Rockforums B 80x500 210525 Heavymetal No Bannerannonse Kg2022 80x500px

The Hottest Band In The World, Kiss!

av yngve

Kiss

Bilde, fotograf: Vidal.  Alle bilder er ©Kiss om ikke annet er spesifisert.

Hva i alle dager, skulle jeg, som har likt Kiss i en mannsalder, virkelig prøve å lytte gjennom alle skivene kronologisk, og skrive det jeg føler i dag? I 2021? Hvor de fleste som har fulgt med og er Kissinger i dag, enten er som meg; avslappet og med en blanding av sunn skepsis og ærlighet, eller totalt blottet for kritisk tenkning? Jeg er ikke glad i polarisering, og anerkjenner jo at det er mange etasjer i det å være Kissfans. Overskriften er åpen for tolkning.

a) Jeg har lyttet så objektivt som mulig, hver låt, ikke tatt nostalgien med som verktøy, så godt som det er mulig. Og med det har jeg faktisk fått et par overraskelser.  

b) Jeg anser ingen å være størst, best eller viktigst innen noen form for samlemiljø. Noen verdsetter mengder, andre har hørt skivene og setter pris på musikken i første rekke, andre samler ofte i psyke og detaljrike mengder. Noen har bare få skiver, ingen samleobjekter, noen kan ikke tekster og titler på rams, derfor vil jeg ikke høre på eventuell kritikk på at jeg ikke orket å høre på bandet når de var nede, når de spilte for tretten stykker på en eller annen klubb etc. Men, jeg er en ivrig følger av det å like bandet, ikke alle skivene. Jeg har alltid vært Kissfan. I 42 år så langt.

c) Alt som er forfattet i denne artikkelen er skrevet der og da, ikke endret i ettertid. Jeg har basically lyttet et par ganger på hver skive, noen ganger mer, og notert underveis. Resultatet er under her. 

d) Dette prosjektet tar tid da jeg har mye annet å holde på med, og tidsrammen kan fort bli måneder. Jeg legger til et par skiver når jeg har tid, så ender vi opp med å se hvor det havner. Jeg personlig er spent på hvordan perioden fra 87 og fram til siste utgivelse blir. Der har jeg et par skiver jeg nesten ikke har hørt, noen jeg misliker, men dette prosjektet skal være litt åpent sinn, så alt kan skje.

c) Jeg har flere ganger oppfordret folk til å sende inn tanker på skivene, sine kommentarer, men siden vi er i en latskapstid med sosiale medier, og at folk ikke gidder stort, kommer det vel kommentarer på Facebook eller noe. I forhold til det jeg skriver tar jeg ingen kritikk, det har altså vært tilbudt å delta. Men det er alltid åpent for å legge til, er du uenig eller ønsker å blande deg inn, er det bare å sende meg en mail, denne artikkelen vil jo henge med en tid.

d) Som utgangspunkt er jeg som norske Kissfans som oppdaget de når infoen kom hit via Hjemmet og andre mørke publikasjoner; jeg kjøpte Kisskort, postere, Filmjournalen, Okej, Bravo, Rocket, samlet utklipp, sypåmerker, buttons, skjorter, tegnet Kisslogoen og tagget ned skolen, bøkene og ranselen, og så meg aldri tilbake. Perioden jeg hoppet på, når Dynasty var den nye, sitter som støpt. Det er nostalgien. Derfra og fram til Lick It Up var det skylapper, det meste handlet om Kiss, i tillegg til at Maiden, Accept, de litt obskure Nwobhm-banda, thrashen, og andre band begynte å komme på plass. Jeg var også stor fan i 84 og fram til Crazy Nights kom, men jeg var da lettere sjokkert over den musikalske endringen, og husker godt en dag på gutterommet med Crazy-lp på anlegget - hvor jeg hyttet med neven (faktisk) og sa høyt (faktisk igjen) at nå, nå var det nok. Men jeg har holdt det gående, hørt det meste, og som nevnt før, alltid kalt meg Kissfan. Hvorvidt denne perioden og skivene innenfor 1979 til 1982 fortsatt regjerer mot slutten av artikkelen, blir spennende å finne ut av.

e) Og jeg har Kisstattoo.

f) Og jeg har Kiss-lommebok.

Vi begynner med den spede starten, med et band som var i startgropa, og hadde en tøff tid foran seg, før det snudde til suksess.

Kiss Kiss

Kiss (1974)

Kiss' debut var jeg ikke i nærheten av før jeg hadde likt Kiss en tid, litt fordi jeg ikke var gamle karen når den kom ut, og fordi Norge generelt ble Kissifisert rundt 79-80. Man hørte låter, man hørte Killers når den kom, med de gamle låtene, man hørte samlekassetter, opptak, men å ha et nostalgisk forhold til denne eller skivene fram til Dynasty, som var mitt første møte med bandets blodferske utgivelse, det skal jeg ikke skryte på meg. Men et forhold til Kiss hadde man, og man spilte mye, lånte, kopierte, og kanskje mest av alt, forholdt seg til den visuelle delen. Plakater, kort, blader, skjorter, merker, buttons, det var helt ærlig en større del av oppveksten min med Kiss i starten enn musikken.

Skiva: Når jeg lytter på den nå, låter det faktisk ganske så friskt. Litt å gå på i lydbildet, men det er nok mest basert på slik man har blitt vant til i årenes løp, hva som er bra og ikke så bra lyd. Produksjonen her er litt tynn, men fint mikset, alt kommer til sin rett. Det denne redder seg mest i land på er den totale ungdommelige feelen, den trumfer hvordan de planker ganske streit rock'n roll med et hint til generasjonen Gene og gøtta så opp til. Stones, Little Richard, det er mye her som jeg egentlig ikke burde like, for rock'n roll har aldri vært meg. Men det Kiss har, som også er notert som redning i huet mitt, er refrengene. De er ofte mer hardrockbasert, og seiler gjerne inn som grunnene til at jeg liker flere av disse låtene.

Ihjelspilt? Mange av låtene er definitivt det, og jeg er ikke en sucker for mye av det tidlige fra Kiss grunnet dette. Jeg går lei, orker ikke, vil gjerne at band som dette oftere bytter ut svisker.

Favoritter? Strutter, med sin melodiske snert. 100 000 Years (med et flott driv fra starten, og knallbra vokal fra Paul!!) og Black Diamond. Disse tre er de jeg vil trekke ut som like bra som de alltid har vært for meg. Deuce tok det en del år før jeg falt for, men de siste tjue, tjuefem årene har den seilt opp som en perle.

Låter som ikke treffer? Firehouse låter som den burde vært spritet opp, den går for treigt. Nothing To Lose er ok, men preges for mye av denne pianobaserte rock'n rollgreia. Cold Gin, liker riffet, liker vokalen til Gene, men den er også litt baktung på tempo. Om det hadde hjulpet å fyre av litt vet jeg ikke, det er mer den halvslappe måten riffet spilles på tror jeg. Isolert er det ikke spesielt spennende, men det bærer allikevel låten. Choruset med Peters fete små brekk løfter. Et av de mer anonyme sporene, Let Me Know, er bare en representant for bandets hang til å kopiere heller enn å skape noe nytt. Kissin Time er fryktelig feil her, den kunne gjerne passet inn på Peters soloskive fra 78. Men jeg liker vokalen til Peter, og her er det en del tøffe trommepartier. Instrumentalen Love Them From Kiss orker jeg ikke å mene stort om, jeg ville heller hatt en ordentlig låt.

Cover: Kiss har mange ræva cover, dette er ikke ett av de. Om jeg hadde kunne bestemt noe basert på alle de årene man har sett på skivene, hadde jeg muligens endret litt på fokuset. Mulig de fire dandert som et plussmønster, eller Gene stort oppe på øvre halvdel og de tre andre under :). Ellers funker sminken greit, selv om Peters definitivt ble bedre :).

Konklusjon: Et album som står seg bedre enn mye av det senere av de klassiske rockeskivene. Flere av låtene, overraskende mange, er jo i livesettet ennå, det sier en del. De låtene som ikke er det, er bare fyllstoff. Jeg spiller ikke denne ofte, og har alltid vært større fan av andre perioder, og må medgi at det er en del år siden jeg har vært gjennom denne i sin helhet med fokus, i flere runder.

****

Kiss Hotter

Hotter Than Hell (1974)

Denne hørte jeg tidlig, dette var en av de tidligere kassettene jeg fikk fatt i, og jeg trodde en tid dette var tredjeskiva, at Dressed var nummer to :). Etter å ha blitt skuffet over at Love Gun ikke var så hard som jeg trodde den var, ha-ha, ble Hotter Than Hell en bedre opplevelse. I ettertid spiller jeg nok Love Gun oftere, men Hotter Than Hell har en låt som bare veltet min verden; Parasite. Jeg var stor fan av litt hardere musikk, Accept og Restless And Wild var der, og da var Parasite endelig en låt som kunne forsvare å like et band som så ut som om de spilte knallhardt :).

Favoritter: Altså, Parasite er en av mine absolutte favoritter med Kiss. Genes vokal, riffet, hvordan de dytter låten framover heller enn å henge bakpå. Her er det en låt som jeg synes fungerer fra start til slutt. Versene er kanskje litt bedre enn refrenget, og det er ikke alltid tilfelle. Going Blind, hvordan kan man IKKE like denne? Den skjærer seg inn i hjertet og bare lager en sår vellyd. Og Watching You, for en dreper!! Her er samme effekt som på Parasite, de dytter framover, driver bra, til og med kubjelle er fett i denne. Refrenget er som Parasite, ikke så bra som versene, likheter her altså. Men dette er en av to virkelige bra låter på denne skiva.

Usikkert om jeg liker eller ikke: Strange Ways. Denne er tung, selv om gitarene kunne ha fått en større vegg. Soloen er fet, og selve låten låter som om Doors skulle ha prøvd på lage en Sabbathlignendene sang. Ikke alt henger på de riktige knaggene synes jeg, men den er interessant, og viser at de her eksperimenterer litt, og det elsker jeg. Så mer opp til favorittene enn ikke.

Låter som ikke helt svinger like bra nå, eller ikke funker i det hele tatt: Go To Choose, som Firehouse på debuten føles som om denne går altfor treigt. Også her tror jeg ikke tempoet er problemet, det er riffet og rytmikken, det henger liksom litt bakpå hele tiden. Kiss var jo et working class-band den gang, og låtene var åpne, rå, upolerte. Da er slike litt bakpå-riff kanskje et offer for tomrommet som skapes her og der. Litt mange åpninger kanskje? I dag hiver man jo bare på masse effekter og feiter opp alt, og fyller ut, men Kiss var ikke der, og det synes jeg på en måte er tøft. Men allikevel, litt treig låt. 

Let Me Go Rock'n Roll er som et par på debuten, bare planking av 50- og 60-tallsrock'n roll. Gir meg fint lite. Ace leverer dog habile soloer for anledningen, kledelig fres. All The Way? No Way, samme baktunge feel. En sang som ikke klarer å levere på refrenget heller. Anonymt. Hotter than Hell, låten som aldri ble den samme etter Phantom-filmen, he-he, er også blant det bedre her, selv om den ikke når opp til de virkelig gode. Åpningsriffet lider litt av dette Firehouse-syndromet, det mangler litt kraft. Mainline låter litt som en kopi av noe annet på denne eller debuten. Peters vokal er som den er, jeg liker mye av det han gjør, men jeg skjønner at Mainline har gått i glemmeboka. Refrenget løfter, men ikke nok til at låten overlever og unngår denne avdelingen over låter som ikke helt snurrer i mål. Coming Home, den slutter litt merkelig, fadingen der er hmm, men har egenskaper som kunne ha gjort den til en av de klassiske låtene. Men også denne er en av de som har blitt lagt i garasjen og glemt.

Konklusjon: Et par tre perler, resten ok eller ikke. Og er produksjonen litt kjedeligere enn debuten? Fortsatt et ærlig lydbilde, tidsriktig mangel på trøkk i trommene, selv om noen nok vil synes det er knallbra. Jeg er jo såpass oppegående at jeg klarer å se ting i perspektiv, men nå lytter jeg til disse skivene med et lite dagens blikk. Ofte er det Ace som redder de litt kjedelige låtene.

Coveret: Selve bildet er veldig kult, bandbildet, men ellers suger det balle. Det fargerike mønsteret rundt, og den totalt amatørmessige baksiden er under enhver kritikk. Bandbildene bak kunne sikkert vært dritfete, om det hadde blitt forstørret på bekostning av den totalt ubrukelige Gene-tegningen.

***

Kiss Dressed

Dressed To Kill (1975)

Skiva: "Med Dressed To Kill, som jeg ikke kom inn i før det hadde gått et par år av min Kissfanatisme, sjokkerte de med dress på coveret, og et knippe låter som i ettertid er så som så. Enkelte utskudd, enkelte perler, men færre enn debuten, og de mangler den litt huggete låten jeg fikk på forgjengeren, Parasite.

Sånn passe eller svaktRoom Service, teksten der ass. Det er nok garantert ikke egg og bacon Paul vil ha servert.

"My plane's delayed and I'm afraid t hey're gonna keep me waiting here till nine
Then a stewardess in a tight blue dress says  I got the time
But just as I'm about to take my coat and get my fly s he says "Oh please", she's on her knees  And one more time before I leave I get some."

Jeg fikk en litt oi, er platespilleren på 45 når jeg snurret i gang denne, den er i overkant energisk. Men med tanke på at de har en del baktungt i tempoavdelingen som det er, gjør det lite. Choruset er ok, men den er altfor rockete og spreller altfor mye for meg.

Two Timer, den og flere andre her skjønner jeg har gått i glemmeboka. Choruset er grelt, versene bedre. Måten Gene synger Twoooo på synes jeg ikke noe om. Soloen er ikke direkte overveldende heller, ikke satt opp mot mye av det andre Ace driver på med i denne perioden.

Nok en rockete og Genebasert låt i Ladies On Waiting. Denne er ikke veldig spesiell, den minner om flere andre av de eldre klassiske låtene. En overskuddslåt spørru meg. Men det gjorde du kanskje ikke. Peter synger på Getaway, som er en Acelåt. Ikke noe spesielt her heller, men en rocker som jeg finner mer interessant enn de to foregående.

Den akustiske åpning på Rock Bottom må være en av de mest malplasserte låtbitene ever. At den ikke er titulert noe og skilt ut er rart. Fint og fjongt, men koblet opp mot selve låten snubler overlappen kraftigere enn meg når jeg skal skifte kanal fort nok om sporten kommer på tv. Rock Bottom, en litt masete rockelåt, ikke noe spesielt, men måten Paul synger i choruset er litt kult.

Love Me All I Can, her er også Peter all over kubjella, i en låt som bare er sånn halvveis. Refrenget låter mer som et vers synes jeg, den mangler den stjerna et refreng kunne ha vært her. En litt anonym låt, og en som også overlever litt på en kul solo. Ikke en dårlig låt, men midt på treet.

Rock' Roll All Night har jeg ALDRI likt. Selv om det har blitt et ikon av en sang, suger den balle i min bok. Det er flere av disse hitlåtene, stadionvinnerne, som mange liker, og som kreves live, men fyttikatta så mye annet de kunne ha spilt.

Fungerende låter, og bra låterC’mon And Love Me? Det er jo en av låtene de vel har spilt noe live i ettertid? Ikke vet jeg hvorvidt denne har frekventert spillelistene i nyere tid, men den er en av de som stikker seg ut som litt minnerik. Den er catchy, selv om det ikke treffer meg helt. Solobitene til Ace her er gull, de som ligger under refrenget. Og Gene har en fet stemme på versene.

Anything For My Baby er en låt jeg egentlig ikke har hørt så mye, men det er en bra sang. Intenst, kule trommebreaks fra Peter i refrenget, og en liten kommersiell gnist.

Perlen her er She, makan til mørk og herlig affære. Den er verdt skiva alene! Here snakker vi tidlig doommetal ;). Gene skinner her, og de små solotonene før første vers er bare totalt fett! Og første linje i verset, haha!!! Moooooonlight ! Til og med Peters avhengighet av denne kubjella passer godt her. Den er dog mikset greit ned i lydbildet.

Cover: Jeg liker det! Ikke baksiden der fotografiet er gjort til et negativ, det hadde vært mye kulere med et alternativt et fra samme session, eller fire individuelle bilder av de i dress. Og hvorfor Gene har valgt å skille seg ut med en Pee Wee Herman-bukse, altså litt for kort, og tresko? Hm.

Konklusjon:

De kan nok være at trykket på å være effektive, og å slippe to skiver på ett år, sliter på å lage bra nok låter. Sett og hørt i ettertid hadde det sikkert vært lurt å luke litt i hagen og heller skippet en skive eller to. Kissfansen vil seff halshugge en slik ide, og det er jo en gang slik at alle skivene er viktige for fansen. Men med objektive ører i dag, og med et avslappet forhold i å bli halshugget, trår jeg mer enn gjerne inn og trekker i denne spaken. Kiss har mange sanger som ikke har mye å by på, annet enn sin plass i Kisstory.

Produksjonen tar seg litt opp på denne tredjeskiva, det er de samme herlige akustiske og ærlige trommene, det liker jeg. Det kler tidlige Kiss, men låter datert i dag, naturligvis. Jeg synes kanskje miksen er bedre her enn på de to før. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er.

Skiva generelt er ikke en jeg har et tett forhold til, og jeg tror heller ikke det er en jeg noen gang kommer til å savne om noen stjeler den eller den blir ødelagt. For samlegenets skyld står den her.

***

Kiss Destreoyer

Destroyer (1976)

Fra de tre foregående tok bandet som kjent et stoooort steg opp på produksjonssiden, dette er jo viden kjent. Bob Ezrin kom om bord, bandet tok sjanser og endret den kursen kraftig mot kommersielle høyder når en låt som Beth tok av. Balladen, som jeg ikke orker å høre, tiltrakk seg et stort vell av kvinnelige lyttere, fans, og mange som ikke var rendyrkede rockere. Mulig vi kan kalle dette Kiss' Black Album? De mistet kanskje noen fra den tidlige tiden, men vokste og ble svære etter dette. Selvsagt var toppsalget av Alive rett før med på å hjelpe til, men Beth og Detroit Rock City må ha vært mye spilt på amerikanske, og andre, radiostasjoner i denne perioden.

Låter som ikke gir meg stort, del 1Med tonene av Rock'n Roll All Night følger de naturlig opp Dressed To Kill , og Detroit Rock City kjører på. Men som med Rock’n Roll All Night har den aldri gitt meg mer enn å gå lei.

Perler og andre herligheterAndre spor dog, der snakker vi! King Of The Night Time World er ikke så langt unna det de gjorde på et senere album, Unmasked, en litt glatt og kommersiell perle.

Og som alle andre tøffe karer falt jeg bokstavelig rett i bakken når God Of Thunder ble avlyttet første gang. Dette var litt av den følelsen jeg hadde med Parasite; "…nå spiller bandet slik de ser ut!" :). Denne låten er en legende, og kunne med letthet sklidd inn på Creatures Of The Night. Legende!

Om jeg ikke liker Beth, argh!, så er Great Expectations litt det motsatte, en rolig låt på Destroyer jeg liker greit nok. Egentlig litt rart, for disse to låtene har likheter. Men refrenget synes jeg er kanon, der Peter vrir sjela og det bare bygger seg så fett opp. Jeg er rar slik, som oftest har jeg aldri likt de låtene som har blitt populære, som Beth, og ofte har jeg hørt skiver og låter før de ble kjent hva den gemene hop likte. Denne kom nok litt tidlig for min del, det skulle ta tre år til før jeg skjønte hvem Kiss var, men i Amerika var de supersvære, og turnerte med et publikum som bestod av en snitt av befolkningen. Det var vel også her de virkelig vokste på seg det å være et produkt like mye som et band.

Flaming Youth er litt corny, mye i måten Paul synger verset på, teksten er litt enkel, men refrenget er superfett i forhold! Der kommer den litt fantasy-ishe måten å lage tekster på. Verset er litt Hooligan , haha. En litt meh-solo synes jeg, men kult når det bygger seg opp etterpå, der de skreller ned og bygger opp igjen. Best er når Gene og Paul synger refrengene sammen.

Låter som ikke gir meg stort, del 2En låt som drypper av Genes tilstedeværelse, er Sweet Pain . Den er for oppstykket  for meg, den har for mange biter jeg ikke synes flyter så bra sammen.

Shout It Out Loud er litt i kategorien Detroit Rock City. Disse store rockerne som har blitt anthems. Men jeg liker denne ok, selv om det er noe som lugger litt. Jeg liker at de deler opp vokalen, Gene og Paul. Den driver bra, men minus for pianoet der, det kunne de gjerne ha fjernet. En utrolig kort låt, to og et halvt minutt, som også Beth er, det har jeg aldri tenkt på. Nå har ikke Kiss vært kjent for superlange låter, men tenker man på at Detroit Rock City er over dobbelt så lang...

Beth forbigås i stillhet.

Do You Love Me? er en ok låt. Ikke en oversett låt, men samtidig ikke en så mange trekker fram når man diskuterer Destroyer. Teksten derimot, ha-ha. Hva betyr penger om man ikke elsker?

Cover: Et fantastisk cover, som solgte skiver alene vil jeg tro. Tenk å se dette når det var nytt, i hyllene i butikkene?? Det må vel være det første virkelig ikoniske coveret fra bandet?

***

Kiss Rock And Roll Over 76

Rock And Roll Over (1976)

Etter bare 8 (!) måneder fra forrige skive kom denne i handel, og man bare lar seg imponere over utgivelsesraten til mange av banda fra den gang. Altså, Destroyer på vårparten, og så nytt album i form av Rock And Roll Over i november. Ikke rart det begynte å bli litt tynne nerver innad i bandet av stresset og det å holde bandet og merkevaren konstant på tå hev. Vi snakker jo bare året etter at de slo gjennom med Alive, og hvor turneen til Alive skar inn i 1976, og hvor Destroyerturneen gikk i 76, og denne vi her har i fokus tok de fra 76 og inn i 77. FOR et utrolig tempo. 

Rock And Roll var også en av de utgivelsene jeg kom inn i litt senere, men det var ikke så altfor lenge etter min oppstart at det vanket en kopi av denne. Jeg husker vi hadde et par haier på skolen vår, eldre karer, som utnyttet oss yngre og solgte dyre kassetter og buttons, og vi bare åpnet blodåren og pumpet stoffet inn og lot penge flyte. Og dessverre husker jeg også at jeg rappa litt kroner for å kunne kjøpe noe, det er hvor mye Kiss betød, og hvor viktig det var å sikre seg tingene. Men Rock And Roll Over var ikke en av de jeg brukte penger på, litt fordi jeg aldri har falt for coveret, som jo var ganske viktig den gang.

Coveret: Ett av de jeg liker minst av alle de klassiske. Jeg ville ikke ha blitt sett offentlig med et ryggmerke eller skjorte med dette, hehe. Alt er feil for meg her. Karikaturene, de fire logoene og fargespillet. Sånn, deal with it. På reunionkonserten i 96 kjøpte jeg faktisk en grell batikkskjorte med dette motivet, av en eller annen grunn, kostet 350 spenn, som var dyrt den gang, og jeg mener jeg heiv den ut for ikke så mange år siden. Deal with it 2.

Musikken? Jeg vet ikke, det er en ok produksjon, litt typisk 70-talls, litt lite bunn, ikke så ulik Destroyer, men lettere om du skjønner. Jeg vet at mange fans av det tidlige materialet til Kiss setter denne høyt. Jeg har ikke det store forholdet til denne, men har jo hørt og liker mye av innholdet.

Favoritter: I Want You er jo en prima åpningslåt, typisk Stanley, og denne er også min favoritt. Ferdig allerede liksom, ha-ha. Går det nedover hele veien etter denne? Litt bumpy ride kanskje. Og overraskende nok setter jeg Baby Driver høyt her. Den raspete stemmen til Peter er råere enn vanlig her, og denne driver dritbra. Det hadde vært kult å hørt denne i en alternativ versjon(er) med Gene eller Paul på vokal. Og den smellvakre Hard Luck Woman, Peter synger en Paullåt, og her ville jeg ikke ha valgt noen annen vokalist. Denne Rod Stewart/Smokie-raspen til Peter passer glimrende her. Mulig det er det lille kommersielle kammeret i musikkhjertet mitt som pumper litt ekstra, men jeg holder en knapp på at dette er blant de bedre sporene på dette albumet. Makin Love, yes! Råfet hardrocker, endelig litt fart og spenning. Paul skinner her, og åpningsriffet drar tankene litt i retning Parasite, uten at det egentlig nærmer seg. Refrenget er enkelt. En av de hardere låtene fra Kiss i denne perioden, og selv med et litt enkelt refreng synes jeg denne lukter smellbra! Soloen, og Pauls vokal mot slutten der, yeah! En perfekt avslutning, men denne burde kanskje vært plassert litt mer mot starten av skiva?

Ikke helt der: Ladies Room, selv om den i likhet med Dr. Love har elementer jeg liker. En altfor kort solo, den evinnelige kubjella til Peter, men bedre refreng enn Dr. Love. Her synes jeg dog det blir for mye rock'n roll, mulig det at jeg ikke liker artistene Kiss lot seg inspirerer av så bra? Beatles? Det er innstikk av McCartney og co i enkelte låter synes jeg. Take Me er meh, ok, Dr. Love synes jeg har noe. Jeg liker ikke alt, men setter pris på soloen her, og kunne tenkt meg denne med Gene alene uten den plagsomme koringen på refrenget. Den dominerer for mye. Love'em And Leave'em kunne ha vært bedre, jeg liker ikke oppstarten eller verset spesielt bra, men refrenget redder en del her. Disse enkle basstonene til Gene gjør jobben. Jeg synes kanskje vers to funker bedre, mulig hadde denne tjent på en poparrangering med refrenget først?

Mr. Speed, en av de ukjente Kisslåtene for mange. Stanley drar en låt som låter som en Peterlåt. Jeg er ikke venner eller uvenner med denne. See You In Your Dreams er ditto, noe skurrer. Vers og refreng låter, vel, litt rotete, uferdig. Låten føles litt haltende, mulig rytmikken kunne vært løst med et jevnere driv?

Konklusjon: Fortsatt en skive jeg ikke setter så høyt. Men ikke så langt unna Destroyer totalt, om jeg legger godsiden til. Destroyer har flere sterke, denne har ditto bra. Når man tenker på at denne kom etter Destroyer, og før Love Gun, er den for meg en litt innklemt nødvendighet. Om de beste låtene fra Rock And Roll Over hadde blitt trukket ut og erstattet de svake på albumene på hver side, da hadde vi virkelig snakket seieresrekke.

***

Kiss Love Gun

Love Gun (1977)

Love Gun? En av de første skivene jeg hørte, sammen med Dynasty og Unmasked, som var de nye når jeg hoppet på Kisstoget. Denne fikk jeg på opptakskassett husker jeg, og jeg så ikke coveret før en tid senere. Det var en herlig tid, med litt mystikk, ikke stort med tilgjengelig materiale, ja, jeg savner den tiden. I ung voksen alder har jeg lært meg å ikke like noe bare fordi, og det var ikke så altfor mange dun på overleppa til undertegnede før jeg skjønte hvor ræva et par av tekstene var, for eksempel. Eller denne tongue in cheek-lyrikken. Vi hadde jo løst gåten med flere bands låttitler, Sink The Pink med Ac/Dc, Slide It In med Whitesnake etc. Love Gun glir (!) greit inn i denne kategorien.

