Selskap: Apathia

Release: 23.03.18

Når Profane Burial debuterer, er det med mektige og komplekse saker. Orkestreringa er på et helt annet nivå enn hva man er vant med. Her er dette et bærende element og ikke et supplement eller krydder. 

Det er blitt kommentert at albumet føles mer som en eneste lang reise snarere enn et sett på syv låter, og det er enkelt å slutte seg til denne oppfatningen. Låtene følger ikke normal struktur, de er åpne, og faktorer som gjør det lettere å komme inn i musikk, som refreng, er fraværende. Riktignok dukker temaer opp igjen, men altså ikke i form av den sedvanlige låtstrukturen man kjenner fra de fleste sjangere. Det tar dermed litt tid å bli venn med The Rosewater Park Legend. Samtidig føles skiva aldri kaotisk, og enkelte melodier og partier fester seg faktisk allerede etter første lytt. Kontrastene, fra det bombastiske og kraftfulle til det rolige og dempede, er med på å skape denne følelsen av en lang historie, en episk historie med små klimakser spredd rundt, og altså en enhet snarere enn enkeltlåter.

Profane Burial@Facebook

Et pent trekk her er måten det ikke bare er det orkestrale som imponerer og fascinerer med små detaljer. Det finnes frekke ting også rytmisk, som etter drøye 2 minutter av åpningslåta. Det er med andre ord ikke plankerytmikk krydret med uhorvelige mengder symfoniske elementer man serveres. De to delene bidrar begge med elementer som hever interessen. Noen gitarsoloer hist og her er heller ikke å forakte, snarere tvert imot. Hadde ikke skadet med enda mer av den slags …

Produksjonen bør også få tommel opp. Man har lyktes usedvanlig godt med å la alle instrumentene få en distinkt plass i lydbildet slik at ingenting drukner, hvilket fort kunne vært tilfelle så komplekst som dette er. I tillegg er det godt med tyngde og punch og dermed aldri soft.
Etter å ha tilbrakt mye tid med skiva de siste ukene er det mange positive tanker og følelser som melder seg. Å finne høydepunkter er derimot vanskelig, og det er snarere en bemerkelsesverdig jevnhet som utpeker seg. Konkrete ting å sette fingeren på, i negativt øyemed, er det vanskelig å finne. Skiva føles ikke helt som en innertier, bare nesten, og kanskje er det nettopp det at enkelte høydepunkter uteblir som gjør at det føles slik?

(Du kan prøve å vinne en kopi om du deltar i vår konkurranse her på Heavymetal.no - Yj).

9/10

Tracklist:

1. The Tower Bell 
2. The Stench of Dying Roses (The Children's Song) 
3. The Soldier's Song 
4. A Different Awakening (A Proclamation by the Priest) 
5. An Interlude (or How the Curse of Rosewater Park Began) 
6. The Letters 
7. The Tale the Witches Wrote