Rockman Hm 2024 500x80

Southern Discomfort 2015, dag 2

av yngve

21448297761 4b6484015e ZFredagen gikk over i lørdag, og det var duket for band som jeg vet mange hadde gledet seg til. Personlig var nok Madder Mortem kremen på listen min, det bandet har jeg fulgt siden 2002 og sett live flere ganger i årenes løp. Og jeg har vel til gode å se en svak konsert med Odølingene, selv om noen absolutt står på skuldrene til andre. Headliner Primordial var et band mange så fram til, og lokalt var det jo knyttet spenning til The 3rd Attempt, bandet som huser et par lokale musikere, og som oppstod etter splitten diss to hadde med Carpathian Forest for en tid tilbake (Yngve).

The 3rd Attempt: Dagens først band er, som i går, lokalt, og er sammensatt av sjangerens større navn (Carpathian Forest, Emperor...). I motsetning til gårsdagens avsluttende band, viser The 3rd Attempt at god gammeldags svartmetall fremdeles kan funke dersom den bare fenger nok. For her er det heller ikke noe nytt man får servert, og det er garantert ikke en del av bandets plan å finne opp kruttet på nytt. Hva de gjør for å klare å tiltrekke seg (min) oppmerksomhet er uvisst, men det funker, og kanskje det er godt nok. Det må påpekes at den selvsikre utstrålingen fra vokalistens kant hjelper på å sikre bandets troverdighet. 

Ellers bidrar både de dels skitne riffene, den musikalske driven og liksminken til å plassere, eller kanskje til og med gi bandet et ansikt, i det overbefolkede svartmetallmiljøet. Opptredenen er noe teatralsk i den forstand at stemninga kjennes ektefølt, og varierer noe fra låt til låt. Dette opprettholder etter min mening publikummernes interesse. Smarte musikere vil leve lengst.

LyM

***

Så var det på tide med litt lokal powermetal, Guardians Of Time var klar for å skvise inn litt melodisk og energisk metal til den svartkledde mengden. Og uten at jeg er helt sikker, er vel dette første gang de spiller her på SDC siden festivalen hadde oppstart i 2002.  På tide med andre ord.

Det som var et ubestridt faktum denne kvelden, var at alt stemte for tidsvokterne. Fra sceneteppet skilte seg til den akk så klisjéfylte poseringen med ryggen til salen, for så å snu seg kollektivt, alt dette fungerte optimalt. Og når man hørte at lyden var spot on, lysene stemte, bandet var selvsikre, da er det bare å gape opp og ta imot. 

Guardiasn Of Time Sdc 15 Boris Danielsen

Om man er kraftmetaller eller ei, dette var en veldig bra opplevelse. Jeg vil gå så langt som å utrope konserten til den beste jeg har sett med bandet, og etter comebacket er den bedre enn alle jobbene jeg har sett til sammen. SÅ fett var det. 

Feedbacken fra salen var bra, det var tydelig at folk likte dette, og man så til og med enkelte svartmetallere synge med på tekstene :). 

Ved siden av å spille i Guardians Of Time, som turnerer ganske mye, har gjengen et coverband, som også har en del konserter på cv-en. Dette var tydelig, for det var et innøvd band, et band som var trygge på det de gjorde. Kanskje var det et aber at de på død og liv skal spille Painkiller, men det var, om jeg fikk det med meg korrekt, ikke nødvendigvis en del av planen. Det er uansett ikke feil å høre perlen fra prestene. Allsangen i låten som bærer bandnavnet duger, til og med at de alltid frekker inn en snutt av White Wedding der inne, men når de drar over i Wasp? Hm, jeg hadde faktisk heller hørt litt mer egenproduserte toner.

Rett og slett en kanongig fra Guardians Of Time. 

Yngve

***

Jeg har nå over lengre tid sett meg generelt litt mett på musikalske skuffelser, eller konserter og atter konserter med de samme bandene; men så er den umulig å glemme, sommeren hvor jeg så Primordial tre ganger, og hver og en konsert toppet den forrige. Det hadde tatt både år og dag før jeg fikk se bandet opptre, så det er klart at de ble godt mottatt. Men plutselig ble deres album allemannseie, og bandet begynte å dukke opp hvor jeg enn befant meg. Og det var jo ren lykke, for dette er et band som spiller med magefølelsen, og ikke som en annen maskin.