Rett på: Her gjør de lite feil, åpningen med I Stole Your Love er perfekt. Faktisk tar den over stafettpinnen til skiva før, Rock'n Roll Over, med sistesporet Makin Love. Soloen her er legendarisk. Legendarisk. Ace skinner på flere av låtene på Love Gun, men også en kløktig arrangering og en flott kommersiell snert på tre, fire av låtenes refrenger, gjør dette til en vinner.

Favoritter: I Stole Your Love selvsagt. Og Tomorrow And Tonight. Egentlig er dette for rocka for meg, men jeg har en forkjærlighet for det svakt kommersielle sløret som er der, med refrenget. Den litt soulaktige koringen. Tittelkuttet, de som ikke liker det liker ikke Kiss. Nå, der har du et t-skjorte-sitat. Det er flere grunner til at denne låten er en vinner: det fantastiske refrenget, hvordan skarptrommen bygger opp til dette, og den kanonfete bassingen til Gene. Her er bassen plassert så fett i lydbildet! Paul skinner, det freser av ham nesten konstant. Samspillet mellom Peter og Gene er fett på versene, fin flyt, ikke så mye brekk, bare en fin og jevn flyt med små detaljer. Og grooven på refrenget, når det kommer, det er pinadø helt utrolig. Koringen er også et pluss her, sel vom jeg ikke alltid der så glad i disse lyse løsningene. Inngangen til soloen, ha-ha, soloen er altfor kort selvsagt, men heldigvis strekke Ace seg litt inn i refrenget etterpå. Og ja, fading av låter er like ille som sport på tv. 

En annen låt som faller i smak, og som er en kontrast til tittelkuttet, er Almost Human. Denne Genelåten har bra vers, men refrengene suger balle. Da sikter jeg til de vake koringene. Men tyngden, den litt annerledes approachen vi får, en spennende låt, som skiller seg ut. Måten starten bare sløyer seg framover er ok. Coverlåten Then She Kissed Me funker bra, en bra versjon blant mange. En måte å trekke inn inspirasjonskildene kanskje? Dette kunne vært en Kisslåt da, så altfor langt ute på jordet var de ikke når de plukket denne.

Ikke helt der: Christine Sixsteen, come on. Litt baktung, denne enfingerhamringen på pianoet, et vers som minner om Dr. Love kanskje? Jeg liker ikke refrenget her, eller versene, eller Genes patetiske fortellerstemme. Teksten her altså, litt off. Got Love For Sale er overskuddsvare for meg, rett og slett en låt jeg ikke hadde vært veldig lei meg om hadde forduftet. Refrenget er ikke svært bra, litt av denne litt typiske Kissløsningen vi hører på flere låter. Shock Me, vel, jeg er ikke større fan av stemmen til Ace. Det virker som om hans vokal får låtene til å henge litt bakpå, uten en bedre forklaring. Det er lyspunkter her, men på det jevne er den ikke en sang jeg noen gang har favorisert. Soloen, inngangen der, den er fet. Ikke en voldsom egenartet solo kanskje, men levert med denne Ace-snerten. Plaster Caster er bare en låt jeg spiller gjennom, uten at den gjør stor skade eller legger igjen godfølelsen.

Hooligan senkes av teksten alene. Ikke er låten voldsomt bra, men denne slår meg som noe The Kids kunne ha laget, på norsk.

Coveret: Et av de mer klassiske coverne de har levert. Ken Kelly-kreasjonen husker jeg var omtalt av de som var mot Kiss på denne tiden. I perspektiv er det vel litt cheesy, men som et ikonisk bilde funker det bra. Her var de vel også på toppen av det kommersielle peaket, med salg av all verdens produkter. I Usa var vel dette, om jeg husker rett, så store de ble. Det punkterte jo litt året etter, og om de er større nå etter reuniontiden vet jeg ikke. Jeg tror ikke det.

***

Er vi klare for soloskivene? Skivene som kunne vært et Ludospill om Paul bare hadde valgt gul? Jeg vil tro Gene lett hadde publisert dette side om side med Monopolspillet. Terningen trilles, gamle tanker og meninger spas fram fra glemselen, låter og skiver høres på med dagens ører, og jeg er egentlig ikke så sjokkert over utfallet. Eller, kanskje, de to favorittene har faktisk byttet plass.

Denne gangen legger jeg ut bare ett album, jeg har rett og slett ikke hatt tid til så mye, og prøver å fordele litt. Dobbelstjernen Ace med sin alkoholiserte og trøblete tilværelse, sine karakteristiske soloer, i mine ører litt slakke vokal. 

Ace Frehley

Ace Frehley (1978)

Denne har stort sett vært det av soloalbumene som har fått best medfart. Og det er ikke overraskende, for selv om jeg personlig ikke er så stor fan av Ace’ vokal, som du kanskje skjønte, er det et par låter her han gir jernet og avslører at han er mer enn en bakpå sånn passe-vokalist. Rip It Out for eksempel, syng med den stemmen du har, men trøkk til, da funker det. Låten også, fett riff, fete trommebreaks, og kul solo.

Sånn, da var vi i gang med soloskivene, som jeg egentlig ikke hadde påtenkt denne artikkelen. Men de bærer Kisslogoen, og var for meg som offisielle Kisskiver å regne, så vi kjører på. 

Gullet:  Når det gjelder Ace er det vel lettere å ta tak i de låtene som ikke funker, for det meste er knallsterke låter, også etter så mange år. Speedin' Back To My Baby er som Rip It Out bra, men Speedin' vinner kampen så langt, den har et flott refreng, og også de koringene og de rocka rytmene svinger øksa godt. Snowblind er rå! Dyster, tung, og som She med moderbandet har den noe annerledes over seg. Her har Ace en fin liten melodisk snert på mye, og det hjelper. Refrenget er også like bra som jeg alltid har ment.

New York Groove, pfft, hvem har noe skeivt å si om den? Den er som Staying Alive, alle får en eller annen bevegelse i kroppen. Jeg har ingenting negativt å si om denne. Og Ace løftet mye i denne fra originalen  ikke refrenget nødvendigvis, men flere deler har Ace forfinet og rocka opp.

Sølvet: Fractured Mirror, den likte jeg. Jeg husker når jeg fikk denne kassetten av en i klassen, den var uten cover husker jeg, og jeg så det rett etter. Jeg visste jo ikke stort om instrumentaler den gang, men stilte ikke spørsmålstegn ved at den var uten vokal. Idag framstår den som kjedelig, en jevn og monoton greie som ikke går noen vei, fra starten til slutten er den relativt meh. Fint og fjongt i en kort stund, så burde det jo ha vært en arrangering som varierte litt.

Bronsen: Ozone er for meg første lille skjær i sjøen, den er så treig, haha. Altså i tempo. De ligger egentlig bra der, og det er vanskelig å svinge der nede, men utover oppstarten fanger de for så vidt interessen min. Den minimale vokalen, vel, den krydrer, men summert er ikke dette der jeg liker meg best på skiva. Whats On Your Mind, den er litt ventepølse den også, den har litt lite særpreg, den minner om andre låter på skiva, men har et refreng som lett kunne vært en Kisslåt. På Unmasked kanskje? Jeg synes ikke låta er sterk nok, selv om den har bra partier. 

I’m In Need Of Love er den tredje som faller litt i grøfta her, sammen med Ozone og What’s On Your Mind. Litt fordi den er baktung, men fordi den ikke har så spennende vers, den får liksom ikke utløsningen den trenger. Wiped Out også, men der er ikke tempoet problemet, denne hiver seg på framtakt og dyttes greit. Halveringen av takt og tyngden mellom vers og refreng er tøft, og refrenget redder denne låta. Det lille der ass, det burde vært dobbelt så langt, spist litt av versene :). 

Konklusjon: Jeg vet ennå ikke om jeg liker denne best, jeg var stor fan av Pauls skive også, kanskje fordi den minnet mest om Kiss slik jeg lærte å like de på Unmasked og Dynasty? Men det er ikke tvil om at Ace’ skive har fortjent den omtalen og listeplasseringen den har fått, og det var jo spesielt gøy med tanke på at man kanskje ikke hadde forventet at denne skulle bli tatt best i mot og selge flest kopier .).

CoveretAlle soloskivene er legender, det finnes ikke en eneste ting å utsette på de, uansett hvor mye jeg prøver å se de med dagens briller kontra barndommens Kissfanatisme. Rett og slett noe av det beste som er fra denne gjengen.

***

Gene Simmons

Gene Simmons (1978)

Fra rakettforsker og spacemann til demonisk flaggermus, og jeg må jo si at det er et bedre selskap der oppe enn langt der nede. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har hørt mye på denne i årenes løp, ei heller når jeg var ung. Jeg likte denne dårlig, og sett i lys av alle årene jeg har vært Kissfan, har nok denne bare stått der og stort vært en del av samlingen.

