191116 Heavymetal No Bannerannonse Kg2019 80x500px

Terra Odium, nytt norsk progmetalband

av yngve

Terra Odium Logo 19Dere som liker progressiv metal kan se fram til debutskiven til Terra Odium, et band som består av et stjernelag. Bandet er en norsk/britisk/amerikansk hybrid og teller medlemmer fra Manitou, Spiral Architect og Death, blant andre. 

Jeg var så heldig at jeg fikk komme på besøk til vokalist Øyvind, som vi kjenner fra Manitou og Spiral Architect, og kvelden ble en i metallens tegn. Vi har en forhistorie også, da jeg spilte i et band som delte scenen med Manitou i hin dager, og det er vel rundt regnet tredve år siden jeg først møtte på Øyvind og den sprø gjengen fra Mandal/Lyngdal. 

Etter å ha ristet av meg bilturen og en ekkel rushkø fra Kristiansand og ut et stykke, og ha fastslått at vokalisten har bosatt seg på en topp med en Flåklypa-lignende bakke i Lyngdal, gikk det kjapt et par timer med mimring og sladder før vi kom oss inn på selve lyttingen, men slik er det når to nerder møtes :).

Øyvind er en likendes kar, han har mange historier, og han har vært en del av musikkmiljøet i alle år. Og selv om han ikke har vært aktiv hele veien, har han satt dype spor i mange av oss med det han har tatt del i. Spesielt Manitou, som på topp var et band få kan matche, spesielt når de var i sitt ess live. Terra Odium kom på plass i en overgangsfase mellom nettopp Manitou, og med Øyvind på vokal og gitar, og gitarist Bollie fra Manitou, er det unektelig elementer derfra i det Terra Odium maler på det musikalske lerretet. Men det er tyngre.

Øyvind har tilpasset og modnet vokalen siden balleklemvokalen, og sammen med Asgeir (trommer) og selveste Steve på bass (Death, Testament), har de limt sammen et flott album. Jeg lyttet nøye på alle låtene, og fikk innspill mellom hvert spor, og kommunikasjon og litt story på noen av låtene fra Øyvind. Stemmen er spennende, den endrer seg noen ganger, den kler opp låtene litt forskjellig. I enkelte tilfeller presset han vokalen godt opp og var tilnærmet den powervokalisten han var, men også partier og låter med spennende vokallinjer preget de syv sporene. 

Det var et par låter som stakk seg ut, en hvor variasjonen var forfriskende og spennende, en som skilte seg ut som en brødskive med leverpostei i julematperioden. Det betyr altså at den var et positivt innslag, som fungerte bra som en knekk i terrenget de ellers lå i.

Rytmikken er det bare å ta av seg hatten for, intrikate løp og enklere løsninger bytter på å bygge grunnmuren for de andre. Og begge to, Asgeir og Steve, har jo egenart i spillingen, Steve med sitt signaturspill spesielt. 

Det orkestrale blir tatt hånd om av briten Jon Phipps, "...han har komponert for NASA, Moonspell, Angra for å nevne noen få" forteller Øyvind.

Det har tatt tid å få på plass denne skiva, litt fordi medlemmene ikke bor samlet. Alt er spilt inn hos gitarist Bollie, og bare det er jo imponerende. Den karen er ikke snau, flink gitarist og habil bak spakene. Lyden var svært bra, og det skal sies at jeg fikk servert det hele på et relativt, host, bra anlegg :). Det å få låtene hjem og kunne begynne på lyttingen på forskjellige kilder ser man fram til. 

Det er en detaljrikdom her som jeg tror vil endre opplevelsen utover i rundene, og når allerede første gjennomlytting avslører en nysgjerrighet og en fornøydhet, rydder man lett plass til dette når det ankommer. 

Det er fortsatt en tid til skiva kommer, og da er kortene naturligvis litt tett til brystet, men vær sikker på at jeg tar for meg dette bandet og skiva når alt av info begynner å dryppe. Inntil da vet du nå om bandet, og at du som liker progressiv metal av det harde og melodiøse, og tekniske, slaget, bør notere Terra Odium bak øret. 

Terra Odium@Facebook