Guardians Of Time "Tearing Up The World"

Publisert mandag 22. okt, 2018

av yngve

Selskap: Rock Of Angels Records

Release: 19.10.18

Sørlendingene er aktuelle med sitt nye album, vil de gjøre så mye skade som de proklamerer?

Jeg er en av de som husker når denne formen for metal kom, når utviklingen fra Helloween og andre aktører sakte men sikkert sementerte oppskriften for denne formen for metal. Så kom millenniet, og vi opplevde en hærskare av band som rett og slett drepte min glede for melodiøse metalband av denne sorten. Guardians Of Time var en del av denne svermen. Men, nå i 2018, da er denne stilen faktisk på vei til å bli såpass smal at det har motsatt hensikt, at man synes det er litt forfriskende. I dag ser vi jo helt andre grener av metallen dominere, og hvor Guardians Of Time får en liten uttelling på å være sta, og å ikke vike stort fra den overbevisningen de har hatt siden jeg så de første konsertene mot slutten av 90-tallet.

Skiva, slik jeg opplever den etter en god del runder, er nok den at de som fulgte og elsker powermetal med doble pedaler vil, som vokalist Bernt gjør titt og ofte, gå i fistel. Dette er vel kanskje den sterkeste skiva de har kommet med siden andreutgivelsen, Machines Of Mental Design. Der hvor det ikke kom helt i mål sist gang, er hooks og refrenger denne gangen av økt kvalitet og sørger for at man får en gjenkjennelseeffekt etter noen spinn.

Det som virkelig er kult, for meg ihvertfall, er at de fokuserer mye på å henge i de tyngre aspektene, midtempo rytmikk, riff som jobber mer som sleggeslag enn duracellkaniner. Jeg personlig blir fort lei av låter som kjører på og fortjener fartsbot, derfor er et spor som Light Won't Shine noe jeg trykker godt til hjertet. I motsatt ende ligger de to forhåndslanserte låtene og Burning Of Rome, som burde tilfredsstille dere som liker maks dask og full pinne.

Et mønster jeg ca. falt ned på var at det er nesten annenhver låt som ligger i hver leir, det virker som om dette mulig er et bevisst valg, tar jeg feil går det helt greit også :).

Vokalist Bernt har veldig manger minneverdige utspill på skiva, melodier er hans sterke side, og de bærer ofte sangene i mål. Som på Kingdom Come, der er det svært mye bra. Musikken generelt er bra, typisk Guardians, men om man angriper lytteprosessen litt dypere, oppdager man for eksempel det mange påpeker med hvor det sjelden nevnes; at gitarist Pål er knakende talentfull. Om man ikke faller for stilen, hør på soloene, og de frenetiske toneløpene på mange av riffene. Rytmeseksjonen er også ditto på kvalitet, og jeg skjønner ikke hvordan man får til og orker å planke doble pedaler i de mengdene og farten (ja, jeg vet, øving, pågangsmot og tålmodighet :)).

Kanskje ikke overraskende at mine favoritter lå i de ikke så kjappe sporene. At de har promotert albumet med to speedy låter forteller vel at de ønsker å framstå som et band som ligger i de høye fartssonene, men legg på minnet det jeg prøver å formidle.

Salgspoengene i å ha med Ripper og Abbath vil trolig få en viss uttelling, og selv om Bernt hadde klart dette bra på egen hånd, er det i dag smått lurt å bruke slike stunts for å få oppmerksomheten til folk og medier. Hva jeg mener om slikt får vi heller ta over en kaffe ;).

Et bra album i sjangeren, ett av de bedre tidsvokterne har sluppet på en tid, og et som viser at selv om Bernt begynte i Susperia, ble ikke Guardians of Time ofret. Tearing Up The World er etter det jeg hører et album hvor Bernt kommer bedre til sin rett. De har vel fortsatt bruk for en gitarist til om jeg ikke husker feil, det må da være noe som kjenner det rykke?

I de første fem-seks rundene lå jeg på en syver, jeg var ikke helt sikker på hvor jeg ville plassere dette albumet. Men når jeg vektlegger de sporene som fungerte best for meg, som faktisk var en del, velger jeg å trekke de opp på åtteren. Objektivt i sin sjanger er dette et sterkt album, gjennomtenkt og av en høy kvalitet.

8/10