Under den sykt fete sminken hr. $immons kjører her, skjuler det seg en relativ snill musikalsk grunnmur. Selvsagt var man litt skuffet med tanke på forskjellen mellom innhold og forventning, i dag vet vi mer, og det er Genes inspirasjoner og/eller eldre låter fra fortidsskuffen som fått spillerom her.

Greier som absolutt har livets rett: Radioactive, åpningslåten, er ok, den synes jeg også funker bra i dag. En kledelig intro, litt skrekkfilmfeel, og stryk, som vel ingen hadde ventet, selv om man jo fikk det allerede på Destroyer. Til 78 å være er kanskje dette greit hardt, rytmen er drivende, og til og med pianoet syns jeg er en kurant faktor her. Både versene og refrenget står seg. 

See You Tonight er isolert en bra sang, den minner meg faktisk mer om noe Peter Criss kunne sluppet. Vokalen her minner mye om Criss også. En typisk melodisk og harmonisk 60-/70-talls popsviske. 

See You In Your Dreams, det er en ok låt. Disse koringene er her, som i mange andre låter på skiva, men her har de i hvert fall fått litt tempo. Selve låten er egentlig ikke stort å skrive hjem om, det er typisk Gene, og i 78 var vel dette å regne som litt fresht. I hvert fall på denne skiva.

Av alle sporene her, synes jeg faktisk avslutningen er noe av det bedre. When You Wish Upon A Star. Her vrir Gene stemmen opp der han ikke er så ofte, og jeg liker det. En fin versjon. Hvorfor han valgte denne vet jeg ikke, når han hadde mulighet til å gi ut et soloalbum og kunne bygge opp imaget, bandet, etter å ha gått litt ned i suksess og med en del interne konflikter. Men som sagt, en av de bedre låtene her.

Noe man helt klart hadde klart seg uten om vi holder oss til det musikalske, ikke eventuelle historiske aspekter mange fans liker: Burning Up With Fever. Allerede på andre låt faller jeg altså litt av. Åpningsriffet er kult, litt svingete, groovy, men det er noe som lugger. Egentlig er refrenget helt ok, men låten er litt rar. En musikalsk sprek sak, det skal han ha, for det er mye som skjer under vokalen i versene.

Låten som garantert handler om en tunnel på Vestlandet, Tunnel Of Love, er ikke så mye å skrive hjem om. Det er ikke mye her som jeg synes holder nå. Det begynner litt ræv, bygger seg litt opp, og havner ned igjen i kvalitet når de halverer takten på refrenget. Koringene der er bare trist. 

True Confession er også bare trist. Å åpne en låt baktungt, og prøve å løfte den i bridgen, og falle i pianofelle på et damekorrefreng. Mann. Og rett ned i et daft andrevers. Denne har heller aldri gitt meg noe, den gang eller nå. Selv med nye briller i 2021.

Living In Sin. Fyttirakkeren. Jeg må ha et avsnitt med det vi helt klart garantert uten tvil kunne klart oss uten. Disse koringene går igjen, og selv om de egentlig fungerer noen ganger, er de rammet inn av en låt som har for mye ræl. Hva med å gi trommisen litt frie tøyler? Og finne ut at man kan fyre av en kinaputt i hvert fall? 

Always Near You/Nowhere To Hide, der vet jeg ikke hva jeg skal si. Han skal ha for forsøket? Var det noe spesielt han ville oppnå her? En ambisjon om å lage noe med følelser? Nei, fyttikatta, kjedeligere låt skal du lete en tid etter. Et pluss for de vokalvariasjonene mot slutten skal deles ut, om han gjør alt selv da.

Samme stramme lukt finner vi igjen på neste låt, Man Of 1,000 Faces. Basert på tittelen venter man en kul låt, men den punkterer med en gang, og det er som å se bassenget bare dø på sommerdagen når katten har vært og drukket, og holdt seg fast med klørne. Største blemma her er jo at det ALDRI skjer noe, det bygger seg ikke opp til noe fett! Som låten før, hva i alle dager, arrangerer man slik fortjener man å få kjeft.

Og var han omringet av bare ja-folk? Ingen filterfolk, kritiske røster?

Mr. Make Believe er litt som See You Tonight, den føles mer som en Peter-låt, og er jevnt kjedelig. Men her synes jeg vokallinjene og fundamentet under er bedre enn de to jeg frika på nettopp. Det lukter for mye Beatles dog, og jeg vet han er fan av de. Jeg er ikke.

KonklusjonSå demonen, flaggermusen, kom egentlig like dårlig ut av det som før. Ikke overraskende. Noen Kissfans vil nok være uenige, noen liker alt uansett, mens andre alltid har mislikt denne siden av Gene, og hvordan denne og Peters skred for langt unna det Kiss stod for. Jeg har bare et lunkent, kjølig, forhold til denne, men vet jo at i Kiss er Gene i stand til å både lage fete låter og synge svært bra. Da får det heller stå til at gjengen hadde et behov for å trekke seg litt ut av helheten og slippe disse solostuntene. Gene er absolutt underdanig Ace, selv om Ace har et par, tre svake, har Gene helt motsatt, et par tre som fungerer.

***

Paul Stanley

Paul Stanley (1978)

Paul, Paul. Hvordan i alle dager kan folk mislike denne skiva? Vel er dette albumet tett opp til Kiss, spesielt det som kom i årene etter, til og med The Elder, men det betyr vel bare at det var Paul som hadde teften på hvor Kiss var på vei, og befant seg. De fleste låtene her kunne jeg lett sett for meg vært på et eller annet Kissalbum mellom 77 og 81. 

Altså, det er låter her som er så sterke at jeg får fnatt, sterke refrenger, sterk vokal og bra arrangering. Kommersielt og velduftende, og singalong så det holder. Åpningen med Tonight (You Belong To Me) må jo ha vært en perle å høre om man var så heldig å kjøpe denne på slippdatoen? Denne er jo mykere, softere, enn slik Kiss var, litt annerledes, men ganske greit plassert slik Kiss som band utviklet seg på de to neste skivene.

Der Gene hadde type to fete og en ok, hvor Ace hadde tre bob-bob og resten bra eller knall, stiller Paul med en mye rikere bukett.

Det som er sprekere enn hvor fort jeg forlater vaskerommet om de sure løpesokkene ligger der: Tonight (You Belong To Me), opplagt favoritt. Wouldn’t You Like To Know Me er som Tonight; gull fra start til slutt. For en rocker! Kommersiell, sommerlig, fengende, drivende, Paul!

Det som legger seg like bak i flukten fra vaskerommet:  Move On har litt av den snerten med koringer som Gene var så glad i, men her gjort mye bedre. Paul har også skjønt noe med tempo, det skal være en følelse av at man dyttes fram av låten, ikke at man må se seg tilbake og hele tiden dra den inn. Fet solo.

Ain’t Quite Right, en litt odd sang. Delvis ballade, delvis sløy rocker, og litt soul. Og på denne er det faktisk ikke et behov for variasjon, det går stort sett ganske på det jevne, men det er en type avslappet og selvsikker groove, litt Dire Straits-jobbing på gitarene. Og soloen folkens, den er bare awesome!!

Take Me Away (Together As One) kommer fram som en powerballade, med enkle grep i arrangeringen som fungerer. Vakre rolige partier, solid og kløktig dynamikk. 

Love In Chains er en av de jeg ikke har et så sterkt forhold til, uten at jeg vet hvorfor. Det er en kanonlåt. Versene er bedre enn refrenget, men refrenget har en sjarm det også. Her er Pauls stemme i sitt ess, der han brekker opp til de lyse partiene. Og tempoet folkens, på refrenget er det vanskelig å ikke nikke litt med hodet.

Det som er på nederste hylle, men allikevel bra: It’s Allright . En litt for typisk rocker. Og en låt som kunne forsvart en plass på en av Kisskivene i tidsrommet 76-80.

Hold Me, Touch Me (Think Of Me When We're Apart) En vakker sak, og egentlig er det lite å utsette på denne. Litt kjedelig kanskje. Det som skjer er superfint og knall, men det kunne med fordel ha vært en liten snert på noe. Her viser dog Paul at han ligger svært bra i dette landskapet med stemmen. Sart.

Den vi kunne klart oss uten, uten at den nødvendigvis blir lagt sammen med sokkene: Goodbye . En anonym låt, litt klisje, litt meh. Faktisk den eneste svake låten. Refrenget lider jeg meg gjennom, versene er levelige, men all over er den bare litt forglemmelig.  

Konklusjon: Det er vel åpenbart? Paul sitter som et skudd i dag, og stjerna (!) har en utgivelse som jeg synes holder kjempebra i 2021. Ace er mye nostalgi og en som ofte/alltid har tronet på topp, hvor det er forståelig at den favoriseres, Gene, hm, og Paul: alle låtene foruten en frambringer smil, groove og ukontrollert kroppslig bevegelse her i hvert fall. Selv om noe kan skyldes alderen min :).

***

Peter Criss

Peter Criss (1978)

Siden vi tidvis har oppholdt oss på vaskerommet mitt under prosessen med disse soloskivene, passer det godt at jeg har en kattedass og matskåler til pelstrynet her hjemme. Kattepusen, Cat Man, Peter Criss, mann, er denne skiva så full av pelskladder og innvollsorm som mange har ytret i årenes løp? Var det bare fordi den var svakest av de fire? Var det fordi den var den som var lengst unna Kiss’ musikk? Vel, på et plan orker jeg ikke å knytte et tettere bånd til denne i voksen alder, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk og snurrer skiva noen ganger.

Vi kjører på, og det som svinger og har livets rett i følge mitt musikalske system anno 2021: "Egentlig er dette en skive med isolert mye bra, det er bare så feil at det står Kiss på omslaget. Denne swinggrooven og gospel/rhythm and blues-dreisen som er på flere av låtene, er jo herlige. You Matter To Me, det høres ut som en kjenningsmelodi til en funky tv-serie fra 70-tallet.

Det vi klorer oss fint uten: Tossin’ And Turnin’, hm. Den høres ut som en klassert Kisslåt, men samtidig ikke. Som nevnt under kategorien over, det svinger. Men dette er bare feil. Høres ut som Billy Joel som jammer med Rod Stewart og et funky orkester.

Rock You Baby har også Billy-stempelet, og jeg liker IKKE Joel. Eller rock’n roll i denne formen, og med piano. Jeg vet det svinger, men det er så lite inspirerende å høre en låt som høres ut som etter boka. 

Og jammen er ikke Hooked On Rock’n Roll samme ulla. Ha-ha. Det er jo tydelig at Peter henter fram en del av sin musikalske fortid, det han liker å høre på, likte, og som soloskiva gjenspeiler. Og det er jo ikke feil, det er jo Peters skive, men storparten av innholdet på skiva her føler jeg burde vært gitt ut under hans navn, uten Kisslogo. De måtte gjøre dette i stormen av kaos de hadde, og gå hver til sitt og gjøre det de ville, men …

I’m Gonna Love You, åpne med en låt som for min del senker stemningen ganske mye. Ikke at tempoet er feil, men den er ikke spesielt spennende, og den er blant det mer traurige på skiva. Og med det sagt, That's The Kind Of Sugar Papa Likes må også inn her.

Det som er purr evil: Ikke direkte ondskap, men Don’t You Let Me Down, som er en fin ballade, er type låt som ikke har noe å gjøre i Kissuniverset. Og Easy Thing. En ballade som er fin på sin måte, men som ikke hører hjemme hos noen andre enn fanskaren til Rod Stewart og Smokie. Og ræva, Kiss The Girl Goodbye. Sukkersøt ballade som får meg til å skjønne og huske hvorfor jeg ikke orket å spille denne mer enn noen få ganger back then.

Og jammen slutter ikke skiva med I Can’t Stop The Rain. Enda en ballade, fjerde på albumet. Og samme Rod Stewart-greia. Ikke bare stemmen som er lik her, låten kunne lett ha vært framført av Rod. Isolert ok, men også trist typisk.

KonklusjonJeg er usikker på om Peter eller Gene leverte svakest, men jeg holder faktisk en knapp på Gene, og da er ståa ganske lik som den har vært før. Jeg bruker ikke mye tid på de to soloalbumene, og holder meg til Paul og Ace. Og jeg understreker at mye av det som er på Peters og Genes bidrag er ok, men det er bare så feil med den logoen og ikke minst de fete coverene. Jeg var i hvert fall superskuffa i sin tid, man forventer jo noe når man har likt Kiss og ser de feteste forsidene ever, og så….piff. Og viktig, det er jo mulig å høre å disse skivene i dag som et historisk blaff, noe som forteller hvem de var og hva de ville presentere, jeg har stort sett bare holdt meg til hvordan låtene beveger meg.

Lakmustesten min etter disse fire var å spille Ace direkte etter Peters for eksempel, og da hører man det tydelig, hvor bra Ace og Pauls er.

Vinneren? Paul. Så Ace. SÅ vet jeg ikke. Kanskje Gene, og så Peter.

Og nå må jeg vaske treningstøyet, og sette på Creatures Of The Night.

***

Kiss Dynasty

Dynasty (1979)

Så, da er vi der jeg var når jeg begynte å like bandet. Dette var den nye skiva ca. rundt tiden jeg ble kissifisert. Denne og oppfølgeren, 'Unmasked', var ferskvare i min oppstart, og det er fryktelig mye følelser og nostalgi knyttet til disse to. 

Dette er også en era av bandet som flyttet fans. Garantert. De som fulgte bandet i rock’n rolltiden spiste ikke dette, og de nye som møtte dette ble blodfan av den kommersielle og snertne hardrocken de tilbød. 

Rent subjektivt kan jeg høre denne hver dag uten å gå lei, og jeg hører den mye. Det er i min bok ikke en svak låt, og det synes jeg også kan forsvares om vi ser det objektivt. Variasjonen er stor.  Fra dansegulvsviske til tunge tak i Charisma , med svingen Peter fronter på Dirty Livin’ , og så videre. Variasjonen kommer både i form av mange låter plassert i forskjellige stiler, men også fordi alle i bandet synger.

Produksjonen er knallbra! Jeg elsker det store, åpne og kledelige lydbildet. Nivåer er prima, det er basically ingenting å utsette på hvordan det låter.

Låter som ikke er helt der oppe: Hard Times kanskje? Den er fortsatt bra, men om jeg skal prøve å klassifisere litt. X-Ray Eyes, der er refrenget kanon, men versene er ikke helt der jeg vil ha de. Save Your Love er også litt der, jeg er ikke sååå glad i versene, men refrenget er jo gull! Magic Touch er i grenselandet i å havne her, den er bedre enn de andre i denne skuffen, men ikke så bra som de beste. Paul drar virkelig på her, og leverer supervokal. Mulig denne skulle vært ført opp under de sløye :).

Det som bare er helt toppers: Charisma, for en låt! Feite, tunge grooves og knall vokal fra sjefen sjøl. 2000 Man faktisk, med Ace på vokal, det hadde du ikke trodd, he-he. Men her synger han bra, og jeg er ikke i tvil om at denne knuser Stones original. Samme mener jeg om Paint It Black med Wasp, så hardrockversjonener av Jagger og Co kan jeg like. Og Dirty Livin’! Kanonsang!

Like bra, men sløye :): I Was Made og Sure Know Something. Siste der er jo så søt at jeg nesten får litt popvibber. I Shandi-land dette. Men samtidig er utrolig bra arrangert og snekret låt. Jeg liker godt når de røffer det til på refrenget, selv om det ikke er voldsomt mye muskler der.

Denne skiva føler jeg egentlig ikke er svak med eller uten de nostalgiske brillene. Visst kan man mene at stilskiftet var sugent, at det rocker for lite, men det er utvilsomt et veldig sterkt album. Og i motsetning til alle skivene hittil, er dette den jeg føler har størst andel av kremlåter. Det er lite svake- og fyllåter. Om noen. Det som skiller de beste og de jeg la litt ned, er bare marginale. Come on! Om jeg synes versene på et par låter er litt så der, er jo det bare plukkfisk. 

Coveret: Hva i alle dager skal man si om dette? Det er ett av de mest ikoniske, beste og gjennomførte synes jeg. Selv om det jo er, host, litt aktivitet på gjestemusikere. Gene spiller vel bass på kun to eller tre låter? Peter på en? Den klassiske besetningen begynte virkelig å slå sprekker, og dette er vel den siste der alle fire var med på fram til Psycho Circus, om jeg husker rett. 

Favoritter, om det er mulig: Charisma og Dirty Livin’. I Was Made er jo noe for seg selv, men den er litt som Staying Alive, den har denne dansefoten som tvinger seg fram. Men den er fyttikatta bra den også. 

Summert : Jeg tror nok dette er det albumet fram til nå som jeg jevnest i kvalitet. Tidligere har det vært låter jeg ikke har likt, som er svake, som ikke helt gjør det for meg. Ytterpunkter og mellomsjikt har vært vanlig, men Dynasty er knakende bra gjennomført. Veldig synd at Poncia, som jo produserte skiva, måtte sette bort Criss. Dette er jo låter Criss lett hadde spilt like bra om han hadde skrudd på korken og andre remedier. Dynasty vil nok befinne seg på min topp 5-liste over Kisskiver alltid. Og ja, jeg har vurdert greit objektivt med dagens ører, med så mye distanse til fortiden som mulig.

***

Kiss Unmasked

Unmasked (1980)

Med denne teksten viser jeg til punkt a) helt i toppen.

Dette var den første nye skiva jeg opplevde, Dynasty var jo allerede ute når jeg oppdaget den. Unmasked er etter min mening tvillingen til nettopp Dynasty, med låter, stil og sound som matcher greit. Det er absolutt forskjeller, Unmasked hadde blant annet ikke en singel som I Was Made å henge seg på. Allikevel var den, selv om den gjorde det betraktelig dårligere i deler av verden, nummer 1 i lille Norge. Med Norgesbesøk, en god del artikler i dagspresse og ukeblader, var det svært mange som så bandet for første gang. Om jeg kjøpte denne husker jeg ikke, men jeg fikk i hvert fall tak i et opptak, og selve kassetten rett etterpå. Dette var vel også den jeg husker kom i hus på lp ganske tidlig, og coveret der var jammen meg merkelig, og det var nok ikke bare meg som opererte med en del tanker og ideer. Merkelig. 

I ettertid er denne like lett å spille gjennom som Dynasty for meg, og ikke bare fordi nostalgien er der, låtene er svært ofte så bra laget at de bare smører øregangene. Om det var metal eller til og med hardrock var ikke noe vi tenkte på. Men som voksen har jeg ved et par anledninger fnyst litt med barten når Shandi kommer. Om man klarer å høre forbi at det er Kiss, og glemme alt rundt, er det pinadø en låt som er så soft at jeg nesten får makk. Men den er også svært vellaget.

La oss se. Hva er det som bare er sånn passe? Shandi? Den er, selv om den altså noteres som en bra poplåt, et stykke under det som virkelig er bra på Unmasked. Jeg hadde lett klart meg uten, men når den først er der tåler jeg det også. Two Sides Of The Coin lider litt av litt svake vers, men hopper rett inn i smultringen når refrenget kommer. Makan. Ace ass. Og Torpedo Girl. Den er bare for funky, for feil for meg. Den kunne kanskje havnet i en kategori under denne, men jeg velger å samle den her. Her, i denne litt lavere skuffen, hører også You’re All That I Want hjemme. Her er refrenget ikke noe jeg liker, versene bare sånn ok. 

Det som er hakket kvassere enn sånn passe: Egentlig ingen låter passer her synes jeg. De resterende fungerer veldig bra. Eller, vi hiver Talk To Me her. Mulig den er litt i samme leia som de over her, men for å ha noe her :). Ace er en fellesnevner her føler jeg, der han egentlig synger greit, men hvor deler av låtene han er med på ikke helt holder meg i spenning. Også Easy As It Seems kan henge her, den er bra, men ikke der de under her er. Refrenget er nesten like søtt som Shandi jo.

Toppetasjen møbleres med: Is That You, What Makes The World Go Around (som så lett hadde passet inn på Pauls soloskive), Tomorrow er fenomenal, Naked City er nesten den beste her etter min smak, She’s So European funker veldig bra, Gene i bra form.

Coveret: Et merkelig cover. I en tid der det var et fragmentert band, hvor man begynte å se sprekker, og hvor de garantert begynte å kjenne på det å skjule seg hele tiden, var jo tittelen og tegneseriestripen god underholdning. Jeg kunne sitte i lang tid og studere, men har vel ennå ikke helt fundert ferdig på hva baktanken og meningen er/var. Kult er det okkesom. Ikonisk.

Mange cover er ikoniske i den forstand at man bare ser de og ikke studerer nøye, de bare er der. Posteren som fulgte med er jo bare herlig, unmasked, men masked. 

Summert: Denne perioden, 79-80, både etablerte et nytt sound for bandet (som kanskje begynte med Pauls soloskive?) og fungerte som en gigantisk inngangsportal for norske gutter. Men samtidig, fra de var monstersvære i 76 til 78-ish, var vel dette å regne som en vanskelig tid? De hadde hit i I Was Made, skivene solgte greit, men det var en periode der jeg føler de famlet litt etter retning. Kiss har jo endret stil noen ganger, og tilpasset seg terrenget. Disse to skivene, denne og Dynasty, ligger litt inneklemt mellom rocken, soloskivene og det som kommer i neste kapittel, konsept, merkeligheter og et mislykket kommersielt stunt.

Unmasked er jo første skive uten Peter også. Som ikke vi visste den gang ;).

***

Kiss Elder

The Elder (1981)

Den gang denne kom, hørte jeg første singel, A World Without Heroes, på en jukeboks på en lokal kafe/spillehall. Som brant ned senere. Det er usikkert om jeg hadde noe å gjøre med det, ha-ha, for låten brant seg ikke fast i unge Yngve, det var mer "Hæ?". Men jeg dro nå ned til Samvirkelaget, så gjennom kassettene som var plassert i slike rammer man bladde i, ved siden av kronespillet. Det eneste jeg ikke husker var hvor mye jeg betalte for den. Og for ordens skyld, jeg kan lytte og like A World i dag, det var mer sjokket den gang. 

Jeg er en av de som aldri har hatet The Elder, eller elsket, jeg har derimot alltid likt den. Noen låter er rett vest, mens andre er like bra som noe annet av det jeg setter høyest av Kiss. Jeg har alltid elsket tyngden de hadde på enkelte spor, og der Parasite og Charisma trigget meg før, var The Oath ny favoritt i 81.

Det vi lærte senere, som ikke var så lett å vite den gang, var hvem som spilte, og hvem som gjorde hva. Vi levde i en Kissillusjon. Og var unge. Informasjonen i norsk media var også relativt grell, og ofte ikke faktabasert. Dette er jo siste bidrag fra Ace fram til reunionen, og Eric Carrs inntreden skjedde her. Og vi omfavnet Eric. For en trommis! jeg husker ennå når vi kjøpte Okejbladet med Eric på fronten. Det må jo ha vært en merkelig opplevelse å komme inn i Kiss på dette stadiet, når bandet var så utprøvende. Og hvor Eric garantert hadde kjennskap til hvordan de var. Men han løser det glimrende.

Jeg forholder meg til den jeg kjøpte og har i dag, ikke den alternative versjonen. Jeg har aldri brydde meg om å høre denne i rekkefølge og følge konseptet. Jeg hører enkeltlåtene, ikke konseptet. Om skiva begynner med den ene eller andre låten har aldri vært noe jeg har vektlagt.

La oss se på låtene som dreper, som virkelig er gode: The Oath selvsagt, den er herskeren her for meg. Rett på sak, metal, lukter Parasite lang vei, og en flott vokal, flotte vokalmelodier, og trøkk hele veien. Og tunge trommer fra Carr, som minner litt om slik vi fikk på Creatures. Denne hadde lett passet inn der. Under The Rose, herlig! Det majestetiske refrenget alene er jo verdt hele skiva. Flotte saker! Soloen til Ace her har jeg alltid likt, for kort, men bra. Og tenk på den episke låten Spinal Tap kjører i filmen, den er faktisk ikke ulik ;). 

I, den avsluttet kassetten jeg kjøpte, og den liker jeg. Ikke så god som de andre her, men absolutt en jeg alltid har likt. Den fungerer ok i dag, den har mistet litt status hos meg, men er en sang som har litt av Kiss-følelsen. Men også ikke. Det er jo en rar sving på denne, litt musikal, litt gospel, litt, vel… er den egentlig mer naturlig å samle med de under her? Jeg tror kanskje det, men helt i grenselandet.

De som er bra, men ikke der oppe: Just A Boy. Her husker jeg at det ble merkelig, men det er en bra låt. Den lyse vokalen, soloen, versene, jo, dette er en knall sang. Men allikevel en odd greie med den sølvguttvokalen og musikalfølelsen. Only You synes jeg godt om, Gene har en kul vokal der, og den seige flyten faller i smak. Pauls vokal kunne jeg lett latt Gene tatt her. Helt der oppe er den dog ikke, den er litt rotete kanskje. Men som del av en konseptskive kommer den unna med dette. Oddyssey er så som så. For mye musikal, og en av de sporene som både gjør konseptet her, og som skiller seg ut som en for drøy piece.

Det som ikke gir meg stort: Dark Light, nope. Ace igjen? Er det et mønster? Vokalen er ikke helt der jeg liker den, låtene er så som så. Versene er hm, refrenget er litt bedre. A World Without Heroes er i grenselandet i å være i denne avdelingen. Den har vokst på meg, men der sliter jeg med minnene, he-he. Isolert og med et kraftig forsøk på å tenke uten nostalgi, er dette en bra låt på sin måte. Dog, en av de som faller litt gjennom, men mye bedre enn Dark Light. Mr. Blackwell, den er også en av de som virkelig ikke gir skiva et løft. Det opplagte er jo at den, sammen med A World av naturlige grunner, ble spilt på denne spillehallens jukeboks. Og jeg fikk aldri fot for den, og synes den er for hakkete, for baktung. Escape From The Island, der har man en jeg lett hadde hivd ut. Instrumentalen gir meg så lite at jeg bare…. Ikke synes jeg den passer inn musikalsk i konseptet heller. 

Coveret? Like rart som den musikalske varieteen, det går opp og ned. Hva ville de med denne døra? Jeg har selvsagt lest litt om dette, men den gang den kom, skjønte vi lite. Ikke bilder av medlemmene, bare tomme stoler og en dør. I dag har jo Kissfansen blitt voksne, studerer detaljene til minste detalj og vet det meste. Men jeg holder en knapp på at dette er ett av de svakere coverne. Det er helt klart mye grusomt i vente i denne avdelingen, Music From The Elder er midt på treet kan vil vel si?

Summert: Jeg er som sagt ikke en som har mislikt skiva som mange gjorde, og gjør. Ei er jeg en som plutselig snudde og elsker den i voksen alder. De samme låtene synes jeg gjør seg nå som den gang. I har som nevnt svekket seg litt, A World motsatt. Men de bitene som er svake ødelegger et potensielt bra Kissalbum. Som konsept er det jo vanskelig å mene stort, da kan flere av de merkverdighetene forsvares. Men rarest av alle er Mr Blackwell, den føler jeg er virkelig malplassert.

***

Kiss Killers

Killers (1982) (kun de nye låtene er vurdert).

Jeg vil ikke gå så altfor dypt inn på Killers, kun sette søkelys på de fire nye låtene. Resten var og er klassiske låter, som gjør Killers til en ganske merkelig affære. Den gang denne kom kjøpte vi både lp og kassett, og tenkte faktisk ikke så mye på at det var en blanding. Også en merkelig affære. Litt som når man hørte soloskivene, man skjønte ikke nødvendigvis konseptet den gang, med skiver, samleskiver, soloskiver. Så lenge det var Kiss. 

I’m A Legend Tonight, er, sammen med Nowhere To Run, de to favorittene mine. OM jeg må velge. Legend har en snert som gjør at den lett hadde kunne passet inn på Creatures. En perle!

Down On Your Knees er en mer breial rocker, hardrocker, fett driv, kult bridge før refrenget. Noe av det bedre på låten her. Jeg elsker Carr når han bare er så konsis på ridecymbalen her. Kubjella kunne jeg lett klart meg uten, ha-ha. 

Nowhere To Run er bare så bra! Stanleylåten er en perfekt balanse fra Elder og til Creatures. Synes jeg. De fikk jo beskjed om å skrive litt hardere etter fiaskoen Elder, og disse fire låtene var svaret. Nowhere er ikke så altfor hard, men duger i massevis. Det er jo materiale på Elder som er tøffere i uttrykk enn denne og de andre på Killers da, men disse fire nye er mer vanlige låter, litt av det kommersielle soundet som Unmasked, men fra der og hit var det jo et par hakk opp på røffhetskalaen. Paul Stanley er veldig sterk vokalist her, når han presser stemmen på versene, og fortsetter så høyt på refrenget. Og med trøkk, kraft. 

Partners In Crime er for meg den svakeste av de nye sporene på Killers. Men det betyr jammen ikke at den er dårlig. Jeg er ikke voldsomt fan av inngangen og måten Paul legger seg på den litt cocky stilen på verset. Men oppbyggingen til refrenget er fett, og refrenget er tungt og fett. Men samlet er det den av de fire jeg ikke finner veldig interessant. Jeg synes faktisk denne minner om det de gjorde i perioden 84-86. Jeg hadde ikke reagert om denne hadde dukket opp på Animalize eller Asylum. Mest førstnevnte.

Les mer om Killers på Wikipedia HER .

***

Kiss Creatures

Creatures Of The Night (1982)

Jeg skal ikke lure meg selv, eller noen, Creatures er og blir min favoritt med Kiss. Det er mange hele skiver som faller i smak, og mange låter på noen skiver, men Creatures er den ubestridte 10/10-skiva for meg. Produksjonen, kvaliteten, tyngden, mann, jeg får jo kviser bare av å spille gjennom denne, for den drar meg rett tilbake til den dagen vi skjønte at Kiss hadde kommet med nytt album. 

Meg og en kompis syklet fra der vi bodde ned til en nabolag noen kilometer unna. Det var kaldt, ikke vinter, høst vil jeg tro. Jeg kom hjem med den, skulle spille den inn på kassett, og jeg husker min far oversatte tittelen. Og selv om mine foreldre var svært kule, støttet oss i alt, var det en tid der hvor den voksne generasjonen var skeptiske til ryktene og alt dette som kom med Kiss. Det var vel stort sett det første bandet mange vanlige folk så med en slik innpakning. 

Det som slo meg den gang, og som slår meg i svime hver gang fortsatt, er hvor bra og oversett tittelkuttet er. Singlene var vel I Love It Loud og denne, og hvor I Love It Loud er I Wanna Rock, er Creatures Stay Hungry-låten. Knalle låter, begge mye sterkere enn de enkle allsanglåtene. Det eneste jeg mener er at Rock'n Roll All Nite som livekutt aldri burde vært trøkka på b-siden av Creatures, uff. Maxien husker jeg hadde War Machine, men jeg hadde, om jeg husker rett, kun 7-tommeren. For et bortkastet stunt når skiva var så sinnsykt sterk og med et så annerledes uttrykk. 

Sånn, nok kjefting. 

Det er en del folk innom denne skiva, foruten medlemmene, Vinnie Vincent er kanskje den som er mest kjent ;). Han har soloer på Saint And Sinner, Keep Me Comin', Danger, I Love It Loud, Killer og War Machine.

Jeg har låter her som jeg har litt perspektiv på i dag. I alle år har dette bare vært gull, gull, gull. Nå, når jeg prøver dette prosjektet i å ikke ta så mye hensyn til nostalgien og minnene, er det noen låter som er bedre enn andre, de andre er ikke dårlige.

De som er rett under overflaten: Saint And Sinners. Men IKKE choruset, det er medaljekandidat. Verset og starten er litt så der, men jeg synes den tar seg bra opp. Gene synger bra, men ikke best, her. Noen fraser dog, der får jeg godfølelsen og gåsehud. I Love It Loud er for enkel for meg, litt for allsang, stadion, neandertal. For all del ikke en dårlig låt, men jeg har aldri vært superfan av denne. Jeg husker selvsagt når de viste videoen på tv, og vi slukte jo alt, uansett. Og dette er vel den eneste låten i verden som fades, og fades opp og ut igjen?

De som er på toppen av kremen med glasur: Creatures Of The Night. Soloen til Steve der (ja, jeg har lest meg opp på hvem som gjemmer seg bak det bandet selv ikke leverte :)) er formidabelt. Jeg skjønner hvorfor de ville beholde illusjonen Kiss, men makan, så kjipt for fyren som glitrer på soloen. Låten har et tempo som bare dreper, ikke for fort, ikke for sent, men akkurat der den MÅ ligge. Vokalen på versene og refrenget er ditto fett, ingen svake elementer i denne i det hele tatt. Det jevne drivet på gitarriffet i versene, mamma! Koringen i refrenget, oioioi.  Keep Me Comin' er en helstøpt låt, med typisk Kissfinurlighet i teksten. Men det er en flott låt musikalsk sett. Jeg liker oppstarten, slik Paul drar linjene i verset (ikke doprrelatert). Og det riffet som går under. Klimakset til refrenget, makan, der bygger de så bra!

Rock’n Roll Hell, en låt som nesten legger seg opp mot God Of Thunder. Seriøst! Tungt, mørkt, Gene, eneste merkelige her er at Bryan Adams har vært med og skrevet. Haha. Når Gene skriker Scream  (første) og Destiny (siste) rett før refrenget, det kan være noe av det tøffeste han har gjort med Kiss. Det ultrabrutalt tunge mellomspillet mellom refrenget og nytt vers er også verdt å bemerke. Argh så knall! Jeg er ikke så glad i solopartiet her, det er ikke før godfeelen er tilbake med nedtrappingen til nytt vers jeg får foten i gang igjen. Men død altså, dette er Kiss’ Orgasmatron . Eneste som er bummer er at den fades, tenk hva de kunne ha oppnådd med noe mer bastant? 

Danger er nesten like bra som tittelkuttet, litt samme drive, og ikke en tung låt, men midtempo. Eller, Eric jobber ganske frampå her. Paul skinner på versene, og opptakten til refrenget. Refrenget er sykt bra det også, denne litt hese greia han leker seg med. Hjertet mitt pumper!!!! Den siste soloen, den lange, er knakende fet. Her er det Vinnie Vincent som gjør seg gjeldende.

Jeg la nesten I Still Love You i samlingen over, den er litt klisjé, og ballader er ikke min store forkjærlighet alltid. Denne er typisk, men samtidig er det en helstøpt låt, den er for meg malen på denne typen ballader. Og come on, Paul Stanley på denne! :).

De to siste er nok noe av det beste som er. Sammen med tittelkuttet er Killer bare så bra, jeg fikk akkurat nå utslett bare av å vente til I Love It Loud skulle gjøre seg ferdig. Gitaråpningen og den giftige vokalen til Gene er perfekt lagt, før bandet kommer inn. Jeg kunne faktisk tenkt meg en tyngre takt på denne, men sånn er det. Halvering på noe av versene kanskje? En kombinasjon? Refrenget med den dystre gitaren gjør låten. Soloen som jobber seg ned til det stoppet er krydder som lukter godt. Egentlig er det noe ved denne som burde dytte den litt ned, i avdelingen over her, men det er også så mye bra at jeg holder den sammen med gullet.

Og i tråd med I Love It Loud og Rock’n Roll Hell, kommer War Machine og fullfører trioen med blytunggodset på skiva. Jeg har ikke ord som kan forklare hvordan kroppen min vrir seg innvendig av glede når disse tre graver seg ned i øregangene og går rett til hjertet. Åpningsriffet dreper og sårer så hardt at jeg vil tro tittelen ikke kunne fått en bedre kompanjong. En krigsmaskin med strenger. Denne er også enkel, litt som I Love It Loud, med det er mer substans her.

Summert: Jeg prøvde å være objektiv, jeg klarte det, og ikke. Det er en grunn til at jeg har hatt denne som favoritt i alle år.

Coveret: Pur magi. Foruten at Ace seff ikke er med på skiva, er dette så bra at det rangeres blant de beste fra bandet. Bare synd de måtte styre med det usminkede opplegget i 85, med ræva til Gene på baksiden. Haha. Og på den er jo Bruce med, og han spiller heller ikke, som Ace på originalen. For en gjeng.