Selskap: Hellthrasher

Release: 21.10.2016

Islandsk black metal har opparbeidet seg et rykte som noe bedre enn det vanlige de siste årene. Enhver scene som blomstrer vil gjerne ekspandere kvantitativt etter en stund, enten fordi folk hiver seg på en hype de synes er stas eller fordi det finnes et kreativt miljø som er inspirerende for musikerne i området. Endalok omtales som en mystisk enhet, og hvorvidt dette er en gjeng guttunger eller mer rutinerte folk skal ikke påstås noe om av undertegnede. Sikkert er det at dette er ytterligere en skive black metal der atmosfære er et stikkord. Jeg antar at diverse islandske band, og sannsynligvis også noen av Nidaros-banda, er inspirasjonskilder. 

Etter en herlig, kjølig intro smelles det i gang, og man biter seg umiddelbart merke i produksjonen. Englaryk har en lydkvalitet som vil få fans av det striglede til å brekke seg. For oss som liker sånt er romklangen derimot aldeles strålende. Det høres ut som om albumet er spilt inn i en stor og mørk sal, eller kanskje en katakombe, med iskalde dryppesteiner i taket og kun fakler til lys på de glatte veggene. Mørket er endeløst. Håpløsheten råder. Jepp, atmosfære er selvsagt stikkord nummer en når Englaryk skal beskrives. 

Låtene er relativt varierte, og Endalok har lagt seg på en mer moderne utgave av black metalen der det klassiske norske uttrykket ikke er nærværende annet enn som en slags basis. En basis man har gått videre fra. Vokalen ligger langt bak i miksen og brukes ikke så mye. Låtene veksler mellom det kjappe og brutale, det seige og sporadisk også avdempede partier med lite instrumentering. Dog, med en sådan produksjon er det ingen som helst fare for at Endalok skal ende opp som snille i uttrykket sitt til tross for at Englaryk på ingen måte er øs-pøs brutalitet.

Man er langt på vei til en vellykket utgivelse når stemningen er såpass mektig som her, men det kreves mer for å framstå som uunnværlige. Låtene føles av og til langdryge, og da er det ett eller annet det skorter på. Det finnes kurant melodikk, godt gjemt takket være produksjonen, blant annet i tittellåta. Litt flere knagger å henge låtene på, slik at de ikke utelukkende er atmosfærisk vellykkede, savnes likevel. Det være seg sterkere melodier, fete riff eller arrangementer som begeistrer i enda større grad. Likevel, dette er lovende saker.

7/10

Tracklist:

1. Hræ Guðs Fargað 
2. Óhugnaðurinn
3. Englaryk
4. Formlaust