Full tittel: "...And For This We Shold Be Damned?"

Selskap: Vici Solum

Release: 27.02.15

Trønderne i Manifests siste skive kom endelig i Heavymetal.no's fang.

Og siden jeg har fulgt bandet siden forever, var det et gledelig syn å se skiva i postkassa, og en spennende prosess å begynne med. Jeg VET at Manifest knuser live, det har de bevist gang på gang, på skive har det også fungert, men ikke heelt matchet konsertmonsteret. Jeg tar grep, og jobber iherdig og mye med å lokalisere skivas indre, margen.

Hva skjedde i Das Boot? Studioet til tidligere Motorpsycho-trommis Håkon Gebhardt? Hvilket resultat kom ut av besøket? Ville det smake mer live, trøkk, liv, organisk?

Umiddelbart, når Seven Doors Won't Do kom, fikk jeg en kriblende følelse. Mest fordi den begynner ganske rolig, med vokalist Stian i en form for pre-angrepsmodus. Man vet liksom ikke helt hva man har i vente, men man er sikker på at det kommer til å gjøre vondt.

Det som slo meg, bokstavelig, var trommelyden. Den synes jeg fett om! Her smaker det rom, klang, liv, man hører at trommeslager supreme, Elide, er der, svetter, slår og slåss. Det elsker jeg, når det organiske er så brutalt og rolig, behersket, kontrollert. Resten av bandet tjener grovt å dette, for med et slikt underlag er det bare å hive seg ut i galskapen og surfe mot den uunngåelige kollisjonen. 

De eksperimenterer litt musikalsk, om du sjekker Stretched And Strung, her er det en miks av grind og noe vesteuropeiske (?) toner som røres sammen til en ganske variert affære. Men, det er i thrashlandet jeg er mest happy med Manifest, når de leker seg med odde greier, slåsshansker og feite brekk. Det er en god del av dette her, men samtidig er Manifest anno 2015 ørlite utviklet kontra før. Det er gjort rom for mer variasjon. Sjekk bare låt tre og fire, som knuser og moser, og vent på femtemann, The Cadavar On Your Mental Doorstep. Her er de tunge, groovy, litt doomy faktisk, med Stians vokal som en hamrende påminnelse om at vi ikke har med pusekatter å gjøre. Denne låten satt godt. 

Immune er litt inne i lekegrinden igjen, her er det en relativt metal greie, takras, men kontrollert galskap. Og rett etter kommer en herlig thrasher, en veivals som virkelig ikke sparer eller tar hensyn. Burning Brimstones ble en av favorittene. 

Sincerly begynner blytung, det liker jeg, og spesielt når man har med et slikt band å gjøre. Hva kommer til å skje? Vil de holde denne tyngden intakt? Eller klikke totalt i vinkel? Og joda, det tar ikke veldig lang tid før det forventede kommer. Denne fikk jeg ikke helt foten for, og jeg må over halvveis før jeg aner konturene av noe spennende. Men da skjer det også ganske mye. Små rå detaljer på cymmene fra Elide, og litt trommedetaljer som fiffer opp. Tyngden kommer tilbake mot slutten, og gjør meg både forvirret og glad. Arrangeringen var uventet, men låten inkluderte mye som var kult å følge med på. 

Og avslutningen? Olymipa Cathrin? Ha-ha, skivas mest bisarre låt. Her tøyler de tempoet, kjører litt industrielt, tungt, eksperimentelt, men også en jevn nerve som holder seg fra starten helt til slutten. En verdig finale!

Skiva under ett er veldig annerledes enn det jeg hadde ventet fra Manifest, heldigvis, for kopiutgivelser er sjelden smart over tid. Jeg likte dette, men medgir at man nok må jobbe en del med materialet på And For This...

Jeg sitter, etter at skiva ar gått sine runder, litt betenkt igjen. Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg skal synes. Manifest har klart en ting, som er viktig for meg, det er å overraske, levere og tenke sjæl. Sånn sett er dette et fett album. Personlig fant mange av låtene veien inn til godsenteret mitt, et par jobber jeg vel litt med ennå, men dette er en tydelig gjennomarbeidet skive, dette har de ikke jammet sammen for å si det slik.

Utfordrende, kreativt, røskende, teknisk og tidvis støyende og brutalt. Manifest har på en måte overgått seg selv, for bruker du litt fokus når du lytter, er det et vell av detaljer, om du ikke skremmes bort med en gang altså - men du er vel ikke en pyse?

Manifest@Facebook

Karakteren er sterk, jeg er usikker på om jeg burde ha vippet den opp til neste hele, men magefølelsen krangler ikke på valgt poengsum. Men det som ER sikkert, er at albumet, uavhengig av tall og meninger, er et kraftig spark og et album de kan være stolte av. Og ikke minst står det stor respekt av å holde det gående etter så mange år, og levere noe slikt. 

7,5/10

Tracklist:

1. Seven Doors Won`t Do
2. Stretched & Strung
3. Violently Engaged
4. Sancta Vénere
5. The Cadaver On Your Mental Doorstep
6. Justified Means
7. Immune
8. Burning Brimstones
9. Sincerely
10. Olympia Cathrin