Kveldens konsertmeny inneholdt en tre-retters med variasjon, og det er alltid en vinner for min del. Vi fikk alt fra 90-tallsinspirert rock til relativt hard metal som grenset til extremt. Samsen Kulturhus er et flott sted, men en knallfin scene, som det er veldig synd ikke flere tar turen til, det gjelder spesielt de av oss som er litt oppe i årene. 

Bilder: Alle er av Fatal Society, øverste er knipset av  ©Lars Normann, resten av Ivo Neykov.

Jeg var selv en del av inventaret på Samsen kulturhus fra 97 og en del år framover, den gang kjelleren var full av band; Green Carnation, Scariot, Tonka, Blood Red Throne, Guardians Of Time, Communic, Carpathian Forest m.fl. Hvordan det er der nå vet jeg ikke, men jeg håper det bugner av spillekåte ungdommer i lokalene. Jeg liker å følge med på de yngre, banda som framviser en energi som mange av de etablert mister når man kommer litt oppover stigen.

Ny mann bak roret på booking og bandansvar er Thor Einar, som jeg håper får uttelling for sitt engasjement og i forhold til arrangementene han planlegger å avholde på Samsen. Og folkens, det var svært kult å se alle de unge som kom, men tragisk å se så få gamle rockere ;). 

Det yngre metalmiljøet i Kristiansand og omegn begynner å bli bra, flere unge starter band, og basert på kveldens oppmøte er det en økende interesse for å gå på konserter. Og det er bra! Liv var det også, og banda deltok aktivt i å skape bevegelse og holde nivået oppe. 

The Breadheads var første band på, og de hadde en type musikk som jeg hørte mye 90-talls alternativ rock i. Om de selv er bevisste på det vet jeg ikke, men det minnet tidvis om en lettpunka utgave av The Breeders. Kanskje ikke så utrolig mye på akkurat dette bandet, men den bølgen som dundra over skjermene på MTV den gang føler jeg kan brukes som referanse. Den kvinnelige vokalisten i The Breadheads var flink, hun hadde en stilsikker og sterk stemme, som ofte kom på plass litt ut i låtene. Ikke alle låtene fungerte like bra, men når de var i sitt ess var det en fornøyelig opplevelse. Litt lave trommer gjorde trøkket de kunne hatt litt svekket, men basslyden var greit tilstede og bar en del av fundamentet.

Som man kan forvente av et så ungt band var scenepersonlighetene litt all over the place, men vokalisten og frøkenen på gitar hadde et par virkelig gode øyeblikk hvor man kunne ane en innlevelse som luktet proffe saker.

Damnation var vel grunnen til at jeg visste om konserten, dette er et relativt nytt band i Kristiansand som spiller metal med vekt på thrash. Nå kjenner jeg ikke til materialet til kvartetten, men basert på opptredenen her var det null problem å notere stikkord som spilleglede og talent. De er flinke, tenker litt annerledes enn mange, og det er noe jeg setter høyt. 

Coverlåt av Pantera, New Level , fungerte greit. Jeg falt vel av Panterabølgen etter Cowboys, men skjønner mer og mer hvor viktig amerikanerne er for mange av de yngre banda i dag. 

Vokalisten synes jeg hadde en bra tilstedeværelse, og med noen konserter til under beltet og litt mer frislipp, tror jeg dette kan bli en habil frontfigur. Jeg trekker lett fram trommisen her, som hadde en distinkt måte å spille på. Gitarist og bassist jobba bra, selv om gitarlyden var altfor lav, og flere av riffene kan bli spennende å høre innspilt. Nå vet jeg at de planlegger et singel-/låtslipp snart, jeg melder fra. 

Pluss for sistelåta, der fikk jeg en følelse av noe som jeg håper blir førende på stil. En litt hardere kant er alltid fett hos slike band, det er nesten bedre at man vipper over og blir litt røffere enn å ligge og balansere mellom regulær metal og extrem light.

Plateslipp for Fatal Society, det var hovedfokus denne kvelden. Og jeg må rett og slett innrømme at jeg ikke har hørt om bandet en gang :). De presenterte et knippe coverlåter mellom eget materiale, og siden jeg er en sucker for originalt stuff, applauderer jeg de låtene de hadde laget selv ganske mye høyere enn coverversjonene. Men live er det ofte greit å hive ut noe som folk kjenner til, selv om jeg ikke hadde forventet coverversjoner av A-ha og Motörhead :). Ace Of Spades var en formidabel tolkning, og dette er en låt jeg har hørt i snart 40 år, så jeg vet hva jeg snakker om. Cowboys From Hell falt nok gjennom, her sviktet vokalen på den del, og det ble avslørt det som mange har funnet ut; å spille

  Pantera fra denne skiva er vanskelig. Bandet var mellom to stoler og hadde melodiske så vel som harde partier, og det å prøve å følge Anselmo anno 90, det er ikke lett. Take On Me lar jeg passere i stillhet, he-he, selv om den skapte liv og smil på de frammøtte. Også Metallicas Battery ble gjennomført bra, og når vi var femten var det ikke denne vi valgte å covre, så cudos for det! 

Der de var som best på eget var når de hadde en god eim av Exodus, og jeg mener at et av riffene også dunstet ganske godt av Toxic Waltz ;).

Det var en naturlig progresjon på lineup-en, og det var ingen tvil om at Fatal Society var bandet som virket å være de mest scenevante. Bandet hadde også en veldig god gitarist, og en trommeslager som så ut som om han helst ville ha hatt trommene helt på scenekanten ;).

Fatal Society var altså best for meg når de spilte egne låter, og i hovedsak der vokalen var røff og rå. På den melodiske var det tidvis litt anstrengt, men dette er også noe som kommer på plass etter en tid. Frontfigur og vokalist var svært flink på scenen, og det var en fryd å se en så ung kar eie scenen slik. Og den harde vokalen han hadde var svært bra.

De lagde mye liv, og med klimakset i form av A-ha-låten ble det en knall avslutning, og hvor folk så ut til å være fornøyd med det man fikk servert.