Selskap: Private

Release: 12.12.21

"Inspirasjoner i metallen henter de blant annet fra Dream Theater, Igorr, Meshuggah og Rings Of Saturn."

Ingressen speiler en artikkel jeg hadde om bandet for litt siden, du leser den HER . Her skjønner vi at dette er et band, en trio, litt utenfor de sedvanlige rammene. 

Sjekk en artikkel om bandet på Prognytt.no HER .

Omnus@Facebook

Avant-garde-/extrememetal er taggen de selv gir seg, og jeg hører det. Men det er samtidig elementer som får meg til å oppleve de som litt streite også. Det likte de nok ikke å høre ;). Fra referansebunken nevnt innledningsvis skjønner vi at det er prog og metal som er greia, men det er bare en del av helheten. Kun elementer i et brygg som spenner bredt. 

Det er growl, og kontratenor. Bandet har fått på plass en av de sistnevnte, og for å forklare noe jeg ikke visste, sakser jeg vilt og uhemmet fra den store verdensveven: 

"Countertenor er en mannlig sanger som ved hjelp av en brystresonnansforsterket falsett-teknikk synger i samme stemmeleie som kvinnelige alt- eller mezzosopran-sangere."

Det er et slør av tristhet over mye av denne musikken, det er tungt, det er vakker, det er malt med ganske brede pensler. Trioen er alle klassisk utdannet, og leker seg med noe operatisk, en måte å lage musikk som føles som et musikkstykke heller enn de typiske låtstrukturene vi er vant til. Det fungerer, men er også skrudd sammen slik at det for meg ble noe jeg hørte på rundt meg, ikke full fokus inn i låtene. Det ga en stemning, en setting, det flyter og gjør sitt fornødne i sfæren rundt meg, og skaper noe. 

Det er ikke lett å summere opp, men jeg holder en knapp på at det er såpass mye streit her at de fleste som liker tung metal, melodisk, litt doomy, og moderne, kan finne noe å like. Og trodde du jeg mente det var for streit, tro om igjen. Det er mange biter her som må presse ned med litt hjelp om man bare synes Ac/Dc er fett. Gitarsoloen på Bury Me In Darkness for eksempel. Flott oppvisning. Legg merke til den sprø jazzy progmetallen gitarmessig i åpningssporet, lukter litt Blotted Science her. På denne elsker jeg vokalen også, hvordan den går litt uavhengig av riffet. Merkelig med den tenoren, men det funka.

Dette er flinkiser, som både friker ut kontrollert, men som også tøyler seg. Det er i hovedsak en sakral stemning i tungt format som ligger i front, men hvor virkemidler som progmetalriffing og avansert rytmikk skjærer gjennom. Også ganske ekstreme greier benyttes for å få fram poenget, som i Diaphanous Wife. Deler av den i hvert fall. På denne er også kontratenoren fantastisk vakkert inkorporert. En litt magisk tilstedeværelse, der han ligger over og flyter, mens bandet gjør sine ting under.

Debauchee frekker av gårde med en østenklimpring over relativt heftig og moderne rytmikk. På denne hersker growlvarianten av stemmebruken, og selv om den er ok, er det bra for variasjonen å fordele oppgavene litt på de forskjellige låtene.

Det låter mørkt, men også kjølig. Det er moderne edge på dette, men også en varme. Det merkes at dette nok ikke er musikere som lever og ånder for metal, men som har en palett med mange farger. Spennende tur, selv om jeg er et naut på musikkteori, og evner ikke til å forklare noe mer enn det jeg hører og føler der og da. 

7,5/10

Tracklist:

1. Age
2. Debauchee
3. Bury me in Darkness
4. Diaphanous Wife
5. Celestial Star