Full tittel: "A Shadow of All Things Broken"

Selskap: Private

Release: 19.02.21

Bergensthrasherne kom nylig med sitt debutalbum.

Dette er oldschoolfolk, så når det låter litt oldschool er det ekte, ikke retro. Produksjonen er bra, litt oppdatert, men den bevarer disse Slayerriffene på en knall måte. Jeg elsker trommene her, ærlige og ekte.

Musikken? Thrashen? Den er faktisk ikke så typisk, så standard. Det er en god del elementer her som løfter de ut fra de sedvanlige øsepøsethrasherne, og da er jeg med. En del eksperimentelle elementer sniker seg inn, annerledes idéer, en liten technothrashy vibb. Og da er jeg plutselig mye mer interessert.

Rundene med A Shadow of All Things Broken ble merkelige, de har en balanse mellom thrashen og det som er litt annerledes tankegang som gjør lytteprosessen vanvittig kul. Det fenger samtidig som det utfordrer. Bandet forteller i et intervju som kommer at "...musikk må ha litt flyt, uten å bli for forutsigbar", og det er denne balansen jeg liker. De blander på en måte som er spennende. Og da er skiva lett å spille mange ganger, og jeg vil tro levetiden er ok på disse låtene.

Jeg trakk inn Voivod når jeg pekte på referanser i thrashen til bandet, og på en låt som The Art Of Self Destruction er det en hårfin blanding av la oss si tredjeskiva og noe av det nyere fra kanadierne. Men det er mer Slayer her, og litt type Razorthrash når det først setter inn. Men mye og mangt i avdelingen brekk og vrier, stilskifter, utgjør faktoren som gjorde at jeg likte dette. 

Et sterkt album, men om det får uttelling vet jeg ikke, det kommer for mye i dag, det er mye å slåss med. Men slik jeg vurderer min opplevelse, er det et album for de som likte det som var litt mer enn bare ølthrash og banke-banke. Dette er en liten del av helheten, så du vil ikke bli skuffet om du liker tyskerthrashen heller.

Vokalen er i grenselandet mellom den typiske thrashen og en melodisk leveranse. Den ligger svært bra her, og gjør ikke for lite eller for mye av seg. 

Ikke alle låtene ga meg like mye. En sang som From Beyond var en jeg ikke helt fant foten med, men det er del tøff vokal der, The Art Of Self Destruction er en av de beste, Miscreation er også veldig kul, der skjer det mye fett, Flawed er annerledes, tyngre, en outsider, og som havnet på godsiden her. Men storparten holder bra kvalitet.

7/10

Tracklist: