Selskap: Private

Release: Private 20.05.20

Dersom du liker røff, old school death metal, kan Mausoleum Of Death settes på sjekke ut-lista.

Dette låter som en utgivelse fra rundt 1990, på godt og vondt. For enkelte vil lydkvaliteten framstå meningsløs i 2020, for andre er dette spikeren på hodet. Jeg har alltid hatt et ja takk, begge deler-forhold til produksjon og trives veldig godt med den demolydkvaliteten på trioens andre utgivelse. Det låter live, og følelsen er at dette er et band som koser seg mens de trøkker til i øvingslokalet. 

Mausoleum Of Death@Facebook

Nybrottsarbeid er Behind The Veil ikke. Det er garantert ikke meningen heller. Man vil kunne finne referanser til flere av de tidlige death metal-banda, blant annet gammel Morbid Angel. Sjekk starten på Darkness Consumes, for eksempel. Tung rytmikk i bunn og dyp deathvokal er de fremtredende ingrediensene. Melodi er på ingen måter fokuset. Dette er rått, hardt, nedstemt og brutalt. 

Sporene er på ingen måter fantastiske, bandet er ikke helt der oppe, men de er solide nok til å fenge ganske så vel og bra. Noen riktige kremriff hadde utvilsomt gjort seg. Ellers er det mye positivt å spore. Variasjonen fra låt til låt er tilstrekkelig, tempoet i materialet veksler og overgangene sitter kurant. Gitarsoloene krydrer flott, og spesielt bidraget fra Vorbid-mann Daniel Emanuelsen i låta Innocence Denied treffer. Ytterligere krydder finnes i form av synth i den seige og monotone, og markant annerledes, sistelåta. Sagt med andre ord, skiva byr ikke på fem likelydende låter. 

Per dags dato føles Mausoleum Of Death som et band verd å ha i øyekroken framover. 

5/10

Tekst: Steinar Selstø

***

Steinar er mer inne i denne formen for metal enn meg, og har flere referanser, og er nok litt strengere i forhold til hva han vil ha og hva han får. Jeg har vokst opp med extremmetal, men da gjerne i tidlige former, og smakt hist og pist på det jevne siden jeg først hørte thrash og tidlig death metal for uff så mange år siden.

Mausoleum Of Death har noe jeg liker, en dybde og en litt håpløs tone i soundet. Man får en følelse av at de er litt desperate, at de noen ganger sitter i en kjeller og furter, maler veggene svarte og bruker musikken til å spre det de har inne i sinnet. I seg selv er jeg jo ikke voldsomt der, men jeg setter pris på musikk som klarer å formidle noe slikt. Og så lenge det ikke er oppnedkors i logoen skal det gå ca. bra :).

Portraits Of Death er en kjapp greie, og selv om basstrommene er litt annerledes enn det jeg vanligvis forbinder med slik dødsmetal, er det befriende at ikke alt sjangler og snubler rundt i grums. Åpningssporet, Shat Into Existence, er litt for, hm, rocka. Vanskelig å forklare. Etter en heseblesende solo finner de ikke helt tilbake synes jeg. Innocence Denied lider faktisk litt av de høye basstrommene, eller, ikke høye, men litt tydelige. Miksen har vært snill med disse, uten at det er et element jeg vil bruke mot de. 

Darkness Consumes er litt blandet, det som funker der er det jeg likte best på denne utgivelsen, når det gikk tungt og svaiende. Men det var sistesporet, The Obscure Archetype, som tiltalte meg mest. En tung og dyster sak som malte seg godt på plass. Pluss for de vakre tonene som kommer halvveis.

6/10

Tekst: Yngve

Tracklist:

1. Shat Into Existence
2. Portraits Of Death
3. Innocence Denied
4. Darkness Consumes
5. The Obscure Archetype