Selskap: Agonia Records

Release: 15.03.2016

Ragnarok har jeg egentlig aldri viet særlig oppmerksomhet, og det har aldri blitt til at bandet har funnet veien hverken til stereoanlegget eller platehylla, for den saks skyld. Jeg har selvfølgelig blitt utsatt for musikken ved diverse anledninger, så helt fremmed er de ikke, men Psychopathology er det første albumet av bandet hvor jeg har satt meg ned i egen stue og lyttet aktivt til de gamle sliterne. (Dvs bortsett fra Jontho er det ingen av de andre som har vært med lenger enn siden 2010.) Så siden bandet er upløyd mark for min del, sjøl om de har holdt det gående siden 94, blir det bare noen kjappe betraktninger fra mitt hold.

Første punkt på lista: grom og barsk produksjon. Kanskje ikke så rart siden de har vært hos Endarker med Devo bak spakene. Liker man mørk og fyldig lyd med mye trøkk og proff miks går man ikke feil med dette studioet.

Andre punkt: Jontho har overlatt trommene til noen andre og har kapret mikrofonen. Hvordan han står seg sammenlignet med tidligere strupefresere vet jeg ikke, men han fikser jobben med bravur og stemmeføringen hans gestalter både agg og vrede.

Tredje punkt: Musikken er overraskende vital, og har en nerve og intensitet ved seg som jeg ikke forventet. Og ved konsentrert nærlytting slår det meg at riffene og låtstrukturene har progressiv side ved seg, som også var uventet. Både når det kommer til kompleksitet i selve riffene og hvordan de forvalter eller eksperimenterer med noen av melodiene/arrangementene ved f.eks å bytte oktav, teknikk, lyd etc... Hør åpningssporet og The Eight of the Seven Plagues for eksempler på førstnevnte og Where Dreams Go to Die for eksempel på sistnevnte. Og sånn generelt fyrer de av rett så mye krutt i hvert eneste spor, så kreativiteten og riffmakeriet er det lite å utsette på.

Fjerde punkt: Lyttermessig sett har skiva kommet mest til sin rett i små doser. Da har låtene fått mer luft rundt seg og den selvstendig identiteten til hvert spor har kommet bedre frem. Av uvisse grunner flyter låtene litt sammen med en gang oppmerksomheten glipper under kontinuerlig avspilling. Det trenger ikke være negativt, men det kan tyde på låtmaterial som er for likelydende, noe som ikke er tilfellet med Psychopathology etter mitt syn. Så hva kan det da skyldes? Hvem vet, ikke jeg, og samma kan det være. Tre av låtene faller ikke i smak og en har noe smårusk, men ellers har dette funket riktig så bra.

Ragnarok@Facebook

6,5/10

Tracklist:

1. Dominance and Submission
2. I Hate
3. Psychopathology
4. My Creator
5. Infernal Majesty
6. Heretic
7. Into The Abyss
8. The Eighth Of The Seven Plagues
9. Lies
10. Blood
11.  Where Dreams Come To Die