Norway Rock 2019, lørdagen

av yngve

Come Taste The Band Norway Rock 19 Foto Boris DanielsenJeg hadde i utgangspunktet ikke planer om å dra ned til Kvinesdal av forskjellige grunner, men det ble plutselig til at jeg og en kompis kjørte ned på lørdagen. Så, litt på impuls, ikke så voldsomt godt planlagt, det betyr at alt er som vanlig :).

Fotograf Boris Danielsen knipset hele festivalen, jeg kommer tilbake med flere bilder snart.

Bilde: Come Taste The Band

Helt ærlig var ikke lineup-en voldsomt spennende for min del denne dagen. Jeg er lite glad i norsk rock og fest, og det vanket godt med innhold på det musikalske plan for de som ikke er så musikknerd som meg. Samtidig er nok dette også delaktig i at så mange velger å sitte på camp eller andre steder enn foran scenen. Unntatt når Luxus spilte, da var det som om noen skjønte hva de skulle gjøre. Det var rett og slett begredelig til tider å se hvor mange som rett og slett ikke gadd å støtte opp om banda. Det var egentlig ikke så verst med folk, men det så vi først når Dee Snider ankom scenen. Da så man at det var en del mennesker på festivalen. Hvorvidt folk synes dette er et problem, om folk deler mitt syn i at det er litt flaut for artistene å oppleve dette, om bookingen var (som noen påpekte, litt all over the place), det vet jeg ikke. Uansett er det et problem synes jeg, og om det er for mye fokus på camp, om campen ligger for langt borte, om området må snevres inn...? Om benkene og spiseplassene trekker for mange folk bort... Det hjelper helt klart ikke å booke fete band i de mindre etasjene, for folk kommer som sagt i hovedsak fram når det er store og/eller kjente band. 

Men det skal sies, og understrekes; festivalen og folka bak? All respekt på det de driver på med, det er ikke lett å drive noe slikt, i mengden av arrangementer, i kampen om folkene, og vite hvordan man skal optimalisere hele tiden. Klapp på skulderen til Kelly og dere andre, de frivillige, hatten av! Hvorfor vaktene visstnok ikke tillot litt liv i forsamlingen vites ikke, men de må straks oppdateres. Dette er lov og skjer uten problemer andre steder. Men utover det tror jeg de fleste jeg snakket med var godt fornøyd.

Som sagt, kun lørdagen ligger til grunn for min anmeldelse. Og da vi kom oss på hjul rundt tolv på dagen, var det lite vi kunne gjøre i forhold til Finn Lizzy. Beklager. Det var rett og slett ikke mulig.

The Last Band? Svenskene som hadde en noe bredt sjangervalg, som både spilte hardcore, metal og som flettet inn litt rap i systemet? De fikk dessverre hele konserten ødelagt av lydproblemer. Det gjaldt også Guardians Of Time, derfor er det vanskelig for meg å skrive noe vettug. Det forelå nok en feil på noe utstyr, og jeg vet det ble forsøkt løst underveis, uten hell. Først når Come Taste The Band trøkka igang var det orden i sakene. Men begge de nevnte banda jobbet hardt og leverte, synd det hjelper så lite når vi der ute ikke opplever noe. Som plaster på såret burde man kanskje be inn disse to en gang down the road.

Come Taste The Band var for meg ett av høydepunktene! Makan. Jeg trodde, jeg hadde nok lest over litt tidlig en morgen, at Lynn Turner skulle bidra med vokal her. Men på mange måter var jeg glad for at jeg tok feil, for vi fikk selveste Doogie White i front! Og det tror jeg rett og slett ikke alle visste. Jeg fikk oppleve låter fra ett av mine mest spilte album i de senere årene, Stranger In Us All, den skiva er SÅ undervurdert! Vi fikk Black Masquerade, en av de feteste låtene, men hele dette albumet er gjennomført og anbefales. 

Vi fikk smake på Come Taste The Bands nye skive, som du leser anmeldelse av her på siden, og som fungerte bra. En låt eller to traff litt forbi meg, men det er kule greier de holder på med. Og Burn-versjonen de kjørte? Haha. Pølse altså. Så bra! Og hva med en flott versjon av Temple Of The King, som ble fantastisk dedikert til Cozy, Dio, Lord, Bain og Bernie Tormé? Jeg holdt på å daue. Mulig jeg var litt partisk grunnet min elsk til Rainbow siden jeg var guttunge, men det var stort dette, og de spilte bra, det var respektfullt og dette er flott festivalmusikk. Mange gikk glipp av dette. men de som kom, de koste seg.

Bandet spilte knall, rytmeseksjonen var solid, tangenttrykkeren var et gledens kapittel, og gitarist Kåsin turte og taklet det å gi seg i kast med Blackmores perler. Og Doogie sang fantastisk. Og tenk at han er 60 neste år!

Med tanke på at vi kjørte tidlig, var trøtte på slutten og at jeg skulle rett til Skien dagen etter, var Heatseekers noe jeg måtte ofre. Vi kom ikke hjem før tre på morgenen, og med tanke på at Heatseekers spilte fra 00:45 til 02:00, sa det seg nok selv. Slike avslutningsband er nok uansett mest for de på camp, de som kan være sent oppe og gå og legge seg etterpå.

