Intensutopia "Shades of Faith"

Publisert onsdag 8. mar, 2017

av yngve

Selskap: Via Nocturna

Release: 31.10.16

Tony Kåreid er en norsk gitarist som er ute med nytt album. Selv om Tony for meg framstår som en gitarist, er det ikke en instrumental utgivelse, dette er et band.

Det er en tid siden jeg gjorde noe på denne karen, og strengt tatt har jeg ikke spilt den forrige skiva siden den gang. Jeg hadde en følelse av at ting var litt på scratch når jeg kjørte igang filene jeg fikk på Shades Of Faith. Release var i fjor høst, jeg fikk de litt senere, men det gjør ingen verdens ting; musikken er som den er og datostempling er ikke voldsomt tilstedeværende i min verden.

Tony Kåreid's Intensutopia@Facebook

Det er progressivt, det er drivende og med en grunnmur fra sent 70-tall. Det benyttes en del tøft tangentmakeri, og spesielt på en låt som The Investigation gjør dette seg svært bra.

Metallen er power, det er en del progressivt her, og noe kan ligne litt på det Savatage drev på med av og til. Men selv om bandet spiller bra, og at det hele har potensiale, er det en ting som veldig ofte gjør at Intensutopia faller gjennom; vokalen. Tony har valgt å synge selv, og det er vel strengt tatt det som senker skuta. I noen av nivåene fungerer han bra, men gang på gang er det partier som minner meg på hvor mye bedre dette hadde vært om han hadde trukket inn en vokalist. Hvorfor det ikke er slik kan jo ha sine grunner, gode sangere til denne stilen vokser jo ikke mellom tær.

På fjøla har Tony veldig mye å komme med, og en låt som Running Away viser talentet bra. Her, på denne låten, er det også tydelig at tekstene ikke er bandets sterke side. ikke at det gjelder albumet, men det er noe i denne avdelingen som framstår som noe som trenger et løft.

Rytmikken funker bra, det er bra, men ikke overspennende. Det de dog klarer er å tjene låtene. Tony spiller bass på skiva (og synth pluss gitar), ellers er det bassist Magnus Skovdahl og trommis Stein-Erik Evenstad som backer opp (Kristoffer Øyen og Frank Nordeng Røe er to andre trommiser som spiller å skiva, da på en låt hver).

Et ok album, helt klart, men med vokalen som hovedankepunkt. Og da altså ikke over hele skiva, men nok til at det skyggelegger.

Karakteren var vanskelig å plotte, for jeg har stemmen på minussiden, og noen av låtene fant ikke helt inn selv etter litt spilletid. Men hold et øye med Tony, han er standhaftig og viser at selv med flere års mellomrom mellom slippene, han holder fanen for progressiv metal høyt.

Den tredelte instrumentale The Journey to the Ivory Tower var dritfet! Her ligger det opp mot neoklassisk klimaks. Litt miks av Moahni Moahna og Rhapsody...? Men alt med en fin 70-tallsvinkel, som kanskje ikke er sååå tydelig, men den er der. Denne alene er en åtter i min bok.

Totalt ble det:

6/10 (litt svak)

Tacklist: