Suicide Bombers "All For The Candy"

av yngve

Suicide Bombers 24Selskap: Suicide Records

Release: 02.02.24

En perle for folk som liker fart og spenning, rock'n roll og hardrock.

Suicide Bombers@Facebook

Når man skjønner at å søke på bandet fort er litt edgy, og skjønner at det er sukkerbomber som er så fulle av søtsaker, nok til å vippe deg av pinnen, som gjelder, går det bedre. For bandet har et belastende navn, hvorfor de velger å holde på det får vi vite i et kommende intervju med gjengen. Her og nå skal det dreie seg om en kanonskive, et album der det meste klaffer.

Kvalitetssikringen er skrudd til maks. Om du liker hardrock, glamrock og rock'n roll med en ekstra drivkraft som eleverer bandet opp til der også de som ikke er så glade i nevnte stiler kan finne fot, da bør du spinne denne skiva noen runder. Her er det variasjon, feite riff, god vokal, utrolig fete soloer, fett driv på rytmikken, alt stemmer. Dette er et band som skjærer litt med det man forbinder med det norske, som ofte er mørkt og svart, hardt og teknisk, de framstår som en kontrast. Det fete er at Suicide Bombers aldri blir for søte eller for snille. Det er en gnist som hele tiden løfter de opp der jeg også kan henge med, for jeg er i utgangspunktet ikke så stor fan av rock'n roll.

Jeg tenker litt i banen til Shout At The Devil på noe, bare med rykende bra soloer, og jeg tenker en del på Kiss når de leverer sine klassiske riff og låter (jeg fikk ihvertfall litt feel på Kiss i åpningsriffet på Out Of Love, om man tenker Unmasked-skiva). Men Mötley er nok det bandet jeg får flest referanser til, det og en blanding av Zodiac Mindwarp og Backstreet Girls. Aberet for noen kan jo være at dette er en hyllest til hin dager, gjort bra, det er altså ikke innovasjon som er i fokus. Det smaker litt som Kardangs oppskrift, et band som leverer kjempe, men som bruker opptråkkede stier for å finne brygget sitt.

Produksjonen er helt i tråd med det jeg har ment om stilen og leveransen så langt, topp notch. Det driver og smeller, lydbildet er mikset kjempebra, og man savner ikke stort når skiva dundrer ut av høyttalerne. 

Jeg er som sagt ikke en så stor fan av stilen, men siden de har vett til å ikke være rendyrket, og tør å blande inn flere krydder i blandingen, ender All For The Candy opp som en stor overraskelse. Den høye karakteren skyldes litt det, men mest fordi de uavhengig av hva folk mener og liker, har levert en sukkerbombe som jeg håper drar de opp og ut der de fortjener å være. Og at et eller annet større selskap får tips om de, og får spyttet litt midler i bandet. 

Framføringen er gjort av et band med store baller og pondus, og det smitter, for når man vet at man har et godt produkt, og fikser å være selvsikker, da faller alt på plass. Coveret falt jeg ikke for, kanskje var det fargespillet? At det ble litt for in your face polkagris?

Videodrome 2049 (relatert til filmen?), Dynamite Playboys, og den flotte semiballaden Where Time Always Goes ble favorittene. Når skiva kommer får du sjekke ut de låtene. Jeg synes kanskje ikke valget av første låt til video var helt klaff for meg, jeg hadde trodd Dynamite Playboys ville vært en mer balansert låt å presentere først, men jeg skjønner også at de ønsker å introdusere albumet med tittelkuttet, det representerer en stor del av innholdet på utgivelsen.

8,5/10

Tracklist:

  1. iNTRO Candy Girls Worldwide
  2. DYNAMiTE PLAYBOYS
  3. TAKE iT OFF
  4. TONiGHT BELONGS TO US
  5. OUT OF LOVE
  6. YOU BETTER BELiVE iT
  7. ALL FOR THE CANDY
  8. CALiGULiZER
  9. ViDEODROME 2049
  10. LAST CALL
  11. WHERE TiME ALWAYS GOES
  12. OUTRO...Fin De Cette Motherfucking Transmission