Luxus Leverpostei? Nope. Men som nevnt tidligere, da så man hva en stor del av publikumssegmentet var ute etter. Fint for de.

Green Carnation Norway Rock 19 Foto Boris DanielsenBilde: Green Carnation

Green Carnation leverte noe så idiotisk bra! Mye var grunnet at de hadde lydmenn som kjente bandet. Ruben og Kjetil var ansvarlige for festivalen, men er også bandets regulære lydfolk. Og Bjørnar på lys var også der, det vil si at bandet hadde svært mye til sin fordel. Lyden var helt enorm. Ingenting kunne matche dette, noe som var kjipt for Skambankt og Dee Snider, hvor begge hadde ok lyd, men kunne ha vært dobbelt så fett om de hadde hatt denne produksjonen.

Vi fikk ny låt, Sentinels Of Chaos, som var tung og fet, lett å like, ikke så typisk Green Carnation kanskje, men jeg kjenner det sitrer litt med tanke på at de jobber med ny skive.

Og å slutte med When I Was You, fra Quiet Offspring, det var rett og slett en innertier. Den har ikke klistret seg så altfor godt i hukommelsen min fra før. Sololyden til Bjørn er bare totalt konge, det løftet låten rett til værs. Det er også en skive jeg har hørt litt lite på i ettertid, men nå skal jeg hive den bort til stereoanlegget og ta tak i dette.

Skambankt er nok litt utenfor min sfære, men jeg så en del, og prøvde. Her så man også at en del av folket skled på plass, det var tydelig at Skambankt hadde en del fans, som i stor grad var påseilet og kunne tekstene :). Jeg mener ikke noe negativt om bandet, for å være klar på det, det er bare feil for meg og min smak. Jeg synes også sceneopptredenen er litt baktung, stilen, tempoet er litt likt og ikke noe som tenner meg. Beklager :).

Mustach også. Svenskene ble flyttet litt fram grunnet avlysningen til Hardcore Superstars, og fikk i tillegg spille lengre sett. Det ble for meg en grunn til at jeg rett og slett fikk overdose. Jeg så fem-seks låter, slo fast at det meste gikk i samme leia, og når jeg hadde kjøpt meg en Solo og kom tilbake, var det kun en liten bevegelse i stilen. Jeg vet mange likte de, men for meg ble det, sorry folkens. Svenskenes svar på Volbeat, i det at låtene gikk i samme greia. Vokalen var ikke voldsomt bra, men gjorde jobben. Trommelyden var preget av trigg, og jeg mener selv at slike band hadde tjent på å kjøre analogt, litt grom og varm lyd. Slikt sett falt de mellom to stoler for meg. og ble litt for jevne mellom noe groovy og som luktet bensin, og noe litt for moderne til denne formen for hardrock. 

Dee Snider Norway Rock 19 Foto Boris DanielsenBilde: Dee Snider

Dee Snider leverte han. Gamlefar, som jeg vel har fulgt helt siden starten ca., durte på, og jeg tror ikke han stod stille stort gjennom konserten. Han fikk liv i folket, da først løsnet det på lørdagen. Og som vanlig, med for meg en litt flau bismak, var det de to hitlåtene fra 1984 som fikk folk til å våkne mest, som oppløste samtaler og fikk telefonene i været. Begge låtene har ikke tålt tidens tann veldig godt, og framstår som de enkle og litt banale kuttene som de var når de kom. Resten av Stay Hungry er fenomenal, bare hør på tittelkuttet og ikke minst Don't Let Me Down

Men det som virkelig var kult var at de nye låtene knallet til så bra! Bandet han har med seg er unge folk, sultne, litt thrasha i sømmene, og de frisket opp flere av klassikerne også. 

Fyren regjerte, han synger bra, og er bascially pensjonist. Få vokalister har holdt stemmen så bra, og jeg har alltid sagt at Dee er en av de beste, kanskje også en av de mest undervurderte, vokalistene der ute. Sterk og klar stemme, og også med en god bevegelighet mellom det mørke, Burn In Hell, og det lyse, The Price.

Dee var litt på at folk ikke måtte gå på dass når de nye låtene kom, og det rådet tror jeg de fleste var glede for at de fulgte. Kun Become The Storm bommet litt for meg, den er i overkant søtladen. 

Høydepunktene mine var The Kids Are Back og You Can't Stopp Rock'n Roll

Minus? Den rockemedleyen og coveren av Highway To Hell er jo totalt bortkastet når du tenker på alle de gode Sister-låtene bandet kunne ha gitt oss. Fy.

Alt i alt en ujevn dag for meg på bookingsiden, men det som var fett var råfett. Takk for at jeg fikk komme ;).

Bilder: Mustach og Guardians Of Time.

Mustach Norway Rock 19 Foto Boris DanielsenGuardians Of Time Norway Rock 19 Foto Boris Danielsen