast mellom Jekyll og Hyde som seg hør og bør, og det er litt dramatiske, musical-elementer her, men Owens har ikkje nok drama i stemma si til at det funkar for meg. 

Ein kunne jo håpa på at neste låt var ein cover av Dalbello-klassikaren, men det er ein slags ballade som ikkje er platas verste spor. Close To You har eit ok vers og halvvegs fengande refreng. Men ber nok mest av alt preg av å vera den obligatoriske ballanden. Devil Digger tar oss vidare inn i grunge-land. Kjedelig refreng. Men det får meg til å tenkje: Med Rob laga dei prog, heavy metal, pop metal, thrash og teknometal. Det kunne vore spanande å høyre korleis grungepriest med Rob hadde høyrdes ut. Sikkert bedre enn dette. Hovudriffet er ikkje så hakkande gale og kunne kanskje funka i en annan samanheng.

Vi må vidare, og det er kanskje dagsformen, men eg synes dei fleste låtane hittil har brukt alt for lang tid. Bloodsuckers ser og ut til å ta sin tid. Alle dei introane på denne plata kunne dei spart seg. Men her luktar det Priest av opninga iallefall. Ikkje så verst denne, ganske så nært klassisk Priest. In Between startar med grungete bobleklimpring. Minner mest om Maiden på versa, før den går inn i eit litt intetsigande heavyparti. Mest av alt går det litt igjen at eg synes ikke dei har noko på hjarta her, anna enn å fylle ei plata så dei kan få reist på turne og få litt cash i lomma.

Men så skjer det noko på Feed On Me. Denne låta kjenner eg igjen frå tidlegare gjennomlyttingar. Her leverer Owens bra, det er fengande, og på grensa til litt episk innimellom. Tippar dei koste seg med å spele denne låta live. 

Neste låt er skreve med Chris Tsangarides, som var involvert både på SWOD og Painkiller. Riffet fengar bra her, det er litt som om stemninga på plata har snudd. Litt Manson-stemning på det rolige verset her. Subterfuge sparkar bra frå seg, og denne litt industrielle innpakkinga passar bandet godt. Faktisk litt i samme unvierset som nokon av låtane frå Halford-prosjektet Two som kom ut eit par år før. Interessant. Men dei kunne gjerne klippa litt i denne og for min del.

Ballade nr. 2 på plata, Lost And Found, startar med ein slags sørstats-twang som i starten minner litt om Pantera-balladene. Til tider minner dette om noko som kunne glidd umerka inn på ei av soloplatene til Halford. Interessant. Ein liten grunge-breakdown her kler faktisk låta. Ikkje superspanande, men drar opp heilheitsintrykket litt. Så kjem det enno ein intro, og dei einaste låta Scott Travis er kreditert for i bandet. Cyberface er diverre óg ei litt anonym sak, og på ei lang plate som denne ville eg klart kutta den ut.

Så, klarar dei dra opp ein knall-avslutning på ei ellers laber plate? Dei har spart METAL i tittelen og alt? Eg veit ikkje kva eg skal seie. Rap-metal? Eg ser for meg at nokon kunne laga ein rap-battle mellom Owens og Dickinson der dei tok rappen frå denne låta opp mot Dickinson sin rap frå Shoot All The Clows. Låta har jo litt artige element, med litt austlege klangar, men eg må konkludere at Metal God står ganske høgt over denne Metal Messiah.

Alt i alt ei plate eg ikkje kjem til å ta fram igjen med det første, men dog ikkje heilt utan verdi. Måtte dei på død og live fylle heile tida på CD’en når dei ikkje hadde så mykje på hjarta?

Coveret: Ganske døllt, men forsåvidt gjennomført og tidsriktig."

Tekst: Tarjei A. Heggernes

***

Judas Angel Of R

Angel Of Retribution (2005)

Etter comebacket med Halford året før kom denne skiva og sementerte mye av den klassiske Priest-stilen mange ville ha, og liker. 

