181122 Heavymetal No Bannerannonse Kg2019 80x500px

Metal Church "Damned If You Do"

av yngve

Metal Church 18 (2)Selskap: Nuclear Blast

Release: 07.12.18

Seattlebandet turer på, det ser ikke ut som om de kan stoppes.

Etter at bandet inngikk samarbeid med vokalist Howe, en av tre vokalister i årenes løp, har det kommet to skiver på de fire årene siden Howe ble overtalt til å hive seg på igjen. 2016-utgivelsen XI overbeviste ikke meg, selv om det var kule greier der, etter en tid med skiva ble det rett og slett litt kjedelig. Og de har også gjort så sterke skiver i de tidlige årene, at uansett hva deg gjør vil de bli målt opp mot disse.

Dette er en type situasjon hvor jeg spør meg selv at om denne nye hadde kommet den gang da, og en av de første nå, om jeg hadde snudd på flisa? :). Jeg kan med hånden på hjertet si at de tre-fire første ikke overgås på langt nær, de er objektivt bedre. Utover det er ikke denne nye og forgjengeren nødvendigvis svake på egen hånd.

Metal Church@www

Det jeg likte godt med de tre første var hvordan de lå og vippet mellom metal og thrash, de hadde denne flotte og melodiske angrepsvinkelen blandet med tyngde og en fantastisk teft for riff. Nå er det også en del av dette, men de er mer, hm, generiske? De er mer et band i mengden for meg nå. Enkelte låter synes jeg er virkelig gode, men de legger seg for mye i samme tempo, hvor låtene trenger gode refrenger, men hvor disse ofte blir litt gjesp etter en del runder.

Flørten med sin egen Badlands på sporet Revolution Underway likte jeg, denne hadde litt av det jeg liker med Metal Church. Litt brodd og personlighet over riff som er sånn passe ok med vokal og refrenger som ikke tar av. Revolution Underway hadde også en fet solo, et parti som i motsetning til mange av de andre fikk godt med tid og var veldig ok å følge. 

Metal Church@Facebook

Into Fold hadde også noe av det jeg liker godt fra bandet. Denne hadde også likheter med Blessing-albumet. 

Utover det gikk mange i hverandre, det låter litt sånn samlebånd, litt nyere Accept-feel. Det som skiller for meg er når vokalen får denne melodiske snerten, og at låtene ikke bare går rett fram. 

Nå er ikke denne så altfor annerledes enn forgjengeren, les min anmeldelse HER , men kanskje et par av låtene, de jeg trakk fram, gjør at skiva er litt fetere. Jeg vet ikke om et par kule låter på et helt album (nå er ikke de andre dårlige altså :)), gjør at jeg flytter meg oppover karakterstigen. Jeg tror faktisk jeg holder samme karakter nå som sist, og som den gang leser man i teksten at syveren er svak.

Som XI var ikke coveret noe som falt i smak, om man vektlegger slikt i streamingtiden vi lever i :).

Klippet under, tittelkuttet, var ok, men selv om den vokste etter noen runder, ble det ikke helt treff. Men av de bedre låtene blant de midt på treet. Og jeg er så glad jeg ikke har deadline, nå fikk jeg muligheten til å lytte lenge og over tid for å finne ut hvor denne havnet.

7/10

Tracklist:

  1. Damned If You Do
  2. The Black Things
  3. By The Numbers
  4. Revolution Underway
  5. Guillotine
  6. Rot Away
  7. Into The Fold
  8. Monkey Finger
  9. Out Of Balance
  10. The War Electric