Primordial 1 Sdc 15 Boris Danielsen

Hver gang viser Primordial at deres musikk har mange sider, og de opptrer med en smittsom lidenskap. Primordial har nemlig en unik evne til å by på seg selv live; de fanger lett opp den aktuelle stemninga og leverer i retur. Nemtheanga, vokalisten, klarer for eksempel fint å få respons fra de lokale publikummerne, og bare det er et lite kunsttykke.

Når det gjelder setlista er det ikke noe nytt ved den siden sist. Det er riktignok det nyere materialet som er sterkest soundmessig, men jeg er litt skuffet over at de systematisk hopper over deres første plate, Imrama, som for øvrig har 20 års jubileum i år."

LyM

***

Onkel Aksel, Cyanide og Madder Mortem, resten av kvelden var min i anmeldersammenheng. Og det gjorde ingenting, for Cyanide er et lokalt thrashband, fra Vennesla, og det er jo noe jeg føler sterkt for, å støtte opp om mindre og lokale band. Og Madder Mortem er jeg jo som kjent stor fan av.

Helt tight var det ikke, for Cyanide hadde enkelte samarbeidsproblemer. De spiller en utrolig fet form for thrash, hvor riffene virkelig knuser når de kommer. De spiller metal som trenger å være svinetight, ellers virker det litt sjanglete. I de fleste tilfellene fungerte Cyanide veldig kult, og folk, og meg, digget det der drev på med fra scenen. Men det jeg husker best, etter riffene de fyrte av, var dessverre at i fire-fem anledninger det ikke var helt samlet.

Bandet virket svært fornøyd med å spille på Southern Discomfort, og jeg håper jo jeg får sett de flere ganger, for thrash av denne typen er alltid velkommen. Kanskje mer live enn på skive, for det er livevennlig til tusen det de driver på med. Vokalen er litt up to date, litt skrikete extremvokal, men kledelig. Over tid dog, gled den litt inn i glemselen, og ble en del av lydstrømmen.

Et bra førstemøte for meg, og et band jeg definitivt ikke avfeier, men heller holder et øre til.

Madder Mortem? Joda, de leverte de. Som jeg sa til en kompis i forkant, som ikke hadde peil på hva han gikk til: Om bandet har en optimal kveld, vil du skjønne hva jeg mener når jeg sier at det er vanskelig å forklare, men at du kommer til å bli solgt. Og det ble han.

Å forklare musikken til Madder Mortem er vanskelig, men det er en form for metal, hvor stemninger, trøkk, groove og rock er stikkord som utgjør helheten. At bandet gir alt, absolutt alt, er med på å sikre de seier. At de klarer å gi så mye av seg selv, og samtidig spille så bra, og i tillegg skape et så brutalt fett samspill, det slår meg som fascinerende hver gang. 

Nye låter, fra et kommende album, ble presentert. Disse var fete, men det er vanskelig å mene så mye om slike avsløringer basert på en lytt. Og de gamle sviskene satt som ræva, tight og hårete, med denne sedvanlige fantastiske damen i front, Agnete. Få mennesker gir så mye av seg selv på scenen. Når det gjelder de andre i bandet, var det ingenting å utsette på noe, jeg fikk sett og myst masse på det som skjedde, og når alle tankene sakte samlet seg på slutten av konserten, fikk jeg denne følelsen jeg ofte får med Madder; det er synd at de fortsatt er en gjemt skatt, en hemmelighet for de av oss som har skjønt det, som har vært så heldige å se de live. Men i kveld var det heldigvis flere som ble del av denne klubben.

Flere bilder fra festivalen finner du her. Dag 1 og Dag 2. Fotograf er Boris Danielsen.

Takk for meg, for oss, det er alltid hyggelig når Southern Discomfort klaffer med turnusen min :). Jeg gleder meg allerede til neste år, men det er jo faktisk en versjon av festivalen 26. september, Minor Discomfort. Ta turen alle sammen, det er ingen aldersgrense, alkofritt, og full fokus på musikk - som mange noen ganger se rut til å glemme :). 

Minor Discomfort@Facebook

Madder Mortem Sdc 15 Boris DanielsenMadder Sdc 15 Boris Danielsen

Cyanide Sdc 15 Boris DanielsenThrid Attempt 2 Sdc 15 Boris Danielsen

Cyanide 3 Sdc 15 Boris Danielsen