For meg er det dog litt for moderne, det ligger litt opp mot Painkiller, litt fuel and fire-smak på det meste. Og i utgangspunktet er det ikke noe i veien med det, men det smaker litt for mye stadion av dette. Men for all del, Angel Of Retribution skjønner jeg gledet og gleder mange fans, spesielt etter vakuumet mange følte de hadde med Ripper på vokal. Sammenligningen med Maiden er jo herlig, to skiver med annen vokalist, så kommer man sammen og går tilbake til det folk vil ha. 

Måten de hiver på publikumsbrøl og livefeel på Revolution var kult, en grei låt med en smak av Zeppelin i vokalen i siste halvdel. Det er aldri feil. En livevinner dette, garantert. 

Judas Rising er en forventet åpningslåt, som følger opp tittelsporet på Painkiller, og også Halfords 'Ressurection'-skive, der man legger noe overdådig når man først åpner døra. Det gnistrer godt av denne, og hvor denne følelsen fortsetter på neste spor, Deal With The Devil.

Worth Fightning For derimot, der beveger de seg greit utenfor denne Priest-metalmalen, her låter de annerledes, i mangel av bedre ord. For meg ble dette en låt jeg stoppet opp ved, som isolert ikke følger oppskriften her på Angel-skiva, men som hadde mer dybde enn mye annet. Deler av låta synes jeg ligger der de roligere låtene på Painkiller, men den kunne nok ikke passet inn der. Mulig på Ram It Down? Men uansett er dette en bra låt, som overrasket som grønnsaken i kjøttstuingen.

Riffet som åpner Demonizer fører oss tilbake til denne kjetting- og jern-grooven, og den blir for meg bare en feit låt uten mål og mening. Mange digger det, jeg trenger flere lag for å falle helt for en Priest-låt. Det gjør delvis neste kutt, Wheels Of Fire, men den treffer ikke helt., Den er for enkel, refrenget er litt banalt, det hele låter litt naivt kanskje. Jeg synes også kompet som ligger under det hele, som tydeliggjøres når soloen kommer, er ganske så kjedelig. 

Så langt er jeg ok happy med skiva. Jeg har ikke hørt mye på denne, mye fordi jeg ikke følger veldig med på storparten av de gamle bandas nyere utgivelser. Men jeg har hørt nok på denne til at jeg føler jeg kan ha en mening, og med dette gjenhøret skjønner jeg at mange var fornøyde med slippet. Denne skiva oppfyller nok mye av det fansen ville ha, de som ikke vil at band skal bevege seg, men levere det de var kjent for. Og med det vakuumet jeg var innom er det også en takknemlig oppgave for Priest å møte fansen igjen med Halford bak mikrofonen og dette albumet.

Og så kommer Angel, som kanskje er skivas beste for min del. Dybden er der, de lange og fine følelsene slynger seg ut i rommet, denne var vakker og ... episk. Hellrider dra meg tilbake til der jeg egentlig ikke er så komfortable, med plankekjøringsmetal. Og Eulogy tar det ned i det rolige, total kontrast, og en rett under 3-minutter lang låt som kun består av Halford og en rolig orkestrering. Om denne er en intro til den lange avsluttende Lochness vet jeg ikke, men de flyter ihvertfall bra sammen. 

Lochness er over tretten minutter lang, og Priest er IKKE et band jeg forbinder med så lange låter. Jeg tenker litt på Maiden og de unødvendig lange låtene de har blitt så glade i på senere skiver, Lochness er litt der. De to og et halvt-ish minuttene før vokalen kommer inn synes jeg ikke er så dumme, ei heller når vokalen kommer inn. Behersket, få ord, langdrygt, tungt, så låten har noe ved seg her.

Om låten kan forsvare så langt spilletid? Delvis. Siden progresjonen i sangen er så treig, tar det fort noen minutter å kjøre intro, et par vers og refrenger. Soloen dukker opp ca. halvveis i spilletiden, fungerer bra og legger igjen et svakt pluss i margen. Ikke en spektakulær solo, men velfungerende. En fin detalj i form av tammenedgang i soloen fra Travis frisker opp. Etter soloen drar de det hele ned, og løfter det kraftig og storslagent - og selv om det jeg plukket opp av tekst ikke foreslås til en premie, og at låten kunne tålt en edit med litt opprydding, synes jeg den fungerte ok. 

Coveret: Mjo, ikke så dumt. Figuren minner meg om karakteren King i animeserien One Piece kanskje? Men mulig er det Rob selv som gjemmer seg bak det hele, og skal ta tilbake tronen i bandet? Ikke et voldsomt fengende cover, men godt oppe på listen over det de har levert samlet. 

Summert: En bra skive, en blanding av Ram It Down og Painkiller på låter og stil kanskje? Det mangler de kjappere låtene, jeg savnet noe som fikk meg til å se etter blokka med fartsbøter, men det er samtidig et helstøpt album - med den sedvanlige splitten mellom det metalliske og det som er tuftet på en mer kommersielle hardrocksånd. Favoritter ble Judas Is Rising, Worth Fighting For og Angel

Tekst: Yngve

***

Glede! Glede! Glede! Det var det eg kjende då Rob Halford kom inn i Priest igjen, og det var det eg kjende då eg låg CD’en i skuffa for første gong. Eg rippa CD’en og låg den på den digitale avspelaren min, kjøpte øl og nytte ein av dei første vårdagane i Bergen med denne musikken på øyra. Priest is back! Hallelujah! Dette er ei plate eg har høyrd mykje på, i motsetning til dei to forrige.

Og allereie på første låt er det ingen tvil om at Priest skal reise kjerringa! Rob hyler, Travis peisar på, alt fell liksom på plass. Judas Rising har med rette blitt ein gjengangar på konsertar. I staden for å bygge direkte vidare på suksessen med Painkiller, legg dei inn meir melodi og referanser til dei foregåande 14 albumma, utan det det på nokon måte høyres retro ut, dette let friskt og fint! Alt stemmer heilt frå starten her. Teksmessig er det monsteret, som for anledningen heiter Judas, som er ute på ferde (igjen), passar godt inn i universet Priest tradisjonelt opererer i.

Det går unna med karakteristisk Priest-kakking på Deal with the Devil og, vokalen får god plass til å leike seg mellom riffa, gode gitarharmoniar som får tankane til å gå til The Sentinel. Nydelig!Her får vi refreranser til The Black County, til Blood Red Skies og til Holy Joe, den (forfylla?) pastoren som lot banda øve i menighetshuset. Eit flott lite tilbakeblikk på kariæra.

Neste låt, Revolution, stussa eg litt på då den kom som første singel fordi bassriffet låg tett på Jane’s Addiction. Er det der dei skal no tenkte eg. Men det tok ikkje lang tid før eg vart overtydd av den låta heller. Mid-tempo-stomp som og funkar for Priest, og javisst flørtar dei med eit litt moderne lydbilde her, men det er jo akkurat det som gjer at Priest er Priest! Det fins eit anna band for dei som vil ha dei samme galopp-rytmene på kvart album. Sexy-Rob gjer seg flott til på refrenga. Yes!

Platas første ballade. Worth Fighting For har og eit litt moderne sound, men kan likevel knyttast tilbake til låtar som Fever, (Take These) Chains, og til og med den inderlige stemninga ein finn på Reckless. Flott, poppete, mid-tempo Priest-ballade! Her vert det og referert til ørken-vandringa, og som vi alle veit har Rob ein histiore med å ta med seg kjærleik frå ørkenslettene.

Så kjem Demonizer. Flott intro, det går unna på stortrommene. Likevel, dette er ikkje favoritten min på albumet. Fin låt for all del, men kanskje litt meir for Painkiller-fansen. Solid midt-på-treet Priestlåt. Synes at solane er litt meir inspirert og melodiske her enn på dei forrige platene. Og trenden med at det er mest Glenn som får sleppe til på soloane fortset. Og gud kor deilig det er å ha Rob sine hyl tilbake på plass! Tekstmessig er vil tilbake til det (metaforiske) monsteret igjen.

Wheels of Fire er ei mid-tempo-låt (igjen), og Rob leverer bra stemning. Er det ein slags tematisk oppfølgjar til Freewheel Burning? Referansene i teksten er iallefall der. Men, heller ikkje denne har satt seg så godt merker eg no i ettertid. Ride to live-temaet manglar litt sprut. Var eg litt for entusiastisk på vegner av denne plata sist? Det er ikkje umogeleg. Denne, og forrige er tøffe låtar, men kanskje lite vågale? Men det gir kanskje litt meining å safe litt når både folk er positive i utgangspunktet og når det står litt på spel.

Balladen Angel likar eg godt. Og det er jo flott at Rob ber engelen legge dei triste vengene sine rundt han. Den bygger fint på låtar som Beyond The Realms of Death og Before The Dawn. Ser og at denne låta har meir enn fire gonger så mange avspelingar på Spotify enn den nest mest spelte låta på plata. Bra jobba låtskrivarteamet Tipton/Halford/Downing! Godt å ha dykk tilbake her!

Så skal det rockast hardt igjen med enno eit monster: Hellrider. Funkar ikkje heilt for meg denne heller, minner kanskje litt for mykje om noko som kunne har vore med på Ripper-platene. Denne festa seg nok heller ikkje så godt då plata kom ut.

Eg hugsar at eg lurte fælt på den neste låta, Eulogy. Skal dei gi seg allereie? Judas reiser seg i første låt, og så kjem nekrologen for monsteret på nest siste låt? Eller er det berre for eitt av monstra? Fine referanser her og til både Stained Class og The Sentinel, men eg skjønar framleis ikkje kva dei vil med den låta.

Siste låta hugsar eg at faktisk mislikte litt. Over 13 min om kusina til Seljordsormen? Loch Ness funkar ikkje for meg. For daft og eg får ingen episke sjøormvibbar her. Og så synes eg refrenget minner meg for mykje om refrenget på Hit Me Baby One More Time (Prøv å synge My lonelyness is killing me, I must confess I still believe på refrenget. Eller la vær om du elskar låta!). Men ok, eg kjenner at eg likar det refrenget litt likevel. Kanskje fordi det minner meg om Britney sine glansdagar? Uansett er ikkje denne låta ein højdare for meg.

Men: Alt i alt har denne plata som sagt gitt meg mykje glede, sjølv om eg ikkje blir like fenga av alle låtane no i ettertid.

Coveret? Det er på grensa til innertier. Her har dei tatt igjen både engelen som fins både på SWOD og PK, djevelens stemmegaffel er kome med i logen noko eg synes er heilt fint sjølv om logoen er finare utan, og så har det litt av dei det enkle klassiske uttrykket som Roslav Szaybo gav ei rekkje av dei klassiske albumma. Eg ville kanskje droppa flammene om eg var Mark Wilkinson for å få eit enno reinare uttrykk, men for all del, flammer er jo METAL det!

Tekst: Tarjei A. Heggernes

***

Priest Nostra

Nostradamus (2008)

Her er et album jeg ikke har sett så veldig fram til, litt fordi jeg har hørt noe tidligere, men samtidig har jeg hørt altfor lite, og mulig latt meg styre av fordommer og veldig mange folks omtale av skiva. Dette blir en gjennomgang basert på å lytte på skiva på Youtube, for jeg har ikke denne i fysisk format. Uansett er det bare å stupe ned i suppa.

Jeg har ikke hukommelsen på alt i orden på denne, og glemte at det dreide seg om en dobbelutgivelse (og vel trippel på lp?). Jeg visste jo om konseptet, men ikke at det var så inni røva mange sanger, ha-ha. Og jeg har ikke nubbsjans til å dykke ned i denne slik den sikkert fortjener, å bli kjent med låtene. En overfladisk og lett gjennomgang basert på noen får runder av sporene blir det dog.

Det ble et par, tre kvelder før jeg var ca. i mål, og det er en annerledes skive fra gjengen. Det er det liten tvil om. Det er absolutt riff som er typisk Priest, men det er også et album jeg synes låter som om de har laget musikken for konseptet. Det er tidvis svulstig, en del teatralsk hardrock, og mye er litt uventet fra denne kanten. Jeg applauderer band som ikke kopierer seg selv hele tiden, derfor får de en stjerne i margen for denne.

