Iskald "Innhøstinga"

av yngve

Iskald 18Selskap: Indie Recordings

Release: 31.08.18

Svart metal, men samtidig ikke så altfor svart.

Det er oppskriften bodøværingene stiller med slik jeg hører det. Svartmetallen har uansett endret seg en hel del siden jeg var ung og når disse tidlige banda kom på banen, og jeg er vel litt overrasket på mange måter i hvor stort sprik det er i hva som omtales som svartmetal. Iskald har valgt den melodiøse sorten, og med en type høy teknisk faktor på instrumenteringen. Det er med andre ord metal av den nyere skolen, der det vel er relativt fri lek på hva som flettes inn. Grunnmuren dog, den har en del av den gamle skolen, så slikt sett har Iskald landet en bra løsning.

Iskald@Facebook

For meg personlig ble det ikke den store innertieren, men jeg har har fulgt extremmetallen i mange år, og selv om jeg har valgt å steppe til side på mye grunnet ideologi og ren styggedom i enkelte tilfeller, er Iskald et band som fokuserer på musikken. Og slik jeg hører det leverer de bra.

Innhøstinga har en produksjon som jeg gjerne kunne tenkt meg litt mer åpen, det er noe som ligger over og gjør det litt innestengt. Det er vanskelig å peke på hva, men de vektlegger en dyster atmosfære over det hele. Og dette er jo noe jeg vil tro følger retningslinjene, å spille inn et slikt album med rockeprodusent eller gå for langt unna fasiten tror jeg hadde slått feil.

Der Iskald scorer høyt er partiene med variasjoner, melodier, rolige partier, tunge grooves, samlet med disse kjappe blastbeats-turene, er Innhøstinga et album jeg tipper appellerer til fans av den nyere svartmetallen, som utfordrer sjangeren en del. Kanskje ikke for de nedgravde svartnissene som vil at alt skal rulles i tjære. 

Aberet for meg ble at det endte opp litt kaotisk, litt for stressende over tid. Det kan ha litt med at gitarene ofte ligger med ganske detaljerte løp under vokalen, at det ble litt mye på en gang. Og at store deler av skiva gikk litt i samme leia. Ellers er det ikke så mye å utsette på Innhøstinga, det er et velspilt album som følger greit opp det jeg selv har hørt fra bandet. Og da snakker vi vel de par første skivene, hvor spesielt debuten, Shades Of Misery, ligger på minnet som en god opplevelse. 

7/10

Tracklist:

  1. The Atrocious Horror
  2. No Amen
  3. Offer av Livet
  4. Even Dawn drew Twilight
  5. Resting...Not in Peace
  6. De Siste Vintre
  7. From Traitor to Beast
  8. Lysene som Forsvant
  9. Innhøstinga