Selskap: Private

Release: 10.02.23

Extremmetal med kirurgisk presisjon.

Fleshmeadow@Facebook

Et godt stykke unna extremmetallen jeg favoriserer, men av og til gjør det godt å skjære litt utenfor de typiske favorittene og blåse ut litt ørevoks. 

Fleshmeadow framstår som en klinisk masse av teknikk og energi som velter utover lytteren, og hvor jeg får referanser til Keep Of Kalessin og tidvis litt Fleshkiller. Jeg har mange stiler jeg har mye innsikt i, men jeg sliter litt med å ha mye å sammenligne med her, så jeg gjør det jeg liker best, å brette opp ermene og ikke tenke så mye, bare føle, høre og la det stå til.

Disse fire sporene virker for meg som å være en samlet enhet, for fra tenningsnøkkelen vris om, er det stort sett mursteinen på gasspedalen som gjelder. I enkelte øyeblikk sakker de ned, og jeg får med meg vakkert landskap, kjenner litt på vinden, men det tar aldri lang tid før jeg må trekke huet inn i bilen igjen, holde rattet hardt og bare prøve å henge med. Det som ER effektivt, om man hører hele denne ep-en i sin helhet, er disse små, altfor sjeldne øyeblikkene. Men så lenge bandet er på metalspeed med alt annet enn organisk tankegods, er det bare å holde kjeft eller ta støyten. 

Det er stort, mektig, tidvis pompøst, og hvor trommene fungerer som en jevn kaskade av brutalitet og fart. Basstrommene har fått solid med plass i lydbildet og miksen, men samtidig er det ikke manko på noe annet, jeg føler ikke at noe annet lider. Det ligger også i denne stilens natur, det å favorisere basstrommer, at trommene ligger høyt. Og jeg har ikke peil på om det er trommemaskin eller en fyr som har spilt inn dette, og om det er etterbehandlet i stor eller liten grad. Men det er ikke et band som hadde tillatt at ujevne slag eller tempoendringer, her snakker vi om at alt er skrudd heeeelt sykt tight og stramt. Og jeg er der at jeg tror mye her hadde kledd noe annet enn fullt øs, da hadde de fått en variasjon, bare det å halvere, eller brekke av noe. Men igjen, dette er stilens natur.

Vokalen er ikke veldig særegen, den føyer seg inn i rekken av mange som ligner. Men det er intens og proff, og jeg synes det å varierer mellom en dypere, en vanlig og en lysere variant at stemmen er effektfullt.

Jeg liker at de har laget en ep, denne dosen var veldig ok for meg.

7/10

Tracklist:

1. The Long March To Total Annihilation
2. Polemos
3. A Cold Wind That Blows From Beyond
4. Insatiable Bloodlust