Det er mye stryk, tangenter, effekter, noe som minner om noe pompøse greier fra en dramatisk musical, ikke på alle låtene, men i enkelte er dette godt brukte virkemidler. Det er forresten selveste Don Airey (ex-Rainbow, Deep Purple) som trakterer tangentene.

Samlet spilletid er over 100 minutter, fordelt på 23 spor, der 9 av disse er to minutter-ish og nedover. Det hjelper selvsagt, en del korte snutter, introer, men det er for mye samlet synes jeg. 

Sands Of Time var en av disse korte, og ikke veldig bra, den går over til/inn i Pestilence And Plague, som er en av de låtene flere har pekt på låter noe likt Maiden. Nyere Maiden. Og på den også svake korte snutten Peace går de over til en Maiden-aktig låt. Og på den (atter igjen) svake korte snutten Lost Love som går over i en (også atter igjen (litt mindre)) Maidenaktige Persecution. Siste der er nok litt mer mot Priest enn de to første, men du skjønner poenget. Man aner uansett et lite mønster. Persecution er forresten en tøff låt.

Death, som følger, er Rob tett opp til å låte som Alice Coper, også låten ligger litt der. En tøff sak.

En av favorittene mine ble den litt odde semiballaden Exiled. Den hadde en flott flyt, tøffe tangenter, kledelige effekter og fungerte bra gjennom spilletiden. Skivas Out in the Cold kanskje? Og der Exiled funker i den litt kraftballadeaktige gata, falt Alone gjennom. Den er nesten 8 minutter, og føltes ut som det dobbelte. 

Men det er stort sett på minussiden etter det jeg kalkulerer meg fram til. New Beginnings er litt flau, her drar de inn i et litt for svulstig landskap gitt. Og store deler av disse korte låtene/snuttene som ligger mellom de vanlige, er stort sett noe jeg kunne klart meg uten. Konseptet må kanskje ha disse, men siden jeg ikke bryr meg stort om storyen eller Nostradamus, blir det musikken som styrer. 

De par siste sporene, tittelkuttet og Future Of Mankind var kanskje det jeg selv fant å være tettest opp mot noe av det eldre-nyere Priest jeg kjenner til. Ikke kongelåt den tittellåten, men den tunge Future Of Mankind hadde noe på gang. 

Summert: Problemet for meg er ikke at bandet vil gjøre noe litt annerledes, eller gi ut en lang skive, det er fordi det er litt for mye å tygge over, og litt for mye fyllstoff. Om vi vektlegger musikken altså. Hvordan alle disse sporene bygger storyen vet jeg jo ikke.

Jeg kan ikke helt si at jeg er enig med de som synes denne er krise, men den er nok ikke mer enn en 50/50-utgivelse for meg etter de kvelden jeg brukte på den. Så, som mange andre også kunne lært, Maiden, Metallica, host, man trenger ikke å lage så lange skiver altså :). Spesielt ikke om mange av disse lange skivene kunne vært kjempebra om man hadde effektivisert det hele litt.

Coveret: For meg, ikke noe som trigga noe mer enn helt ok. Hadde de byttet ut den corny fyren med noe tøffere er resten av layouten tøff synes jeg. Og vi snakker om et band som har mye rart på samvittigheten når det gjelder coverartwork, derfor er ikke dette på langt nær det verste.

Tekst: Yngve

***

Priest Redeemer

Redeemer of Souls (2014)

En skive jeg virkelig ikke har hørt mye på. Her og der, en låt nå og da, og det jeg husker og har minne på ... en litt kjedelig skive. Med sanger som går litt inn det andre og ut det første. Men nå skal vi prøve å fokusere heller enn å dra i fordommer og for dårlig etablert kjennskap.

Klassisk, metal, Priest … og traust. Egentlig er det ikke såååå mange låter som gjør det for meg her, selv om mye her er bedre enn mye av det andre de har sluppet etter 90-ish. Og denne skiva markerer jo også mankoen på Tipton, om det har mye å si vet jeg ikke, jeg har vanskelig å høre for meg at denne hadde blitt mye mer interessant om han hadde spilt. Det er selvsagt en hypotese. Og man skal ikke undervurdere hva Faulkner har hatt å si for bandet, eller Sneap. Hvilke band av dette kaliberet, der gitaristene har vært viktige, hadde tålt å miste ikke en, men begge! Tipton er vel strengt tatt litt med, men man skjønner hva som menes.

De gjør ingen feil her, men heller ikke veldig mye spennende. Synger man med på Valhalla på vorspiel, rocker til de riffene der, som er erketypisk Priest? Vel, der er ikke jeg. Men hva vet jeg, jeg leser at denne havnet på tredjeplass på Vg-kista, hehe. Folket har talt?

Noe her lukter litt av det som finner sted på det kommende albumet. En låt som Sword Of Damocles kunne vært med på Firepower etter min mening. Låten er ikke veldig, hm, spennende, men den er ikke så allsangfiksert som noe av det andre her. Refrenget er annerledes, låten er litt dypere. En veldig kul løsning på den lyse vokalen i midtpartiet der, slik vil jeg personlig ha mer av hos Priest, ikke disse oktanlåtene som ikke har noe substans.

De låtene før denne ga meg ikke mer enn et nikk her og der i gjennomspillingen. 

March Of The Damned var jeg ikke helt i balanse med, for på en side er den litt treig og der nede, men så har den litt av det bandet drev på med i de tidligere tidene. Jeg har nok ikke fått hørt nok på låten, men i selskap med type Valhalla er denne absolutt å foretrekke. Og kul inngang på soloen!

Etter en heller kjedelig Down In Flames dukker Hell & Back opp, som er uventet. Man tenker at her kommer det en heseblesende Priestmetallåt, men en midtempo, tung og ok sang materialiserer seg. Cold Blooded er også her, en annerledes låt, semiballade om lukter litt Firepower, tydelig at de allerede her var på sporet av den skiva. Ingen av disse to var enormt bra, men de var noe av det mer spennende på Redeemer. 

Men der jeg tok feil av Hell & Back, der levde Metalizer opp til forventningene, ha-ha. Det er denne typen Priestlåter jeg ikke orker så mye av. En melodisk syngebit før refrenget hjalp, men ikke nok. 

Den bluesbaserte Crossfire føyer seg inn i rekken av låter her som stakk seg ut med pluss i margen. En blanding av gammal hardrock og metal, og en litt tilbakeholden feel som skapte en seig og fin groove. Så langt favorittlåten.

Secrets Of The Dead låter tidvis som en etterlevning fra Painkiller. Også et av sporene som trakk meg litt nærmere høyttaleren. Et snev av Maiden i denne kanskje? Noe her minner om det nyere og kjedeligere Maiden slipper, men samlet er Secrets Of The Dead helt klart med på å heve opplevelsen.

Battle Cry drar på, men er en oktanrocker jeg likte. Den er mer lent mot hardrock enn denne enkle metallen. Et riff med en liten fin detalj der inne også :).

Avslutningen med den rolige Beginning Of The End, hvordan kan man mislike den? Ikke at den er veldig spennende, men det er vakkert, samtidig som det er akk så klisje. En flott slutt på skiva, det skal den ha.

Summert: Er vi ikke på ca halvparten av låtene med et smil? 7 av 13? Det synes jeg er bra, og nå har jeg for første gang hørt albumet i hele runder over tid, og ikke bare fragmentert. For meg er den ikke noe jeg kjøper, om jeg ikke kommer over den greit priset, og den framstår greit i det nye terrenget bandet er i. Og noe av låtene har sound og kvaliteter ved seg som kunne forsvart å ha vært en del av bandets katalog på 80-tallet, så på en måte er Redeemer Of Souls delvis en blanding av nytt og gammelt.

Coveret: Helt utrolig begredelig ræva.

Tekst: Yngve