The Federation "Towards The Sun"

Publisert fredag 3. jun, 2022

av yngve

Selskap: Selvskudd Recordings

Release: 29.05.22

Et steg fram fra sist gang.

Det er et moderne snitt, og det er mer metal enn sist. For et par år siden havnet jeg på en 7,5/10-karakter, som er veldig bra med tanke på at jeg sjelden beveger meg over åtteren. Dette nye er ikke nødvendigvis et album som overgår den poengsummen, jeg ville heller trukket det forrige litt ned og lagt denne nye på 7,5.

"Det er tungt, rockete, melodisk, de blander brygget sitt som folk som har vokst opp med metal, men som spiller tung rock."

Dette er sakset fra sist gang jeg anmeldte bandet, og med litt moderering i forhold til at de har vippet vektskålen litt mer mot hardere strøk, vil jeg fortsatt sette strek under dette svaret.

9 låter fordelt på rett over 40 minutter er en god dose. Det er relativt korte låter, et par bærer 5- og 6-tallet, og slik musikken er knadd på plass føler jeg at de har truffet her. Man kan lett henge med disse sporene i en runde eller to om gangen, det gjorde jeg her og der, og etter hvert skjønte jeg at det er et band som vil treffe bra live. Flere av låtene hører man vil dra i gang stemningen.

Og det er i tillegg til det jeg så langt har beskrevet bandet som, også biter av progressive greier, litt småthrasha saker og en moderne slagferdig form for metal. Så ja, de har klatret litt opp på skalaen på jerninnhold. Og pluss for at bassen får ligge så greit framme i lydbildet, det er ofte fete bassganger, som både driver låtene og som bemerker seg.

Men hva i alle dager er det med fadingen da gutter? Haha, Fear Of Death er herved omdøpt til Fade of Death .

Om vi skal sjekke over låtene, hva som falt i smak og ikke, vil jeg si at snittet på hva de leverte av gode greier er høyt. Noe på Life Of The Fallen falt ikke helt i min smak, men samtidig er det innslag der som løfter. Pirk med andre ord.

Rumble var veldig bra, en powerballade med et snev av Pantera. Veldig bra vokal, harmonier, koringer. Denne kan lett bli en hit. På Sacred drar de på med skikkelig metal, og der er det melodiske riffet virkelig bærende. Også vokalen er sterk her, når de legger ren/litt hes med den grove. Feit groove med de seige pedalene.

Silence The Leader ble litt som Life Of The Fallen; det er ting her som fenger og ikke, men de partiene som hamres på plass trekker låten i mål. Et snev av numetal gjør at den ikke pirrer meg helt, men det er som nevnt et moderne snitt på skiva - men overvekten er ikke der. Sin er en blanding av Pantera og noe mer melodisk, litt progressivt metalgitarspill kanskje? Partiet fra treminutteren og litt ut representerer den biten på progressivt spill. Ikke favoritt, men den legger igjen en del godsmak. Og herlig med de lyse tromme-tammene 03:41 :).

Tittelkuttet er også et progressivt metalstykke. Her er vokalen ren, og med fine vrier på tonene. Litt av styrken til skiva er nettopp at de ikke kjører seg fast i en stil. Og det kule er at i de mer metalbaserte låtene, de litt aggro, er det også slike progressive undertoner. Det er en understrøm av noe her, og hvor de pynter litt annerledes.

Jeg er litt der at jeg ligger på samme karakter som sist, men om vi sier at den er sterkere, skal vi da vippe den opp til en åtter? Det er i grenselandet, men for å gi bandet en dytt, hvorfor ikke. Coveret alene kan jo fungere som en dytt, det er veldig bra!

Etter relativt mye tid med skiva er det fortsatt låter som endrer seg, hvor jeg oppdager nye ting. Og hvor låter jeg ikke helt falt for først åpner seg mer. Dette er en utgivelse man gjerne bør spille noen ganger, men jeg holder fortsatt en knapp på at live vil det slå hardere.

Black Fortress under her ble en av de som jeg følte vokste mest, den har vekslinger mellom tyngde og driv med melodiske føringer. Også tittelkuttet og Rumble var veldig bra sanger! Fade Of Death slo godt fra seg, bare åpningen og der vokalen kom inn var jo knakende fett! Ikke direkte innovasjon på noe, men de blander et brygg som ikke nødvendigvis er så vanlig. Det liker jeg.

8/10

Tracklist: